Wolfgang Münchau er et kjent ansikt i den engelsktalende verden etter mange år som redaktør og skribent i avisen Financial Times. I dag eier han sitt eget analysebyrå, Eurointelligence. Samtidig jobber han som skribent for en rekke britiske medier som The New Statesman og Spectator.
Over flere år har han undret seg over hva som er gått galt med hans eget hjemland. Det spørsmålet prøver han å svare på i sin nye bok Kaput: The End of the German Miracle, som nettopp er utgitt i Storbritannia.
I en artikkel i forrige uke så vi litt nærmere på krisen, eller krisene, i Tyskland, der ikke bare regjeringen har kollapset, men det fremstår som hele landet vakler. Som igjen vil påvirke hele Europa. For i Tyskland klarer man ikke bli enig om hvordan den økonomiske krisen skal håndteres, ja, man er vel knapt enige om hvor omfattende krisen er. Münchau følger situasjonen tett, men han har ingen forhåpninger om at partiene skal klare å finne en løsning på problemene i landet, forteller han Berlingske. Dette fordi ingen av de politiske partiene i hans øyne har forstått årsaken til krisen. Da er det selvsagt heller ikke mulig å komme frem til de riktige løsningene.
Brutt sammen
For noen år siden blomstret økonomien med høy vekst, landet hadde store handelsoverskudd og lav arbeidsledighet. I internasjonale medier ble landet kåret til «verdens eksportmester», skriver Berlingske. Nå har det tyske selvbilde krakelert.
Tyskerne er nå rammet av alt som de var forskånet for i årevis. Allikevel har ikke alvoret trengt inn hos den tyske eliten, fastslår Münchau. Ifølge han er det ikke en vanlig resesjon som rammer Tyskland, det er selve landets økonomisk modell som er kaputt.
– Tysk økonomi klarte seg veldig godt mellom 2005 og 2015. Men det var i høy grad en økonomisk vekstmodell som gjorde Tyskland avhengig av energi fra Russland og eksport til Kina – og med et altfor stort fokus på industriproduksjon, sier Münchau, og fortsetter:
– Med de geopolitiske omveltningene på 2020-tallet, forsyningskjedekriser og stigende energipriser, gir denne modellen ikke lenger mening. Tysklands forretningsmodell fra de gode årene er ugjenkallelig brutt sammen.
Derfor vil heller ikke verktøyene fra de gode årene fungere, sier han, og peker på at krisen ikke handler om mangel på konkurranseevne. Da vil sparing, lønnsreduksjon og lignende løsninger bli «et slag i lufta denne gangen».
– Tysklands grunnleggende problem er strukturelt snarere enn konjunkturbestemt.
Digital tidsalder
Det han fortsetter med å si, bør ikke minst vår egen statsminister Jonas Gahr Støre lytte til. For da da han la frem den nye nasjonale digitaliseringsstrategien i september, var han kanskje mer selvsikker enn godt er. «Norge skal bli verdens mest digitaliserte land frem mot 2030. Et ambisiøst, men realistisk mål, fordi vi vet hvordan», siterer Siri Nilssen, CEO i Amesto AccountHouse og Amesto TechHouse, Støre på i Finansavisen. Det er som Nilssen sier: «Jeg håper virkelig du har rett, Gahr Støre, men jeg må innrømme at jeg tror vi har en vei å gå.»
En vei å gå har de definitivt i Tyskland, om vi lytter til Wolfgang Münchau.
– Den digitale revolusjonen i Tyskland har blitt fullstendig undervurdert. Vi var verdensmestere i den analoge tidsalderen, men ligger håpløst bak i den digitale tidsalder. Likevel er konsensus blant den tyske elite at hovedmålet i den nåværende situasjon må være å gjenerobre tapte industriarbeidsplasser, sier Münchau.
Ifølge Münchau tjener den (tidligere) mektige tyske bilindustrien som et godt eksempel. Den tyske økonomien undervurderte ikke bare inntoget av elbiler på markedet, men også utfordringen fra de kinesiske produsentene. I dag er de tyske bilgigantene forbigått av de kinesiske konkurrentene, som samtidig har tatt over forsyningskjedene til produksjonen av batteriene, påpeker han. Men også teknisk sett har de kinesiske produsentene en bedre forståelse av den digitale dimensjonen til elbiler og tilhørende databrikker, sier han. Deres biler er ikke bare billigere, men de er også mer avanserte enn de tyske.
Samtidig har «teknofobiske» tyske politikere neglisjert investeringer i innovasjon, digitalisering, automatisering og nye næringer som kunstig intelligens, mener han.
Det høres ut som tyske politikere bør ta seg et kurs hos Støre, siden de vet hvordan vi skal bli verdens mest digitaliserte land innen få år. Er det med kinesisk teknologi?
Reguleringsiveren
Münchau viser til at EU vil regulere den digitale overgangen etter press fra tyskerne, noe som er en «fatal feil». Ifølge han er reguleringsiveren et «selvmord for Europa», dertil «fanget i fortiden».
– Tyskland er dominert av gamle industrigiganter. Det er ikke noe marked for nye ideer og ingen risikovillig kapital sammenlignet med for eksempel USA. Universitetene utdanner fortsatt teknisk dyktige ingeniører, men de forlater ofte landet når de skal starte sin virksomhet. Det sier alt om problemene i Tyskland, sier Münchau.
Han peker videre på at han ikke en forkjemper for en fullstendig avindustrialisering av Tyskland.
– Problemet er for stor avhengighet av industri og manglende diversifisering av økonomien, der nye vekstområder får altfor liten plass. Vi må avlive ideen om at all industriell produksjon fra tyske selskaper må finne sted i Tyskland.
Blir ikke tysk økonomi dermed mer avhengig av Kina?
– Nei, vi kan enkelt etablere fabrikker i resten av Europa eller Latin-Amerika, slik at vi ikke bare er avhengige av Kina. På samme måte bør vi redusere avhengigheten av kineserne i våre forsyningskjeder via leverandører fra hele verden.
At den tyske krisen vil påvirke resten av Europa er fordi tysk økonomi er drivkraften i den europeiske økonomien, så det er ingen tvil om at man vil bli dratt med ned, sier han.
Hånlig latter
Ifølge Münchau er det hovedsakelig to faktorer som har ført til den økonomiske krisen. Det ene har han døpt neomerkantilisme. I årevis har målet vært vekst gjennom eksport og gigantiske handelsoverskudd. Men den modellen forutsetter at Kina, USA og andre land på sikt vil akseptere tilsvarende handelsunderskudd, påpeker han. Det vil de imidlertid ikke lenger, og det avslører modellens svakhet, sier han. Problemet er bare at neomerkantilisme ifølge ham ikke er en politikk, men et system.
Samtidig har den tyske elite hatt en «naiv» tro på handelens innvirkning i land som Russland og Kina. «Wandel durch Handel» kaller tyskerne sin egen utenrikspolitiske strategi gjennom flere tiår, som skulle demokratisere autokratier via vekst og velstand, sier han, og viser til at den kommersielle avhengigheten virket motsatt av det tiltenkte. For russerne ble mindre avhengige av tyske biler enn tyskerne av russisk gass. Det avslørte invasjonen av Ukraina, akkurat som koronakrisen avslørte den samme ubalansen i relasjonen til Kina, sier Münchau.
I årevis var strategien «åpenlyst feil», påpeker Münchau, likevel levde tyskerne i fornektelse. Da Donald Trump i FN i 2018 påpekte at tyskerne var blitt «totalt avhengige» av russisk energi, lo den tyske delegasjonen hånlig. (Videoen fra seansen, den er under 1 minutt, og den hånlige reaksjonen fra den tyske delegasjonen er verdt å få med seg.)
Men Trump hadde «helt rett», sier Münchau.
– Den tyske reaksjonen demonstrerte en nasjonal blindhet. Trump hadde selvsagt helt rett i sin kritikk av det tyske forholdet til Russland. Det samme gjelder hans kritikk av manglende tyske forsvarsutgifter og amerikansk handelsunderskudd med Tyskland.
Og i disse dager da vi skal skremmes av Trumps bebude tollmur, så kan vi jo minne om at også med EU er det amerikansk handelsunderskudd.
Konsensukultur
At det har gått galt for tyskerne, skyldes også landets tradisjon for korporatisme, mener Münchau. Den tyske elite er tett sammenvevd på tvers av politikk, næringsliv og medier, noe som har skapt en distinkt konsensuskultur. Det er en kultur som ifølge ham bare har blitt verre etter år med koalisjonsregjeringer over midten.
Kritikk blir knapt lyttet til, som igjen kan føre til «fatale feil». Han eksemplifiserer med da eks-kansler Angela Merkel plutselig besluttet at de tyske atomkraftverkene skulle legger ned etter ulykken i Fukushima. Men hun hadde ingen plan, og gjorde rett og slett tyskerne enda mer avhengig av russisk gass, understreker Münchau. Nå er de tyske energiprisene altfor høye, noe som gjør krisen for de energiintensive tyske industribedriftene enda dypere.
– Tysklands problem skyldes ikke spesifikke politiske ledere eller forretningsfolk, men landets konsensuskultur i regjeringskontorene, styrerommene og lederkorridorene. Derfor kan jeg ikke peke på en eneste politiker som kan løse dette problemet. Sannsynligheten for at en ny koalisjonsregjering vil løse krisen er nær null, sier Münchau.
Münchaus spådom er at ting vil bli verre – før de en dag kan bli bedre, avslutter Berlingske.