«Miss Universe 2024. En hvit, ekte kvinne. Vi er i ferd med å få normaliteten tilbake. Missekåringer er great again» skrev Frps fylkesråd Ole Jacob Johansen på sin private Facebook-side som en kommentar til en video av en missekåring der en ung, blond, slank og vakker dansk kvinne kåres som vinner. Alene om å skrive det var han ikke, og enhver med konto på X kan ha fått med seg Donald Trump Jr. som postet så å si det samme.
En plump og harry oppdatering, det er det ingen tvil om at mange vil mene, og at den tilsynelatende er inspirert av sønnen til det som i Norge er nær sagt Satan selv, gjør det neppe bedre. At kommentaren om hudfarge var ment rasistisk er derimot å dra det langt, ikke minst hvis man vet noe som helst om missekåringer.
Men selvsagt traff kommentaren og ble plukket opp som rasistisk hets, og Johansen la seg paddeflat. Tirsdag kveld skrev han på Facebook:
Kjære alle sammen, dette innlegget har fått reaksjoner i media og blitt oppfattet på en helt annen måte enn jeg hadde tenkt da jeg skrev det. Jeg er veldig lei meg for at jeg har såret noen. Det var ikke min intensjon, og jeg vil be om unnskyldning. Det burde ikke vært lagt ut og jeg ser at det ble feil. Både som politiker og menneske er jeg opptatt av alles rettigheter, og av mangfold. Jeg tar selvfølgelig avstand fra rasisme. Jeg er lei meg om noen oppfattet det jeg skrev som rasistisk og ber om unnskyldning for det. Det var virkelig ikke min mening å krenke noen. Men dette ble feil og det kunne selvsagt vært formulert annerledes. Men gjort er gjort og jeg får ikke «ugjort» dette. Men jeg håper dere vil akseptere min uforbeholdne unnskyldning og beklagelse.
Det håpet fikk han ikke leve lenge i, men vi kan utforske hva annet enn rasisme den problematiske Facebook-oppdateringen hans kan ha bunnet i.
Fra hvit til woke i skjønnhetskåringer
Etter noen år der identitetspolitikken har fått mye fokus, har det faktisk blitt helt uvanlig med hvite, blonde vinnere.
I USA, der missekonkurranser er en stor greie (noe det ikke kan påstås å være i Norden) har det vært et fenomen i mange år at kvinner av alle etnisiteter har deltatt og den vakreste blitt kåret. Alle har stilt på lik linje. Noen år vant hvite, noen år latinos, noen år sorte. No big deal, glasstaket var der ikke lenger.
For det hadde vært der, det er sikkert og visst. Det er forsket på. Utover forrige århundre ble de inntil da hvite missekonkurransene adoptert av en rekke ulike land og etnisiteter, først og fremst «raserene» konkurranser, der fokus på både «ren, ublandet» bakgrunn og kulturelle «autentiske» ferdigheter ble framelsket på det mest nasjonalistiske vis av alt fra japanere til indianere i Guatemala.
Så ble hele glasstaket knust, alle farger kvinner ble velkomne. Den første svarte kvinnen som ble kåret Miss Universe var Janelle Commissiong, kåret i 1977. Det er snart femti år siden, og siden den gang har fargede kvinner vunnet en rekke ganger.
CNN skrev om det i 2019, da alle topplasseringene i de mest kjente missekonkurransene ble vunnet av fargede. Faksimilen viser både hvilke konkurranser det gjaldt og bilde av vinnerne.
Legg merke til en ting: De er unge, de er slanke og de er vakre, og de er med all sannsynlighet ikke det Frps fylkesråd viste til da han skrev «Miss Universe 2024. En hvit, ekte kvinne. Vi er i ferd med å få normaliteten tilbake.»
Woke inntar scenen
For verden stoppet ikke i 2019, den beveget seg videre. Etterhvert som identitetspolitikken og woke fikk rotfeste, ble det meste ved missekonkurranser ansett som feil. Man kunne ikke lenger si at det finnes en felles skjønnhetsstandard som passer for alle, for noe slikt er jo ekskluderende og stigmatiserende for dem som ikke får være med. Mens tidligere missekonkurranser var forbeholdt vakre, slanke, hetero og jomfruelige kvinner i alderen 18-26, ekskluderte de jo samtidig alle som ikke passet inn i beskrivelsen.
Hva med lesbiske? Hva med funksjonshemmede? Hva med eldre? Hva med overvektige? Hva med seksuelt aktive? Hva med transkvinner? Er ikke alle like vakre? Jovisst er de det, alle må med.
Og slik gikk det til at både mer alminnelig utseende kvinner, svært ualminnelig utseende kvinner og transkvinner kunne vinne missekonkurranser. Det ble et fenomen i hele verden, der det ene landet etter det andre kunne vise til at også deres land hadde en biologisk mann som vinner av en skjønnhetskonkurranse for kvinner. Mange smellvakre, mens bælfeite (unnskyld uttrykket) Brían Nguyen også vant en lokal Miss America-kåring. Et raskt googlesøk viser fenomenet, der ingen av missene er født med kvinnekjønn:
Woke-fenomenet
Man må nesten ha levd under en stein for å ikke ha fått med seg utviklingen, da dette, i likhet med biologiske menns inntog i kvinnesport, har vært debattert opp og ned og i mente de siste årene. Med all mulig rimelighet er det sannsynlig at det var woke-fenomenet i missekåringer Frps fylkesråd hadde i tankene, der det ganske riktig har betydd å være nederst på misserangstigen å være både hvit og biologisk kvinne.
Med mindre man da ønsker at det var av motivert av ren rasisme han lot de onde fingrene sine gli over tastaturet. For Johansens spede bønn om å bli trodd på at han ikke mente å være rasistisk, fant ikke veien til en tilgivende Akershus fylkeskommune.
NRK meldte torsdag følgende:
Ansatte i Akershus fylkeskommune har levert varsel mot kultur-fylkesråden etter det de mener er rasistiske uttalelser. Torsdag ettermiddag ble det klart at fylkesråden går av.
(…) NRK er kjent med at flere ansatte torsdag leverer et varsel mot Johansen. Det handler om arbeidsmiljø. En av varslerne er seniorrådgiver Hannah Wozene Kvam.
– Jeg har opplevd dette veldig vanskelig. Og jeg tar det på det største alvor at min øverste leder kan uttale seg på den måten, sier hun.
Torsdag ettermiddag har Akershus fylkeskommnune sendt ut en pressemelding:
Johansen går av med umiddelbar virkning.
Dronningen
Seniorrådgiver Hannah Wozene Kvam (52) har i sakens anledning skrevet en lang oppsummering på Facebook. Unnskyldningen fylkesråd Johansen hadde skrevet, hadde på Kvams publiseringstidspunkt ligget ute siden kvelden i forveien.
Før vi ser på Kvams lange fortvilelse over rasisme, kan vi presentere henne litt grundigere. Vi har skrevet om henne tidligere. I 2008 var Kvam en av fem forfattere av boken Queendom – Oppdrag Norge.
Bokens utgangspunkt skal være Manuela Ramin Osmundsen fall som barne- og likestillingsminister. Forfatterne skal mene at hennes fall er et bevis på «manglende integrering og nordmenns fallitt overfor den grå og kjedelige ensformigheten.»
Kremt. Som vi kommenterte den gang: «hvis forfatterne mener at Ramin Osmundsen avgang som statsråd handler om manglende integrering – og dertil nordmenns fallitt overfor den grå og kjedelige ensformigheten – så tror jeg dronningene må komme seg ned på den jorda hvor vi andre er.»
Heller ikke NRKs anmelder Tarjei Skirbekk lot seg imponere av de selverklærte dronningenes skriverier.
Før var Nordmenn opptatt av rasisme ifølge Queendom, nå er de bare opptatt av bensinpriser og luksus. Brunt grums sprer seg. Men de fem musketerer gjør seg klare for å kjempe mot «kjedsomheten, likheten, ensrettingen og mot likegyldigheten.»
Skirbekk konkluderte som følger:
Det er symptomatisk for boken at alle fem kvinnene vekter sin afrikanske bakgrunn mer enn sin norske. Hvorfor det? De er jo norske, tenker norsk og kunne sannsynligvis aldri ha tenkt seg å ha bodd permanent i et afrikansk land. Det er også litt ironisk at ingen av dem snakker et afrikansk språk, men kun norsk og engelsk. Det er ironisk fordi det ikke er mulig å leve seg inn i en kultur uten å kunne språklig kommunisere – uansett hvor mange Afrikafester eller Afrikamøter en går på hjemme i Oslo. Det virker som de dyrker annerledesheten ved å definere seg selv utenfor det de vil være en del av.
Make racism great again
Kvam har åpenbart fortsatt oppdraget hun uoppfordret påtok seg i 2008, og der hun den gang mente at nordmenn ikke var opptatt av rasisme, mener hun nå rasismen er systematisk tilstedeværende, og den må belyses. Make racism great again, tenkte jeg i mitt stille sinn med en slengtanke til MAGA-bevegelsen over dammen, før jeg lurte på om Kvam er bevisst at hun parafraserer Jon Hustads berømte kronikk Ikkje min kulturminister.
Sistnevnte får vi neppe vite, men Kvam introduserte i alle fall emneknaggen Ikke min fylkesråd.
Resten av oppsummeringen hennes handler om hvor vondt det har vært å være utsatt for Frp-Johansen. Det er langt og det argumenteres for at Johansens private Facebookside har påført seniorrådgiveren så mye smerte at hun ikke klarer å gjøre jobben sin dersom han blir sittende.
I mars sa jeg fra til mine ledere at jeg synes det var vanskelig å forholde meg til fylkesrådens gjentagende rasistisk motiverte innlegg på FB med et like drøyt kommentarfelt som aldri fikk motsvar. Jeg tok til orde for at det var vanskelig å jobbe under en fylkesråd som misbruker sin posisjon til å spy ut masse trakasserende kommentarer i offentligheten. Kunne ikke hans overordnede sette han på plass? Hvorfor fikk han lov?
Jeg ønsket også å møte han for å fortelle han hvor vondt det gjør å leve i en jobbhverdag der dette er gjeldende. Mine ledere hørte på meg, men det skjedde ingenting. Jeg sa at jeg gjerne ville snakke med fylkesråden ansikt til ansikt slik at han kunne forstå hvordan det treffer og hva som skjer med meg i møte med hans oppførsel. Det fikk jeg klar beskjed om å ikke gjøre for dette skulle behandles administrativt i «linja» som det heter og jeg skulle få beskjed om hva som eventuelt ble resultatet. Det ble stille. Og der gikk jeg. Med den ustanselige klumpen i magen som bare vokste seg større. Jeg fikk riktignok lov til å ikke delta på møter der han var til stede. Eller tilstelninger der han hadde en rolle. Men er ikke det det samme som å be den som blir mobba om å holde seg hjemme mens mobberne har fest på skolen?
Støtte og krav
I kommentarfeltet er det ingen som stiller spørsmål ved at Kvam aldri selv brøt «linja» og snakket direkte til fylkesråden. Ingen reagerer på at det tilsynelatende har blitt tilrettelagt for at Kvam ikke skal se Johansen overhodet, på Kvams eget initiativ.
Men for Kvam er det ikke godt nok. Verken unnskyldningen eller situasjonen kan løses uten at en av dem forsvinner fra arbeidsplassen, fastslår hun, og legger ikke akkurat fingrene mellom når hun antyder at ingen bør snakke med ham.
Dessuten funker ikke det i jobbhverdagen min der jeg skal være tilstede for kulturaktørene der ute. Representere fylket og være proff i rollen. Jeg har aldri sagt et vondt ord om fylkesråden, men kjent klumpen når kulturfolk ønsker en plass ved hans bord. Forståelig nok. Man går dit bestemmelsene tas. Eller når han tjatrer i vet om viktigheten av kultur og frivillighet. Det er til å bli kvalm av.
Det er jeg HELT ferdig med. Jeg kan ikke og orker ikke mer. Klumpen i magen sprakk i dag, da dette innlegget traff meg i dag morges.
Jeg har ikke vært på jobb i dag, men vet at det har vært samling i bånn i avdeling kultur. Vi er et godt lag som støtter hverandre. Det er jeg glad for. Allikevel kommer jeg ikke unna at dette treffer meg og mine kollegaer som bærer en annen hud hardere. Innlegget er jo adressert til oss. Og det finner jeg meg ikke i. Akershussamfunnet fortjener det ikke. Og vi som jobber internt fortjener det ikke.
For å virkelig oppnå varig endring, må vi tørre å ta de vanskelige samtalene og utfordre de underliggende fordommene og maktstrukturene som hindrer fremgang.
Så enkelt er det. Hvis fylkesråden beholder sin posisjon, så må jeg forlate min. Jeg skal ikke nedverdige meg selv til å jobbe under et menneske med total mangel på respekt for sine ansatte og Akershussamfunnet. Da jeg sendte melding til mine ledere i mars avsluttet jeg med det som kanskje da kunne oppleves som litt flåsete. #Ikkeminfylkesråd #ikkefylkerådfor20%av Akershus befolkning.
Det er ikke flåsete. Det er sant!
Jeg har jobbet intenst med mangfold og inkludering i fylkeskommunen. Jeg og flere med meg har prøvd å endre lukkede strukturer, snakka om mangfoldledelse, plassert det fra topp til bunn, snakka om verdien av en rausere arbeidsplass, holdt verksteder, skrevet temastrategi med medfølgende handlingsplan. Da gjør det litt ekstra vondt å se at ingen strukturelle endringer funker fordi vi ALDRI adresserer elefanten i rommet.
Det som åpenbart funker er å skrive på Facebook, slik at alle kan samles om å fordømme Johansen. Muligheten for at han ikke mente det slik Kvam og NRK sier, er ganske enkelt ikke tilstede, verken hos Kvam eller i Kvams kommentarfelt. «Anmeld!» «Ufattelig provoserende og trist», «Støtter deg», «Stå på!».
Parallellen
I skrivende stund har Kvam fått nær 1.000 likes, over 200 delinger og mer enn 300 skrevne støtteerklæringer. Det er mye. Det er ganske enkelt en helt enorm støtte, og det i et så påstått strukturelt rasistisk land. Enigheten om at det Kvam har opplevd er noe av det verste et menneske kan utsettes for og må flombelyses, er unison.
Det minner om Sumaya Jirde Alis Facebook-oppdatering om møtet med Atle Antonsen på Bar Boca. Et ekstremt klønete forsøk på å være morsom endte med kollektiv fordømmelse av «rasisten», og selv om retten senere fastslo at det ikke fantes noe «kvalifisert krenkende», rømte Antonsen selv landet. Det var forferdelig å stå i – forståelig nok.
Det er enkelt å rope «rasist!» etter å ha lest uttalelsene, men selv en drittsekk fortjener at historien gjengis på sannferdig vis, skrev vi den gang.
Fylkesråd Johansen har begått den synden å mene at det er et tegn på tilbakevendende normalitet at en vakker, blond biologisk kvinne har vunnet en skjønnhetskonkurranse.
Å stå alene mot de gode, selv når man har lagt seg langflat og bedt både om å bli trodd og om unnskyldning, er ingen enkel sak. Er det skikkelig tak i Atle Antonsen, bør han vite hvem han skal sende en sms i løpet av helgen.
(Forsidefoto: montasje av HRS)