Han gikk under kallenavnet «slakteren fra Khan Younis» og har vært verdens mest jaktede mann siden det bestialske terrorangrepet mot Israel for et drøyt år siden. Sinwar fikk ikke kallenavnet sitt på grunn av sin drapstørst på jøder, tvert imot ble han tildelt kallenavnet for sine mange drap på palestinere, og var idømt flere livstidsdommer for sin brutale framferd. Hans spesialfelt var å jakte på kollaboratører, og han skal personlig ha henrettet mer enn 10 palestinere som ble mistenkt for å samarbeide med israelske myndigheter.
22 år av livet satt Sinwar i israelsk fangenskap for drapene, før han ble løslatt i en fangeutveksling. Ynet News oppsummerer:
Sinwar ble løslatt i 2011 i Gilad Shalit-fangeutvekslingsavtalen, og steg raskt i Hamas’ rekker i Gaza. I 2017 ble han valgt til å lede Hamas på Gazastripen, og for bare måneder siden ble han utnevnt til sjef for terrorgruppens politiske byrå.
Man kan legge til et paradoksalt faktum: Hadde det ikke vært for Israel, hadde Sinwar vært død for lengst. Da han satt i israelsk fangenskap for å ha drept sine egne landsmenn, ble han fraktet til et israelsk sykehus og operert for hjernesvulst i 2004.
Slakteren
For å forstå hvilken stjerne som har sluknet på Hamas’ himmel, må man forstå hvilken enorm makt og status Sinwar hadde opparbeidet seg gjennom livet på Gazastripen.
Sinwar ble født i Khan Younis flyktningleir i oktober 1962, samme leir som senior Hamas-sjef Mohammed Deif, og var med på å grunnlegge Hamas’ indre sikkerhetsfløy, Majd, skriver Ynet News.
Jakten på jøder var ikke en lyst som oppsto i Sinwar rett i forkant av 7. oktober 2023. Nyhetsbyrået skriver at Sinwar oppfordret Hamas’ militære fløy, Izz ad-Din al-Qassam-brigadene, til å fortsette å kidnappe israelske soldater for å sikre løslatelsen av flere palestinske fanger allerede rett etter han selv ble løslatt fra israelsk fangenskap. «Løsgivelsen av fanger vil kun oppnås gjennom kidnapping av jøder og utveksling», sa han, og spådde visst den gang at slike utvekslinger raskt skulle få effekt for «den palestinske saken».
Sinwar konsoliderte raskt makten i Gaza, fikk støtte og ble Hamas’ mektigste skikkelse i 2017, og formørket Ismail Haniyeh. Under hans ledelse overtok Hamas i Gaza Hamas’ eksterne ledelse, og flyttet maktsenteret i organisasjonen. Tidligere i år, etter Haniyehs attentat i slutten av juli, ble Sinwar valgt til leder for hele Hamas-bevegelsen.
Da nyheten om hans død ble bekreftet av IDF torsdag kveld, var jeg i samtale med HRS’ faste kilde, veteran fra etterretningstjenesten.
– Sinwar var å anse som Haniyehs og Hamas-ledelsens Lavrentij Berija eller Felix Dzerzhinskij, sa han.
Sammenlikningen er betegnende, der førstnevnte ble omtalt av Stalin som «min Himmler» og var kjent allerede tidlig i karrieren i det sovjetiske hemmelige politiet som en brutal mann med klare visjoner om makt. «Beria, som fortsatte med å lede det sovjetiske nettverket av konsentrasjonsleirer, var beryktet for sin sadistiske glede av tortur og sin smak for å slå og voldta kvinner og ydmyke unge jenter», oppsummerer History Today. Sistnevnte var leder for det hemmelige politiet, All-russisk ekstraordinær kommisjon for bekjempelse av kontrarevolusjon og sabotasje (Cheka), og også Dzerzhinskij var kjent for brutalitet og for å være en fanatiker – en fanatisk kommunist.
Min kilde fortsetter om Sinwar:
– Hans jobb var kontraetterretning og han snakket flytende hebraisk og kunne israelsk samfunnsliv ut og inn. Grunnlagstesen for alle som jobber med etterretning er «Know Thy Enemy». Hans metode er som hentet fra alle etterretningstjenesters far, Sir Francis Walsingham: «See and keep silent!». Han var for øvrig en av dronning Elizabeth Is mest betrodde rådgivere.
Kaster Hamas kortene?
Med Sinwar død, går selvsagt spekulasjonene om hva som skal skje videre. I så måte er det interessant å følge helt andre nyhetskilder enn de norske. Da NRK Dagsrevyen i går hadde hentet inn Tor Wennesland, FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten, ble det ganske betegnende. Wennesland var Norges ambassadør til Egypt og Libya 2011-2015, men bidro ikke med noen regional analyse. Snarere framsto han bekymret over at Sinwar endelig er eliminert, fordi han mistenker at ingen andre enn Hamas vil kunne distribuere FN-forsyninger på Gazastripen.
I BBC i går kveld hadde Jeremy Bowen en ganske annen tilnærming. Også han mistenker at Netanyahu ikke anser seg ferdig med krigen, og han konkluderer:
Alle Hamas-ledere siden 1990-tallet har blitt drept av Israel, men det har alltid vært en etterfølger. Mens Israel feirer drapet på Sinwar, har Hamas fortsatt gisler og kjemper fortsatt.
Jeg ba min kilde spekulere i hva som vil skje på Gazastripen nå som Sinwar er borte.
– Spørsmålet jeg stiller meg er om dette er tilstrekkelig for å få Hamas til å kaste kortene. Nå har IDF/Mossad pønket de viktigste fyrene i Hamas sikkerhetstjeneste. Alle toppene er borte. Jeg må innrømme at det er vanskelig å følge med. Men nå som «stjerna» har sluknet, begynner det å bli tynt på toppen. Belastningen på underliggende ledd er betydelig nå. Khalil al-Khayya er nestleder i Hamas politbyrå.
– Abu Omar Hassan, som leder shura-rådet, er en annen kandidat. Eller det er hans nom du guerre. Han heter egentlig Muhammad Ismail Darwish. Problemet hans er at han sitter i Doha og venter på et israelsk missil inn gjennom vinduet. Usikker på om Bibi er lysten på en åpen konfrontasjon med Qatar. Det kan fort bli grisete. Samtidig er jo konflikten i et løp som vanskelig lar seg stoppe. Men jeg tenker Joe Biden har satt noen grenser som Bibi ikke tråkker over. Å slå til i Tehran er greit. Doha? Not so much.
– Det tror jeg du har helt rett i. Å angripe i Qatar framstår veldig lite sannsynlig, da blir det et helt annet ball game.
– Spørs nok hvordan den diskusjonen går i bunkeren til Bibi. Om Sinwar faktisk er ferdig saksbehandlet, har de momentum som ikke krever et anslag i Doha sentrum. Spørs hvor restene av den stedlige ledelsen i Gaza sitter nå. Har de gått over i cellemodus er det ikke så bra. Da tar man en organisering i mindre grupper (vil tippe færre enn 10 personer) som prøver å flytte driften til å drive sabotasje/terror mot utvalgte mål eller flytte driften inn i Israel for å prøve en slags Alamo-approach. Hva det innebærer vet jeg ikke, men hvis ordrene de får er selvstendig strid til siste mann, vil jeg ikke bli overrasket. Selvmordsbombing er det jo blitt spekulert i og hvis Sinwar har nok folk som kan infiltrere og drive selvstendig strid til kadrene er utslitte, så er det oppløpssiden vi er på. Hamas har forberedt seg på dette, og caset dette i egne planleggingsdager. Den 7.10.23 ble gjennomført på denne måten og de regnet ikke med at IDF/Shin Bet skulle tørke til så jævlig som de har gjort. Spørsmålet er bare hvor lang tid dette tar.
– Før alt er tørket opp, er det fortsatt vått. Dette vet israelerne. De har nok hatt en del wargames på den dimensjonen. Det er en bedriten jobb å spekulere ut motstanderens trekk. Overraskelsesmomentet kan være noe en ikke har forestilt seg fordi man ikke ser sine egne svakeste sider. Anslag mot symbolske mål og som lykkes blir portrettert som en seier selv om denne er en pyrrhusseier. FLNs Tet-offensiv i 1968 er jo et godt eksempel. Fullstendig overraskende og absurd i stridssituasjonen. Expect the unexpected.
Starten på slutten
Sent torsdag kveld publiserte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en tale på X.
I talen sier Netanyahu at dette er begynnelsen på krigens slutt, og han peker på den iranske aksen og dens tap av makt i regionen. Og nettopp dette er vesentlig. Israels endgame er enda ikke synlig. Vi kan huske TV-talen til det iranske folk. Det var en advarsel til Khamenei og hans flokk av teologer: Vi kan komme dere tett innpå livet. Vi kan slå til der vi vil, når vi vil. Og vi slår til en dag dere minst venter det.
I tillegg til å plukke fra hverandre kommando og ledelse på lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå har Israel satt Iran og dets proxyer tilbake i tid. Nå har Israel både tiden og initiativet på sin side. Nå som USA angriper houthiene i Jemen, må dette også ses i sammenheng med det Israel gjør.
– Biden og Harris vil ikke ha møkk på labbene, og overlater «den våte jobben» til Bibi, sier vår kilde, som peker på et punkt norske kommentatorer så å si aldri nevner i sin propalestinske virkelighetsframstilling.
Hva vestlige allierte bør tenke
– Surret om Palestina er surr. De får landområder og Israel flytter vekk bosettere for å ordne det, så lenge Abbas og co ikke maser om retur av millioner av folk og rematch fra 1948. De andre landene i regionen har skjønt såpass. Saudi har stilltiende akseptert dette, likeledes de andre Gulfstatene. Landene i Nord-Afrika kommer til å gjøre det samme på et eller annet tidspunkt. De har skjønt det som Bill Maher oppsummerte i en av sine New Rules for en tid tilbake: «They (jødene altså) are here, they like their bagel with a schmear, get used to it!” De kommer ikke til å flytte, som er det ideologiske som Hamas forfekter. Å tviholde på denne posisjonen vil ikke betale seg i lengden og sørger for et traurig liv herfra og til evigheten. Dette er altså ikke Israels ansvar ene og alene, fastslår etterretningsveteranen.
Han fastslår det med rette. Hva med å appellere til regionale motstemmer mot Iran som sprer fundamentalismen sin over hele regionen og skaper usikkerhet og uforutsigbarhet? Saudi-Arabia er på ingen måte fornøyd med det som skjer i Jemen og i Persiabukta og stoler ikke på Teheran. Hvitvaskingen av Iran (og Qatar) som utspiller seg i Vesten generelt og Norge spesielt er lavmål.
Wall Street Journal hadde etter terrorangrepet en gjennomgang av hvordan rundt 500 palestinske militante fikk spesialisert kampinstruksjon ved iranske anlegg så sent som i september 2023, side om side med den iranske revolusjonsgarden. Det er beviselig en sivilisasjonskrig, og vi kan tilslutte oss Anna Libak, som på lederplass i Weekendavisen sier det som må sies:
ISRAEL kan man – med rette – kritisere for meget, og det gør man sandelig også. Men i forfærdelsen over de mange ofre for Israels bombardementer er det, som om Vesten har glemt, hvem der angriber, og hvem der forsvarer sig. Er der nogen, der tror, at Hizbollah eller Hamas vil holde op med at true Israel, hvis Israel går med til en våbenhvile i morgen? Og hvis ikke, hvad er så alternativet til at nedkæmpe dem, når terroristerne har så magtfulde allierede i ryggen? En stats mest fundamentale opgave er at skabe sikkerhed for sine borgere, og siden oktober sidste år har den israelske stat ikke kunnet løfte den opgave. Israels vestlige allierede burde ikke gøre det endnu sværere. Som sagt: For tiden har Vesten kun en hammer til rådighed og definerer desværre alle problemer som et israelsk søm. Ulykkeligvis er problemet snarere en fjeder, så det er os selv, vi rammer.