Det er ingenting underlig i at Trump går av med seieren og får tilbake nøklene til Det hvite hus, til tross for at det norske kommentariatet har bestemt at Trump er «veldig farlig».
Best oppsummerte kanskje forfatter og podcastvert Max Lugavere hvorfor amerikanerne stemmer som de gjør. På X skrev han valgdagen at han ikke stemmer på Trump, men han stemmer mot en tilstand han ikke kan forsvare. Innlegget er lengre, men vi kan velge ut noen punkter.
- Jeg stemmer ikke på Trump
- Jeg stemmer mot økende kostnader for bensin og dagligvarer.
- Jeg stemmer for å avslutte kriger som dreper uskyldige mennesker, og som kan føre til atomkrig.
- Jeg stemmer mot tusenvis av migranter plassert i små byer uten at de som har bodd der hele livet har noe de skulle sagt.
- Jeg stemmer mot at 13.099 drapsmenn og 15.811 seksualforbrytere har fått lov til å komme over våre grenser (*faktisk ICE-statistikk, per 25. september 2024).
- Jeg stemmer mot aggressive nedstengninger og påtvungne, uprøvde vaksiner.
- Jeg stemmer mot at den nåværende administrasjonen lar gislene våre dø sammen med Hamas.
- Jeg stemmer for ytringsfrihet og mot sensur.
- Jeg stemmer mot tilsløringen av presidentens kognitive tilbakegang.
- Jeg stemmer mot hovedstrømsmedier som verdsetter klikk og raseri over sannhet og nøyaktighet.
- Jeg stemmer for at de som styrer regjeringen skal være mer som Tulsi Gabbard og RFK, og mindre som Nancy Pelosi og Gavin Newsom.
- Jeg stemmer ikke bare på en person, eller til og med et parti.
- Jeg stemmer for fornuft, sikkerhet og et bedre Amerika.
Han er åpenbart ikke alene om å tenke i slike baner, gitt utfallet av valget, og det kan ganske enkelt forklares med at det blåser en anti-etablissementvind over statene.
Når Lugavere løfter fram Gabbard som et eksempel på en politiker han vil foretrekke, er Gabbard (veteran, tidligere medlem av Representantenes hus fra Hawaii og kandidat i Demokratenes primærvalg i 2020) kjent for å være kritisk til det hun ser som korrupsjon og sammenblanding av interesser i det politiske etablissementet. Hun har ofte kritisert både demokrater og republikanere som støtter kriger og intervensjoner. Gabbard har lenge vært en åpen kritiker av amerikansk intervensjonspolitikk, særlig i Midtøsten. Hun mener at USA bør fokusere på nasjonal sikkerhet og kritiserer «endless wars».
Valgresultatet er et uttrykk for denne misnøyen med «the swamp» i Washington og et ønske om, slik Lugavere beskriver som «fornuft, sikkerhet og et bedre Amerika».
Anti-etablissementet
Anti-etablissement-tankene handler nettopp om fornuft og et klart kulturelt ståsted der velgerne nekter å gå med på elitens virkelighetsbeskrivelser. Det bør ikke overraske noen at arbeiderklassen gir tydelig beskjed om at det kontinuerlige fokuset på «farlige ord» er absurd når man samtidig ser økningen i alvorlig voldskriminalitet av det innvandrede slaget. Det bør ikke overraske at amerikanere reagerer på at de har en fortsatt sittende president som er åpenbart kognitivt svekket, men der venstresiden inntil helt nylig insisterte på at Biden er ved sine fulle fem. Det bør ikke overraske at amerikanere kjemper for ytringsfrihet i et land som i likhet med hva vi opplever i Europa, underlegges sosiale mediers sensurregime. Det bør ikke overraske at folk reagerer på at løgner kan framsettes med den største selvfølge dersom de kommer fra elitene, mens åpenbare, registrerbare sannheter stemples som løgner, stigmatisering eller rasisme dersom man ytrer noe om dem.
Det valget amerikanerne har tatt er av det tydelige, kulturelle slaget, der de sier rett ut at alle kulturer er ikke like, vi foretrekker vår egen kultur. Det ligger intet ønske om ondskap i et slik valg, det ligger et ønske om å bli lyttet til og hørt.
Når norske medier lar seg forbløffe og politikere over hele det norske spekteret tar avstand fra Trump, er de på samme tid ute av stand til å forstå – ikke bare amerikanske velgere generelt – men minoritetene de påberoper seg å ville beskytte mot hets. Amerikanske minoritetsgrupper gadd ganske enkelt ikke være med på å bli puttet ned i offerrollen, ei heller gadd de å bli fortalt hva de skal stemme. Vi påpekte det for bare få dager siden, da det allerede var klart at muslimer foretrekker Trump.
Tilsvarende har latinamerikanske velgere ikke latt seg krenke av at komiker Tony Hinchcliffe kalte Puerto Rico for en «søppeløy» under et folkemøte i New York. Igjen: Stikk i strid med hva venstresiden antar, så tåler folk flest fremdeles spøk og humor, og ikke minst er latinamerikanere klar over hvor dysfunksjonelle politisk deres egne opprinnelsesland er. Det tragiske er at det er overraskende.
Eksponert preferanseforfalskning
USA er polarisert, men valgresultatet kan i lys av dette også være et positivt tegn i tiden. Og det er her norske politikere bør ha noe å lære av den tyrkisk-amerikanske økonomiprofessoren Timur Kurans bok Private Truths, Public Lies: The Social Consequences of Preference Falsification.
Det Kuran omtaler som preference falsification kan man på norsk omtale som preferanseforfalskning, og er kort å godt å skjule ens eget ståsted grunnet sosialt press. Man ser det i polariseringen, der folk inntar ytterpunktene i stedet for å ha en begrunnet og nyansert mening. Kuran mener at det i polariseringens tid kan være farlig å ha en nyansert mening. Man risikerer å stemples, man risikerer sågar regelrett karakterdrap, så folk forfalsker egne meninger for å slippe den sosiale utstøtingen. Når preferanseforfalskningen først er etablert, blir det stadig vanskeligere å argumentere nyansert, men det argumenteres fra ytterkantene.
Kurans teori er at preferanseforfalskning former kollektive beslutninger, danner grunnlag for strukturelle endringer, kort- eller langsiktig opprettholder sosial stabilitet, men forvrenger menneskelig kunnskap og skjuler politiske muligheter.
En vanlig effekt av preferanseforfalskning er bevaring av strukturer som er mye mislikt, fastholder Kuran. Ser man på USA eller Europa for den saks skyld, er masseinnvandring en slik mislikt struktur, der velgerne åpenbart ønsker streng og rettferdig innvandringspolitikk, men der den politiske eliten likevel opprettholder den mislykkede strukturen.
Enda tydeligere er kanskje FN som eksempel på en struktur som opprettholdes av preferanseforfalskning. Kuran argumenterer for følgende: Når støtten til en politikk, tradisjon eller regime i stor grad er konstruert, kan en mindre hendelse aktivere en massiv, men uventet endring. Og omtalen av FN er i sannhet preget av direkte løgner, man trenger ikke gå lenger enn til vår sittende regjering for å vise hvordan de bagatelliserer terrorbindingene til UNRWA og opprettholder historien om at FN er pålitelig og fredsframelskende. Ved å forvrenge den offentlige mening, korrumperer preferanseforfalskning også den offentlige samtalen og dermed menneskelig kunnskap, skriver Kuran, og han skriver det med rette.
Han skriver også at strukturer som holdes på plass av preferanseforfalskning kan, hvis tilstanden varer lenge nok, oppnå stadig mer genuin aksept. Det er i denne spagaten man kan forstå både Trump og hans velgere på den ene siden, og et hylende etablissement på den andre siden. Men det kan altså, dersom man skal ta Kurans teorier på alvor, ligge an til en skikkelig heisatur for etablissementet. Det er ikke nødvendigvis ille, det kan være et svært viktig korrektiv, men det kan også bli ille.
Boken er i alle fall interessant, og teorien plausibel. Kuran argumenterer grundig for seg og viser hvordan kollektiv undertrykkelse av egne meninger og offentlig preferanseforfalskning har gitt voldsomme utfall; som kommunismens plutselige uventede fall, og det langvarige fraværet av motstemmer i offentlig debatt mot kjønnsbekreftende operasjoner i USA. Folk tør ikke si hva de mener, men kollektivt kan de mene noe helt annet enn hva den offentlige samtalen skulle tilsi.
De umoralske
Når NRK, politikere og norske medier i dag sitter nesten like måpende som de gjorde i 2016, er det kanskje et utslag av å ha fokusert alt for mye på hvorfor idioter velger Trump i stedet for å forsøke å forstå hvorfor svært intelligente mennesker velger Trump. For velgermassen består ikke utelukkende av folk som ikke forstår sitt eget beste. Velgermassen består også av intelligente, tenkende mennesker, og hadde etablissementet gjort jobben sin, hadde de heller lyttet til argumentene de bringer til torgs enn å framholde at «de må ha mistet det helt». Jeg klarer ikke annet enn å lete febrilsk etter en pute når det norske kommentariatet fastholder at Robert Kennedy Jr, Jordan Peterson, Tulsi Gabbard, Joe Rogan, Elon Musk, JD Vance eller hvem det nå måtte være, er som ravende idioter å regne. Det er pinlig. Hva med størrelser som Ayaan Hirsi Ali? Er hun også idiot?
Ezra Klein kommenterer i New York Times at folk kanskje stemmer Trump på grunn av, ikke på tross av, hans væremåte. Trump har i tillegg til å være «umoralsk», «rett og slett en slags hensynsløshet de respekterer, skriver Klein.
På den måten tror jeg ikke at så mange av disse velgerne kobler seg til Trumps styrke, men ignorerer hans karakter; Jeg tror hans styrke, for dem, er nært knyttet til hans karakter og hans klare vilje til å gjøre hva som helst, kjøre over hvem som helst, bryte enhver regel eller veisperring som står i veien for ham.
Jeg tror en måte man kan se dette på, er å se oppførselen til de republikanske politikerne som følger i Trumps fotspor, spesielt JD Vance. De adopterer ikke bare Trumps skryt eller demonstrasjoner av styrke; de etterligner også hans ondskap, hans fornærmelser, hans forakt for motstanderne, hans avvisning av kritikk eller normer for høflighet. De forstår at disse egenskapene er kjernen i det som gjør Trump hatet av fiendene, ja, men elsket av basen hans.
Jeg tror Klein har rett, men Klein unnlater samtidig å sette velgernes glede over «umoral» og «hensynsløshet» inn i en kontekst der velgernes sinne kan være legitim. Et samfunn bygget på ytringsfrihet er ikke det samme som et samfunn bygget på høflighet. Sågar forakt kan være en legitim følelse. Latterliggjøring og karikering er usmakelig, men opprinnelig et maktkritisk, venstresidig ståsted.
Berettiget sinne
«Maktfullkommenheten hos vår tids politikere og intellektuelle kommer til uttrykk ved at de aldri blir vrede» skrev Mikael Jalving etter å ha intervjuet den svenske sosiologen Göran Adamson etter terrorangrepet i København i 2015. Midt i et enormt oppbud av 40.000 mennesker, fikk Adamson en følelse av at markeringen mot terror var hul.
Da der ved mindehøjtideligheden i København blev spillet Simon & Garfunkels nummer «Bridge over Troubled Water», tænkte jeg: What is troubled? Hvem, hvad er problemet? En bro? Mellem hvad?
Den eksponerede og empatiske følelse af, at vi står sammen, er illusorisk, hvis ikke ligefrem et politisk bluffnummer, der skal få os til at sove roligt om natten. Hvis vi virkelig stod sammen, ville attentatet slet ikke være sket. Når vi er nødt til at insistere på sammenhold, har det allerede mistet sin kraft.
Imens afkræves vi oppe fra en entusiasme for det multikulturelle samfund, som der ikke er belæg for. Det er dette program, der er trådt i stedet for andre sentimenter og vurderinger og reducerer os til nikkedukker.
Samtidig er den gamle arbejderklasse blevet bedraget. I stedet for den traditionelle solidaritet tilbydes nu en sentimental identitetsretorik, hvor alt handler om rødder, og hvor klasseanalysen og dermed også kritikken mod eliten er kylet ud ad vinduet. Det er en klassisk magthaverstrategi.
At mange velgere liker at Trump er frekk og harselerende handler om levd liv, det er erfaringsbasert. Det er noe falskt over viljen til å stryke terror med hårene, mens man fordømmer enhver som blir forbannet av det.
Det er noe underlig ved å tro at profesjonelle, striglede karrierepolitikere automatisk har bedre moral enn fagfolk som har lyst til å bruke erfaring og intellekt på politisk virke, slik eksempelvis Aftenposten bekymrer seg for dagen etter dagen. «Donald Trump har hittil vist liten interesse og tålmodighet for politisk håndverk. Det overlater han til andre. Men teamet hans er foreløpig tynt bemannet når det gjelder politisk erfaring» skriver Christina Pletten.
Det er lov å håpe at levde livs erfaringer kan være en vekker og en nødvendig påminnelse om at ikke alle, verken lavt eller høyt utdannede, er forsteinet i evig preferanseforfalskning, men trer ut av den. Når de gjør det, så er det et kulturelt valg, et demokratisk valg og en påminnelse om at verdiene demokratiet er bygget på er noen andre enn verdiene andre steder på kloden. Det kan bli noen spennende år framover.