Man kan virkelig lure på hvem som har ført kronikken i pennen, men vi får anta at Støre har godkjent den. Det burde han ikke gjort, for maken til usminket forsøk på å lure velgerne skal en forhåpentligvis lete lenge etter.
Høyrepartienes politikk for økte forskjeller, privatisering og sentralisering måtte ta slutt. Norge måtte få en regjering for økonomisk og geografisk rettferdighet, for trygghet i velferdsstaten og fremtidstro i hele landet.
Det fikk Norge.
Hva han måtte mene om høyrepartiene er for så vidt revnende likegyldig, men bare å åpne en kronikk med et slik politisk angrep vitner ikke om politisk trygghet. Dessuten kan det taktiske krumspringet være at Norge «måtte få» en regjering som er for økonomisk og geografisk rettferdighet, trygghet i velferdsstaten og fremtidstro i hele landet, ikke at Norge har fått noen av delene.
For det har vi vitterlig ikke.
Ikke vår feil
Det er lenge siden vi har vært så økonomisk urolige, og den påståtte geografiske rettferdigheten må være som en rød klut for mang en kommune, særlig der de ikke får budsjettene til å gå opp og må legge ned både skoler og andre velferdstjenester. Og der føyk tryggheten i velferdsstaten – og tok med seg fremtidstroen i hele landet.
Statsministerens kronikk kan ikke anses som annet enn en politisk klagesang, der alt som har gått galt i alle fall ikke er regjeringens skyld.
Samtidig fikk Norge noe mer, rett etter at regjeringen tiltrådte:
Den globale dyrtiden i kjølvannet etter pandemien, slo inn. Den ble forsterket av Putins energikrig og påfølgende Ukraina-invasjon. Alt ble dyrere, rentene steg, mange fikk det tøft.
Samtidig kom store, uforutsette utgifter til forsvar og mottak av ukrainske flyktninger.
Denne regjeringen brukte stort sett det første og tildels det andre regjeringsåret til å unnskylde sitt politiske fravær med Ukraina-krigen. Til slutt ble det vel pinlig for dem selv også. De «store, uforutsette utgifter til forsvar» har overhodet ikke vært uforutsette. Over lang tid har det vært pekt på at landene må avsette 3 prosent av BNP til Forsvaret, det er bare å spørre Donald Trump.
Det er videre direkte kvalmt å se hvor lett regjeringen «skylder på ukrainerne» for å dekke over egen udugelighet. Da de ukrainske flyktningene begynte å komme var HRS raskt ute med å minne om én ting: Husk nå at dette er flyktninger som skal vende hjem igjen. De skal være her midlertidig. Dessuten er mange av disse ressursterke mennesker og de kan langt på vei drifte seg selv med offentlig tilrettelegging. De kunne antakelig fint dannet egne skoler, forlenget arbeidssituasjonen fra hjemlandet på norsk jord osv., men nei, de skulle gjennom den samme introduksjonsmølla som alle andre ved blant annet å lære seg norsk. Fra dag én ble de behandlet som om de skulle bli her for evig. Klart det ble dyrt, slik at man senere måtte stramme inn, men det er ikke ukraineres feil. Det er regjeringens feil.
Men Støre prøver å vri seg unna. «I denne situasjonen, med behov for stramme budsjetter, ble det klart at mye i regjeringsplattformen måtte settes på vent.»
Prioritering
Dette behovet for «stramme budsjetter» klarer ikke regjeringen å forklare oss. For velgerne oppleves det mer som regjeringen kaster om seg med milliarder av kroner, for eksempel for å hjelpe palestinere, som regjeringen snart må innse er å fø på terrorister, og for å pøse inn milliarder i EU der vi betaler langt mer enn hva vi får igjen for, mens vanlige folk i Norge må ha strammer og strammere budsjetter.
Det er heller ikke lystig å registere at Norge tjener enorme summer på krigen i Ukraina – og samtidig klage på de dyre ukrainerne i Norge og sutre over alt de ikke får iverksatt av politiske prosjekter. Men mer og mer penger av oljefondet bruker de, uten å kutte nevneverdig på noe av betydning. Sykelønnsordningen sier de ikke et ord om. Regjeringen kan ikke prioritere.
Eller jo, det kan de. Regjeringen prioriterte lett bort de såkalte rike. At flere og flere av disse rømmer landet, ser tilsynelatende ikke ut til å bekymre regjeringen. Det er bare å velte mer penger inn i det «grønne skiftet» i håp om at det skal gi mer rikdom. Hadde de byttet ut håp med konsekvensanalyser og realistiske kostnadsoverslag, så kunne det kanskje gitt en viss fremtidstro.
Og siden løgnene, heller «ikke helt sannheten», kommer trillende som perler på en snor i denne kronikken, så la oss ta en til:
En person med vanlig lønn og standard fradrag får i dag 4300 kroner mindre skatt enn da høyrepartiene styrte. De med minst, får betydelige lettelser, ikke minst i budsjettet vi nå har lagt fram.
Nå har alle fått med seg at disse 4.300 kronene er i løpet av fire år, altså over regjeringsperioden. Synes virkelig Støre at denne flausen er verdt å dra opp igjen?
Som en kuriositet: Sjekk bildet som illustrerer Støres kronikk (faksimile fra VG) og spør deg selv: Hvor mange av disse statsrådene er fortsatt i Ap/Sp-regjeringen? Som skyldes?
Denne desperate kronikken fra Støre tror jeg bare vil skremme enda flere velgere vekk fra Ap. Selvskrytet er vel så iøyenfallende som den politiske ansvarsfraskrivelsen. Et eksempel fra teksten bør vekke berettiget hånlatter:
Og med situasjonen som nå har oppstått i landets kommuner, er det nok mang en Høyre-ordfører som i sitt stille sinn er glad for at det er vi som sitter i regjering.
Avslutningsvis kommer imidlertid Støre med noe jeg er helt enig i: «Stortingsvalg får alltid konsekvenser for samfunnsretning.»