Hvorvidt den amerikanske viseutenriksministeren ler av eller med Eide skal jeg ikke uttale meg om, idet han er foreviget sammen med utenriksminister Eide, som på sin side presser leppene sammen i noe som skal likne et smil. Ikke vet jeg heller om journalisten i Aftenposten har latt seg imponere av Eides uttalelser om at regjeringen har forberedt seg godt på at Trump overtar makten, men han gjengir i alle fall Eides ublu påstander. Faksimilen fra Aftenposten forteller likevel mye som forblir usagt i artikkelen om Eides USA-besøk.
Men før det usagte, la oss se på det sagte.
– Blir det enklere eller mer komplisert for Norge med en Trump-regjering?
– Det blir annerledes, og vi har kontroll, sier Eide til Aftenposten.
Hans forgjenger Anniken Huitfeldt satte for over to år siden i gang et prosjekt for å forberede Norge på en ny periode med Trump som leder av verdens mektigste land. Eide har ført den videre.
Nå er Huitfeldt ambassadør i Washington D.C, og Eide har vært på besøk. Han har de siste dagene snakket med en rekke personer som vet hva som rører seg i USAs politiske liv, skriver Aftenposten.
Det er kanskje ikke så innlysende for Aftenpostens journalist å spørre hvem «rekken av personer» er, langt mindre reflektere over det faktum at Eide ikke får møte den amerikanske utenriksministeren, men avspises med varaen.
Eide framholder at han er «fornøyd med Trumps valg av Marco Rubio som utenriksminister», før han selger inn en tanke om at han selv kjenner Rubio godt.
– Jeg er positiv. Han er erfaren. Han har et bra nettverk. Han kjenner mange av oss, sier han.
Men at Eide kjenner noen som kjenner noen som kjenner Rubio er ikke godt nok. Selvsagt er det ikke godt nok. Vi har fra sikre kilder at det har vært svært vanskelig for regjeringen og Anniken Huitfeldt som ambassadør å knytte kontakter blant republikanerne overhodet. Andre kilder sier at det ryktes at den amerikanske ambassadøren visstnok ikke har vært her i landet siden august og at hans vara (charge d’affairs) har styrt butikken siden da. USA har endret synet på Norge siden terrorangrepet mot Israel i fjor, og det er ikke underlig.
BRICS-flørten
Det er ingen overdrivelse å si at Eide som utenriksminister har spilt geopolitisk sjakk og gjort sitt ytterste for å endre fremtidens politiske identitet til Norge. 28. mai trådte regjeringen Støres anerkjennelse av Palestina offisielt i kraft, og den propalestinske velviljen har vært rådende helt siden terrorangrepet. Rekken av absurd posisjonering fra utenriksminister Eides side har vi kommentert i en talløs rekke saker, men for å ta Eides påståtte nære forhold til Rubio før vi ser videre på hva posisjoneringsviljen hans har ført til, kan vi legge til at Marco Rubios fokus primært er USAs forhold til Latinamerika og Øst-Asia. Rubio vet også meget vel at Norge er en «whack-job» når det gjelder Midtøsten. Eides uttalelser i Aftenposten ser mer ut til å handle om et forsøk på å roe ned skeptikere her hjemme.
Sist i rekken av avgjørelser som får USA – inkludert Demokratene – til å anse Eide som radikal, er at Norge som eneste vestlige land har gått inn for å nekte Israel våpen. Aftenposten gjenga NTB-meldingen som kom tidligere denne måneden, der det blant annet heter følgende:
Kravet om øyeblikkelig stans i alt salg av våpen og ammunisjon til Israel er et tyrkisk initiativ.
– Vi ber alle land stoppe salg av våpen og ammunisjon til Israel, sa Tyrkias FN-ambassadør Ahmed Yildiz da han sammen med representanter fra de øvrige signaturstatene overleverte brevet tidligere i måneden.
– Vi må ved enhver anledning gjenta at å selge våpen til Israel er medvirkning til folkemord, sa han.
Norge er det eneste vestlige landet som har sluttet opp om det tyrkiske initiativet.
Brevet til FN er undertegnet av land som Kina, Russland, Iran, Indonesia, Sør-Afrika, Qatar, De forente arabiske emirater, Brasil, Mexico og Egypt.
Espen Barth Eide risikerer å endre Norges tradisjonelle utenrikspolitiske posisjon på en måte som kan skade både Norges relasjoner til allierte som Israel og USA, samt landets troverdighet som en brobygger i internasjonal politikk. Dette kan også svekke Norges sikkerhetspolitiske posisjon og økonomiske interesser, gitt hvor integrert Norge er i vestlige forsvars- og handelsallianser. At han poserer som en slags MAGA-kjenner er bare nok et bilde av en liten mann med store vyer, der han skal gi inntrykk av at det er mulig å posisjonere seg med både USA og med BRICS-landene på en og samme tid. En sikkerhetspolitikk som går ut på å alliere seg med all verdens diktaturer kan ikke føres uten å distansere seg fra USA.
Skader norske interesser
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser skrev Torkel Brekke og Skjalg Stokke Hougen tidligere denne uken, nettopp med henvisning til det nevnte brevet.
Mange av landene vi har signert med, er aktører i en global konflikt mot Vesten, der målet er å destabilisere og ødelegge dagens regelbaserte verdensorden. For et lite land som Norge vil en verden der store stater kan utfordre mindre staters suverenitet, være farlig.
I tillegg ønsker stater som Russland, Iran og Kina å bruke krigen i Gaza til å fjerne oppmerksomheten fra egne ugjerninger. Dersom Norge skal hjelpe diktaturer med denne typen avledningsmanøver, må det i det minste være et håp om å få noe verdifullt igjen for det.
Israel er en alliert av USA, så Irans krig mot Israel er en naturlig del av denne globale konflikten. Vårt poeng er ikke originalt: En lang rekke gode analyser forklarer fremveksten av denne nye antivestlige aksen.
Visst er aksen antivestlig.
Jeg skal innrømme jeg gjorde meg noen tanker om at det er noe smått absurd med en norsk presse som nekter å vise bilder av plakaten terrordømte Anders Behring Breivik viste fram da han ankom retten med henvisning til at de «skal informere, ikke videreformidle propaganda», mens vi har en regjering som stiller seg bak de samme landene Breivik bedriver propaganda for. Nettavisen var et unntak og publiserte bildet av plakaten. «SUPPORT CH/RU/IR/NK» sto det, altså «støtt Kina, Russland, Iran, Nord-Korea».
Espen Barth Eides utenrikspolitiske linje er potensielt farlig for Norge av flere grunner, særlig når det gjelder relasjonen til Israel og landets posisjon i internasjonale allianser.
Norge har historisk sett hatt et godt forhold til Israel, spesielt som en støttespiller for landets rett til å eksistere innen sikre grenser. Signering med kontroversielle aktører signaliserer det motsatte. Når Norge undertegner dokumenter eller støtter initiativer sammen med land som Iran, som er kjent for sin anti-israelske holdning og støtte til terrorgrupper som truer Israels sikkerhet, slik som Hamas og Hizbollah, er det en klar avstandstaken fra tidligere politikk.
Israel oppfatter signalene sterkt og tolker dette med rette som at Norge beveger seg vekk fra sin tradisjonelle rolle som en balansert aktør og vennlig nasjon. USA er Israels viktigste allierte. Et tydelig skifte i Norges holdning til Israel er ikke godt nytt for vårt forhold til USA, og da ikke bare under den kommende Trump-administrasjonen som har en mer pro-israelsk linje. Man kan enkelt registrere det allerede.
Norges deltakelse i initiativer som oppfattes som anti-vestlige eller som støtter autoritære regimer svekker allerede Norges troverdighet i NATO og andre vestlige samarbeidsfora. Deltakelse sammen med regimer som er i strid med vestlige verdier svekker Norges status som en pålitelig partner.
Fallende anerkjennelse
Norge har tradisjonelt forsøkt å opptre som en brobygger i internasjonale konflikter. Barth Eides linje kan bli oppfattet som ensidig eller som en kursendring som prioriterer samarbeid med aktører som står i konflikt med Norges tradisjonelle allierte. Dersom Norge mister sin status som en nøytral og troverdig aktør, kan det også svekke Norges muligheter til å spille en konstruktiv rolle i fremtidige fredsprosesser.
Selv det Eide uttaler til Aftenposten om å stå på Ukrainas side og anse Putin som «en som slamrer med dørene» og «viser seg svak» er underlige uttalelser der han til fulle avdekker vilje til å stå på «alles» side. Eide er mannen som alltid høres ut som han har et møte med verdenssamfunnet i morgen tidlig, men kjører Norge stadig lengre ute på sidelinjen uansett hva han tar i.
Aftenposten konfronterer Eide med kritikken som ble framsatt av Brekke og Hougen, men Eide fortsetter med den samme skuddsikre selvsikkerheten.
– Det har jeg ikke hørt et pip om her, sier Eide.
Rådet han har fått her i USA, sier han, er å være «tydelig og ærlig» overfor Trump.
– Det er veldig lite lurt å vingle. Anerkjenn gjerne ting du synes han har gjort bra. Det er ingen ulempe, men det er altfor mange som vil komme og prøve å plapre ham etter munnen. Det tror jeg ikke virker på ham, sier Espen Barth Eide.
Det er ikke så underlig at han ikke har hørt et pip. Det er jo oftest slik at man må snakke med folk for å få svar, og i sin streberske tilværelse etter å være alles venn, ender han opp med ingen. Det hadde vært komisk om det ikke var på Norges bekostning, en mann som både ønsker å få applaus fra et FN-flertall og innpass i Det hvite hus under Trump.
Av og til får jeg opp et bilde i hodet av at Eide foreslår å gjøre oljeinvesteringene sharia-kompatible fordi det gir bedre avkastning i BRICS-vennlige markeder, for det er neppe verken bazarer og minareter eller Trump-samarbeid som lokker Eide i det fjerne. Det ser snarere ut til å være drømmen om sin egen posisjon som Veldig Viktig Person i FN-systemet. Jeg gremmes ved tanken på hvordan Norge nå anses i USA og hvilken skremmende betydning Eide vil ha for Norges anseelse og sikkerhet på sikt. Vi må anta at også amerikanerne kjenner begrepet «alles venn er ingens venn», men ved nærmere ettertanke har de et bedre uttrykk som passer godt på Eide:
Big hat, no ranch.