Den lave norske fruktbarheten er tema for debatt og det skulle da også bare mangle. Nordmenn er – i likhet med alle andre sammenliknbare land – helt ute av stand til å reprodusere seg selv. Fruktbarheten er rekordlav med tallet 1,4 i Norge, der 2,1 regnes å være det snittet som skal til for å holde neste generasjon like stor som dagens.
I Aftenposten skrev kommentator Therese Sollien at den gjennomorganiserte fritiden gjør det umulig å ha en haug av barn.
La meg komme med en blant småbarnsforeldre ikke så veldig dristig hypotese: Det er langt høyere forventninger til oppfølging av barn i våre dager enn det var for bare få tiår siden. Og når forventningen er at man skal bruke enormt mye tid på å følge opp hvert enkelt barn, så gjør aktivitetsmengden det umulig å få særlig mange. I hvert fall hvis man ikke har samvittighet til å la noen av dem gå for lut og kaldt vann sammenlignet med de jevnaldrende.
Det er slett ingen dårlig hypotese, den har antakelig mye for seg, og Sollien konkluderer som følger:
Tidsbruksundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå bekrefter hvordan ting er fatt: Man har aldri brukt så mye tid på omsorgsoppgaver som nå.
Hvordan gikk man på én generasjon fra nær null oppfølging og nøkkelbarn til et altoppslukende foreldreskap? På 1980-tallet var kontakten mellom skolen og hjemmet en konferansetime i halvåret, et foreldremøte og en skoleavslutning. Eventuelle beskjeder ble skriblet ned i en meldingsbok. Nå tikker det nær daglig inn beskjeder om stort og smått via en app. Bare i forrige uke fikk jeg ni – 9 – beskjeder i appen.
Det rare er at omtrent alle foreldre jeg snakker med, synes det er for mye organisering og for mange aktiviteter. Mange savner pandemien da alt plutselig var så rolig på ettermiddagene og familien var hjemme sammen.
Her er et viktig stikkord pandemien, men det kan være grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt det er de rolige ettermiddagene som utløser savnet etter den tiden. Ser man på fruktbarhetstallene, kan det snarere være at de rolige formiddagene – i hjemmet – er cluet man bør se nærmere på.
Hva skjedde under pandemien
Under pandemien skjedde noe rart. Det som skjedde var stikk i strid med all forventning fra forskerhold. Statistisk sentralbyrå har skrevet om det. Plutselig ble høyt utdannede kvinner mer fruktbare.
Helt siden koronaviruset kom til Norge har både SSBs forskere og andre fagmiljøer forventet en nedgang i fruktbarheten. Det er fordi tidligere helsekriser og økonomiske usikre tider har ført til en nedgang i fruktbarheten.
– Vi er helt klart overrasket over disse tallene. Det er også ganske påfallende at økningen i fødsler begynte ganske nøyaktig ni måneder etter de første koronatiltakene ble innført i fjor, sier Ane Margrete Tømmerås i SSB.
Fremdeles var det slik at forskerne fikk dels rett, for det var fortsatt nedgang i fruktbarheten blant dem under 30, og spesielt blant dem i alderen 20-24, mens de mer etablerte ble mer fruktbare.
Økningen i antallet fødsler skjer for kvinner i alle aldre fra 29 år og oppover. Kvinner i alderen 30-34 år står for den desidert største økningen.
Økningen i fruktbarhet i denne aldersgruppen er sammenfallende med noe annet som skjedde under pandemien: Det ble det SSB omtaler som «en kraftig økning i antallet ansatte som oppga å jobbe hjemmefra regelmessig.» Der finner man et tilsvarende aldersskille der de yngre i mindre grad fikk hjemmekontor, mens de som er ferdig utdannet og i jobb i aldersgruppen 30+ var de som jobbet mest hjemmefra.
I 2020 var det ansatte i akademiske yrker som i høyest grad oppga å jobbe regelmessig hjemmefra, med 8,6 prosent. Dette var en økning fra 2019, da ledere i enda høyere grad enn ansatte i akademiske yrker oppga å ha hjemmekontor regelmessig. Også ansatte i høyskoleyrker er overrepresentert blant dem med arbeidsavtale om å utføre deler av arbeidet hjemme. I 2020 oppga 11,9 prosent av de ansatte med slike yrker at de hadde avtale om å utføre deler av arbeidet i egen bolig. I yrkeskategorien «renholdere, hjelpearbeidere mv.» er det derimot knapt noen med slike avtaler.
Man kan da gjøre seg en hypotese om at det ikke var rolige ettermiddager som gjorde soveromsaktivitetene mer hyppige, men at fruktbarheten ganske enkelt økte av å være hjemme. Det ville i såfall ikke være underlig, for det er ingen enkeltfaktor som har større påvirkning på fruktbarhet enn at kvinner likestilles og tar lønnet arbeid utenfor hjemmet.
Hypotesen bør forøvrig utvides: Er man hjemme og har økonomisk forutsigbarhet, slik man unektelig har som akademiker med hjemmekontor, blir man mer fruktbar.
Hjemmeværende som føder barn
Det er kanskje på dette punktet man bør titte i to ulike retninger. En retning er tilbake i tid, den andre retningen er å se på hvem som føder flest barn i Norge i dag.
For å starte med det siste, så er det ingen tvil: Innvandrere fra ikke likestilte land føder flest barn. Det er også de samme kvinnene som i minst grad er på arbeidsmarkedet, men er hjemmeværende på permanent basis. Slik skiller fruktbarhetstallene seg fra de etnisk norske:
Ser man på syrere, eritreere og pakistanere, kan man enkelt registrere at de ikke har samme nedgang eller stagnasjon i fruktbarhet, og dette korrelerer med kvinnenes lave arbeidsdeltakelse. De er hjemme og forblir hjemme, og ingen skal påstå at de bruker overvettes mye tid på å følge opp barna sine på fritidsaktiviteter heller.
Tilsvarende er etnisk norske kvinner i stor grad sysselsatt og forblir sysselsatt – utenfor hjemmet.
Så kan vi se bakover i tid, for norske kvinner har ikke alltid hatt lav fruktbarhet. Men det mest påfallende utviklingstrekket er kanskje holdningene. SSB skriver:
På 1980-tallet økte sysselsettingen blant småbarnsmødre raskt. Ved å sammenlikne kvinners holdninger til kvinnerollen gjennom tre tiår ser vi store endringer. I undersøkelsene fra 1977 og fra 1988 ble intervjupersonene bedt om å si sin mening om utsagnet:
– Kvinner som har barn under skolealder, bør selv ta seg av sine barn og ikke være yrkesaktive.
I LOGG er ikke det samme utsagnet brukt, men intervjupersonene ble bedt om å si sin mening om utsagnet:
– Et barn under skolealder vil sannsynligvis lide hvis moren er yrkesaktiv.
Som figur 1 viser, mente seks av ti kvinner i 1977 at småbarnsmødre ikke burde være yrkesaktive. I 1988 var andelen sunket til én av tre, mens det i 2007 kun var 7 prosent som mente at barn ville lide av at mor var yrkesaktiv. Synet på kvinnerollen har altså endret seg dramatisk, og de aller fleste kvinner i dag betrakter lønnsarbeid som en naturlig del av kvinnerollen.
I dag mener langt de fleste kvinner at lønnsarbeid er en naturlig del av kvinnerollen, og det er det jo, men på samme tid er det kanskje denne holdningen som står i veien for å se hva som reelt sett påvirker fruktbarheten. Man evner i liten grad å ta innover seg at det kan være arbeidet i seg selv som gjør at kvinner ikke får barn slik som før og leter heller etter forklaringer i økonomi og bruk av fritid på omsorgsoppgaver.
Likestillingsparadokset
Likestillingsparadokset kan kanskje gi en viss forklaring på hypotesen om at arbeidet i seg selv gjør kvinner mindre fruktbare. Paradokset består i det den kanadiske psykologen Jordan Peterson har snakket mye om:
I rike, likestilte land der kvinner og menn har stor frihet, velger man i større grad kjønnstypisk utdanning og jobb, mener Peterson. Han antar at dette kommer av at menn og kvinner er ulike av natur.
De kjønnstypiske utdanningsløpene kvinner velger er omsorgsyrker. Høyt utdannede kvinner blir førskolelærere, lærere, barnevernspedagoger, sykepleiere og leger, for å nevne noe. Yrkesvalgene fordrer lange studieløp, men resultatet er omsorgsarbeid. Arbeid som i tidligere tider var ulønnet er institusjonalisert, men det kommer med en pris. Omsorg koster. Det koster både mentalt og fysisk å ta vare på andre mennesker, og kostnaden er kanskje ekstra høy når omsorgen skal utøves overfor andre enn dem som tilhører din egen krets av nærmeste familie og venner.
I en kort fagartikkel i tidsskriftet Vernepleier skriver Sara Karine Vang:
Omsorgstretthet, oversatt fra det engelske begrepet compassion fatigue, er ikke noe som kastes på deg, det er noe som kommer snikende over tid. Tenk over det. Har du noen gang tatt deg selv i å bruke unormalt mye energi på å irritere deg over at kollegaen ikke rydder etter seg med en gang, fremfor å gjøre oppgavene du egentlig burde gjøre? Har du begynt å grue deg til å gå på jobb, selv om du egentlig syns du har verdens beste arbeidsplass? Da kan det være en ide å ta noen grep.
Omsorgstretthet kjennetegnes av utmattelse, fysiske plager, endret søvn, nedsatt konsentrasjon, redusert yteevne og selvfølelse, følelse av utilstrekkelighet, redusert empati, nummenhet, ansvarsfraskrivelse, angst, irritabilitet mm. Dette kan føre til at man opplever en økt distanse til andre mennesker, som kan gå utover relasjonen til brukere, kollegaer og andre samarbeidspartnere.
Hun har rett, og man ser det godt i tradisjonelle kvinneyrker, ikke minst på tallene for sykefravær. Bruker man dagene på omsorg for andre, er det ikke underlig om man ikke orker å produsere etterkommere som krever enda mer omsorg.
Når regjeringen nå har nedsatt et utvalg som skal finne årsakene til at den norske fruktbarheten stuper, så bør de ikke bare se på det Aftenposten peker på, at «man på én generasjon gikk fra nær null oppfølging og nøkkelbarn til et altoppslukende foreldreskap», men se på den totale summen av omsorgsoppgaver. Hoveddelen av disse utøves i arbeidslivet overfor mennesker man ikke har en nær relasjon til.
I det likestilte samfunnet har vi kanskje mistet den reelle feminismen av syne. Mens feminister i dag har ropt seg fram til utvidet abortgrense, bør reell feminisme handle om kvinners rettigheter som gravide og som mødre. Mens det lokkes med skattelette for småbarnsfamilier, stadig billigere barnehageplasser og gratis SFO, kan pandemien gi en påminnelse om hva som får norske, høyt utdannede kvinner til å produsere flere barn, og det handler ikke om stadig lavere priser på omsorgstjenester utenfor hjemmet. Fasiten er kanskje heller at tid med familien i hjemmet øker fruktbarheten. Det er ikke reaksjonært, det er bare naturlig.