Kronikken er dønn ærlig på at islam som ideologi verken er kompatibel med eller integrerbar i det danske samfunnet.
Faksimilen fra Politiken illustrerer hvilket utgangspunkt Frederiksen tar når hun skriver; hun tar utgangspunkt som mor, en mor som bekymrer seg for barna sine og det islamiserte danske samfunnet de vokser opp i.
Jeg tror mange som var unge på 90-tallet kan kjenne seg igjen i det Frederiksen skriver. «Jeg var nysgjerrig, åpen og avslappet når jeg møtte alle kulturer. Ikke bare fordi jeg var ung, men fordi jeg kom fra en familie som alltid åpnet hjemmet sitt for andre og hadde venner i andre land», skriver hun, og inkluderingsånden var hun ikke alene om. Den var heller ikke underlig, for enhver som husker tilbake til 90-tallet kan huske det samme: Det var ikke fokus på koranen og haram og islamske særregler, vi kunne knapt noe om islam i det hele tatt. Jeg husker det samme fra egen ungdomstid, og inkluderingsånden Frederiksen beskriver er ikke ulik slik den var i Norge.
Mine eldste vennskap med mennesker med muslimsk bakgrunn er fra tidlig på 90-tallet. I 1994 fikk jeg sommerjobb hos Disney i Paris, hvor jeg ble en del av en stor gruppe kolleger med mennesker av alle trosretninger, etnisiteter og seksuelle legninger.
Den sommeren var jeg sammen med en fyr som studerte arkitektur og var førstegenerasjons innvandrer fra Sentral-Afrika. I kollegagruppen festet vi hjemme hos hverandre. Stykker av gris og lam lå side om side på grillen. Ingen hadde på seg hodesjal eller snakket om Koranen eller haram. Vi danset gruppedans til både raï-kongen Khaled og den senegalesiske rapperen MC Solaar.
Kontrastene
Da hun var tilbake fra Frankrike og skulle begynne studiene ved Århus Universitet, ble de multikulturelle erfaringene fra Disney erstattet med nye erfaringer. Det lange avsnittet av kronikken er verdt å gjengi i sin helhet, for det rommer både 90-tallets integreringsoptimisme og det nær absurde kulturkrasjet som oppsto den gang:
Jeg er født og oppvokst i Hobro i Nordjylland, så en studentbolig var nødvendig da jeg ble tatt opp ved Aarhus Universitet. Jeg flytter til en hybel i 8210 Aarhus V, et steinkast fra Trillegården og Bispehaven. Et notorisk sosialt belastet område med alkoholiserte dansker, knivslagsmål mellom vietnamesiske restauranteiere og til slutt en massiv overvekt av ikke-vestlige innvandrere. Politikerne sier og media skriver i de årene om forholdene innvandrerne kommer fra og at vi nå alle må hjelpe til med integrering.
I samme ånd gir Aarhus kommune meg og de andre beboerne på hyblene integreringsopplæring via tildeling av gratis leilighet til jevnaldrende, ikke-studentaktive Mohammad fra Somalia, som steker blodige geitehoder direkte på risten i felles ovn.
Alle er imidlertid enige om at Mohammad bør ønskes velkommen og gis litt hjelp på veien. Vi er 14 velfungerende ungdommer fra jyske provinsfamilier. Den oppgaven kan vi håndtere veldig bra. Det går også fint (inkludert bruk av bakepapir på rist) til hybelkjøkkenet vårt jevnlig blir et varmerom for ca. ti av Mohammads venner, inkludert et par litt eldre menn i lange kapper og med små kalotter på hodet.
Siden det etter disse somaliske hyggekveldene konsekvent mangler kryss på ølkjøleskapet, deltar jeg i mitt livs første ‘det-er-fordi-dere-andre-er-rasistiske-gruppediskusjonen’. Venstre- og høyreorienterte studenter står steilt mot hverandre.
Den ene fløyen sier at det er rasisme å anklage Mohammad og vennene hans for å rappe ølet vårt. Den andre fløyen påpeker absurditeten i at deres fokus på mønsteret mellom avholdt somalisk mannekveld + fravær av kryss skal være et uttrykk for rasisme.
Jeg stemte på sosialdemokratene den gang, men stilte meg på høyresiden (i mine øyne mer pragmatiske). Diskusjonene skapte verdihull i hybelkorridoren. Vi endte opp med å dekke tapet sammen. Hver gang. Mohammad selv kunne ikke motiveres til å gå i dialog, og en dag forsvinner han plutselig ut i løse luften.
I årene etter er min oppfatning av hva ikke-vestlig innvandring gjør med et samfunn delt, da jeg vekselvis studerer ved Sorbonne og Aarhus Universitet fra 1995 til 2000. Islam tar mye plass i bybildet i Aarhus. Islam spiller ingen rolle i Paris – bortsett fra at busslinjen min stopper hver morgen ved byens største moske, gitt til landets muslimer som en vennskapsgave av den franske staten i 1926.
Frederiksen registrerer hvordan islam tar stadig større plass i den danske studentbyen. Hun registrerer at de muslimske innvandrerne kler seg med islamske markørplagg, at hijaben er på plass i Århus, i motsetning til i Paris, der hun i 1998 fikk en traineejobb ved Unescos hovedkvarter. Muslimene i Paris lot håret flagre fritt på den tiden, minnes hun, mens man i Århus får «ikke-dansktalende innvandrere iført kapper, hijab, burka og hodesjal.»
Securitas-vakter introduseres på biblioteket. Bybussene mot vestbyen er preget av rop og skrik. Antall rettssaker om grov vold og voldtekt i Aarhus V øker stadig.
Inkluderingsviljen
Selv som ferdigutdannet huseier blir Frederiksen boende i den innvandrertette bydelen utover 2000-tallet. Hun blir mor.
På den tiden var jeg fortsatt det Enhedslisten vil beskrive som ‘en av de gode’. Jeg ønsker å bidra til integrering og imøtekomme det utenlandske. Jeg trekker entusiastisk frem de deilige samosaene fra fellesbuffeten på foreldrearrangementer når vennene mine spør hvordan det er å bo så nært Gellerup Park.
Samtidig begynner jeg imidlertid å erkjenne at min åpenhet og nysgjerrighet faktisk blir utfordret. Islam som ideologi tar nå opp mye av hverdagen min på en ikke-kulturelt berikende måte, spesielt på grunn av mine barns relasjoner i barnehage og barnehage. Alle innvandrermødrene går med hodesjal, ingen har jobb og de snakker ikke dansk.
I integreringens navn prøver jeg å bli kjent med dem, men det er enveiskjørt. Jeg kjører barna deres til bursdager og sportsaktiviteter. Jeg kommuniserer nå ganske naturlig via enkeltord, smil og gester. Jeg aksepterer at mine egne barn ikke får i seg så mye som 1 gram svinekjøtt i kommunal regi, selv om svinekjøtt i karri er det beste de vet. Jeg sjekker at det ikke er svinegelatin i godteposene.
Dette tror jeg mange norske mødre og fedre kan gjenkjenne. Iveren etter å inkludere, iveren etter å invitere muslimske barn på barnebursdag og servering av halal pølser til alle. Skrytet av den fantastiske maten de hjemmeværende innvandrerkvinnene dukker opp med hver gang det arrangeres FN-dag på skolen. Jeg husker det godt selv fra mine barns skolegang.
Det er med dette bakteppet av mottakende godvilje og reelt ønske om å inkludere det blir ekstra merkelig med fokuset som oppstår på samme tid: Vi er egentlig rasister og ikkeinkluderende – i alle fall dersom man skal ta politikere, medier og moskemiljøers uttalelser for god fisk. For fokuset endres utover 2010-tallet. Til tross for et iherdig integreringsarbeid som utføres på bakken, vokser påstanden om hat mot muslimer fram. Den påstanden får vokse fram fordi det ubehagelige ikke skal settes ord på.
Å kunne velge seg vekk
For visst skjer det ubehagelige ting. Frederiksen beskriver neddyssingsstrategien slik den utviklet seg utover 2010-tallet, der det ble åpenbart at noen – ikke alle – muslimske familier ikke ville la barna sine integreres. Ikke fikk de ta svømmeundervisning, ikke fikk de bli med på leirskole, ikke fikk de delta med andre unger og besøke hverandre på ettermiddagene. Men sa du et pip om at dette kanskje ikke var helt som det burde være, satt rasismespørsmålet løst. Man måtte respektere religionen, var svaret.
Barn forsvinner fra skolen et halvt og hele året til hjemlandet. Det er fortsatt tabu å spørre hva de har holdt på med og hvorfor de måtte reise i utgangspunktet. Ikke et kvekk i klassechatten. Klasselæreren til datteren min må på legevakten etter at hun blir slått av noen gutter i 8. klasse med ikke-vestlig bakgrunn. Ikke et pip på foreldrenes interninfo for foreldre i andre klasser.
Det skjer flere skumle ting. Frederiksens datter blir forsøkt dratt med av en voksen muslimsk mann, mot sin vilje, etter hun er ferdig på korøvelse. Muslimske ungjenter tar kontakt med Frederiksen og forteller om frykt for å bli tvunget til å reise til foreldrenes opprinnelsesland. Tvang, vold, voldtekter er et faktum, og det har med innvandret islamsk ideologi å gjøre.
Frederiksen velger endelig å flytte ut av den innvandrertette bydelen i 2021. Etter å ha ringt både politi og skoleledelse får hun bekreftet at det er vanlig med vakthold ved foreldresamtaler og at etniske dansker er i mindretall ved skolene, med de følgene det innebærer. Hun ønsker ikke at barna skal gå der, hun biter i seg at bokostnadene går i været ved å flytte, hun velger en skole der ungene kan vokse opp med danske frihetsverdier. Hvem ville ikke valgt det samme for sine barn?
De som etterlates
Med ny postadresse, 8000 C, unnslipper Frederiksens barn den islamske ideologien som er sosialt styrende i de innvandrertette områdene, men de som blir boende unnslipper ikke. Spesielt unnslipper ikke de muslimske innvandrerne som ønsker å være verdimessig danske.
Til tross for fraværet av muslimsk kultur i 8000 C, føler jeg fortsatt at islam som ideologi har en negativ innvirkning på samfunnet vårt. Fundamentalistisk tenkende muslimske debattanter bruker systematisk og fullstendig grotesk de samme ordene og uttrykkene som for eksempel Enhedslisten, i forhold til at dansker må være mer inkluderende, hver gang det avsløres at muslimske kvinners rettigheter krenkes eller at man ikke tar klart avstand fra sharia-praksis.
Om noe burde Muhammed-tegnekrisen ha lært oss å stå støtt. En gang for alle. For meg var Koranloven et stort knefall mot en ideologi som står nesten 1:1 i motsetning til vår tradisjon for frihet og likhet. Og gjett hva, mine gamle venner fra tidlig på 1990-tallet med muslimsk bakgrunn i Frankrike mener akkurat det samme.
Frederiksen er ikke i tvil om at ettergivelse for skrikende, muslimske særkrav er kontraproduktivt. Hun er ikke redd for å si at islamsk ideologi står i direkte opposisjon mot demokratiske verdier. At realiteter kan være vanskelige å sette ord på er helt sant, og «du er rasist»-leken har stadig deltakere, men det er ikke like enkelt å delta når det er ens egne barn som blir ofre for leken. Frederiksen står fjellstøtt, og hun gjør det først og fremst i kraft av å være mor. Det handler tross alt om hvilket samfunn vi etterlater våre barn.