Arbeiderpartiet i tidenes tillitskrise til velgerne, men velger altså sin egen variant av den tapende amerikanske presidentkandidaten Kamala Harris; Kamzy Gunaratnam. Helt ut av det blå kom valget ikke, selv om det i forkant så jevnere ut enn hva det endte opp med: 124 mot 108 stemmer.
Det er et tydelig verdivalg fra medlemmene i Oslo Ap.
En ikkenorsk Ap-vinner
«Jeg har gått bort fra å kalle meg norsk» uttalte Gunaratnam i 2022.
«Det er oppsiktsvekkende at en stortingsrepresentant som er innvalgt i den norske nasjonalforsamlingen, og representerer uansett Norge i ulike sammenhenger, nekter å kalle seg norsk», skrev avisen Nordlys på lederplass, og det hadde de så sannelig rett i.
Året før, i april i 2021 gikk Gunaratnam ut med forslag om å gå til kamp mot «etnisk profilering» i politiet, og å innføre kursing i «strukturell rasisme» for kommuneansatte. For vær ikke i tvil; det er hvite nordmenn, gjerne offentlig ansatte, som er rasister i Kamzys virkelighet. Her finnes ikke rom for å se på politiets mandat og åpenbare fokus på kriminelle miljøer, her skal alt forstås gjennom briller som ser hudfarge foran noe annet.
Dette er et ståsted hun har fortsatt å forfekte – og nå gir det avkastning. I et portrettintervju Klassekampen gjennomførte med henne dagen etter det amerikanske valget, var Gunaratnam like tydelig.
What would Beyoncé do? står det på skiltet på kommoden hennes. Men når Kamzy Gunaratnam ber norske ungdommer innse hvilke privilegier de har, og å ta ansvar for å gripe makt, gjør hun det Raymond Johansen ville gjort. Eller gjorde.
(…) Vi nærmet oss spørsmålet om ungdomskriminalitet. Et tema som engasjerer Gunaratnam.
– Den der tough on crime-linja. Den er ikke jeg med på. Og det å kople ungdomskriminalitet til innvandring. Jeg er heller ikke med på den.
Hijab og abort
Ei heller er hun med på at norsk ordensmakt skal framstå verdinøytrale. Hijaben må på plass, fastslår hun.
En siste sak, som hun håper kan modnes i Arbeiderpartiet, er at politifolk kan gå med hodeplagg, slik man kan i Forsvaret.
– Jeg skjønner ikke hvorfor du kan gå i krig og dø på vegne av Norge med hijaben og turbanen på, men du får faen ikke beskytte nabolaget ditt i Oslo.
Da Sumaya Jirde Ali angivelig ble utsatt for rasistisk oppførsel fra Atle Antonsen, slo Gunaratnam fast at det er en strukturell tilstand i Norge.
Også er det abortkampen, der hun i likhet med Kamala Harris ikke har egne barn. For Gunaratnam, som med Harris, er kampen for å utvide abortgrensen viktig.
Gunaratnam føler ikke at det er en del av hennes identitet å ha barn. Og så vil hun bruke kreftene på politikk.
– Men som politiker skal jeg kjempe for at alle som ønsker seg barn, opplever at de har rammene til å få det. Samtidig som jeg skal bruke alle krefter på å sikre en abortlov, som gjøre at hvis de ikke vil bære fram et barn, så trenger de heller ikke det.
Identitetspolitikken ligger Gunaratnams hjerte nær, og åpenbart deler brorparten av Oslo Ap hennes intense fokus på folks hudfarge. At det samtidig reflekterer en manglende forståelse for velgerflukten fra Ap i en tid der innvandrede knivstikkinger og skyteepisoder og elendig personlig økonomi preger hverdagen, ser ikke ut til å affisere dem. Nå er det representasjon som gjelder.
Det hele minner ikke rent lite om hvordan Demokratene jobbet hardt for å holde skuta på feil kurs til tross for meningsmålingene som sank jevnt og trutt etterhvert som Biden ble stadig mer kognitivt svekket. Det er en sterk ideologisk vilje til å tenke at andre har feil, vi har rett, selv når realitetene blåser som en storm av signaler fra velgerne.
Bakteppet
Man kan si mye om Hadia Tajik, og mye har også vært sagt. Det er nødvendig å spole tilbake til februar 2022 for å minnes hvorfor Aps største stjerneskudd har endt opp som partiets stjernestøv.
Det startet med en lang status på Facebook om at Tajik var utsatt for trusler fra Aftenposten, fikk hun umiddelbart mange sympatierklæringer, men det tok ikke lang tid før det viste seg at hennes påståtte rene sti ikke var fullt så ren likevel.
«I 12 år har jeg valgt å ikke ha pendlerbolig. Unntaket er tre måneder i 2019. Dette forsøker Aftenposten nå å lage en skandale av», skrev Tajik fredag, før VG publiserte avsløringen om at Tajik før disse 12 årene utnyttet pendlerboligsystemet ved å skrive leiekontrakt med naboer av foreldrene sine for en kjellerleilighet hun aldri benyttet.
Deretter gikk det slag i slag, hun hadde jukset og trikset seg til økonomiske fordeler, samtidig som hun ikke evnet å ta selvkritikk, og det var skatteunndragelse og dokumentfalsk og vilje til å kaste egne foreldre for baugen. Vi omtalte det hele i en rekke saker, blant annet her, her, her og her. Da Tajik forlot posten som arbeids- og inkluderingsminister var det etter en voldsomt kaotisk periode for det da ferske regjeringspartiet, der eksemplene på kaos blant annet inkluderte en stortingspresident som bedrev skattefusk for at mannen skulle få ny bil og en energiminister som var så udugelig at hun uttalte at når strømprisen er ekstra høy, så er det ikke bare negativt, du får nemlig mer penger tilbake.
Synkende skip
Siden den gang har Arbeiderpartiet vært i fritt fall på alle meningsmålinger og har etter terrorangrepet mot Israel i fjor i tillegg lagt seg på en utenrikspolitisk linje som avviker fra alle tidligere sittende regjeringer, med en anti-israelsk politikk som i enkelte tilfeller framstår direkte antisemittisk.
Det er et synkende skip som nekter å innover seg at vanlige folk er drittlei politikken de fører, enten det er snakk om skatteunndragelser begått av sittende statsråder, skattelovgivning som får innovative hjerner til å flykte landet, elektrifisering av sokkelen og ymse grønne skifter, blodpriser på bensin, strøm og dagligvarer eller en utenrikspolitikk som får oss til å framstå utad som OICs forlengede arm.
Men så er det samtidig slik at plattformen all politisk makt i Norge hviler på er velgernes korte hukommelse, og bare slik kunne Hadia Tajik i det hele tatt evne å stille til valg – denne gang som Oslo – ikke Rogalandsrepresentant.
Den andre plattformen politisk makt hviler på i Norge er den norske viljen til å tilgi. Som folk simpelthen elsker vi tilgivelse og tilgir de mest utilgivelige feilgrep, eksempelvis Tajiks rekke av «kreative» økonomiske disposisjoner.
For det er selvsagt også ting Tajik er god på. Ingen skal påstå at hun peker på sin egen hudfarge som årsak til at hun stiller seg til disposisjon for partiet, og at hun per idag er blant de glupeste hodene Ap besitter bør heller ikke betviles.
Verdiene forsvant
Og det er her det blir gøy. Det vil si, det kunne blitt gøy dersom det hadde skjedd. Tajik sitter på en synkende skute når hun fra Samfunnssalen tirsdag kveld sier at hun vil gjøre sitt for å støtte partiet fram mot valget 2025. Hun kunne heller klargjøre sin egen redningsflåte og bruke evnen alle vet hun innehar – evnen til å jakte makt – og skape en politisk flodbølge. Hvorfor, snarere enn å la seg plassere på toppen i en eller annen NGO, kan hun ikke gjøre som Ap-velgerne i Innlandet allerede har gjort?
Hun kunne «tatt en Bøhler», dog ikke ved overgang til Senterpartiet, men til Frp.
Vi kan minnes Jan Bøhlers Facebook-oppdatering i 2020:
Hei alle venner! Jeg hadde tenkt å la sommerfreden senke seg og markerte det i går med musikkvideoen Sommerbildene våre. Men i dag har jeg fått vite av media at anonyme kilder i Oslo Ap prøver å sette i gang noe mot meg i forhold til Stortingsnominasjonen. Jeg har tenkt på den i lang tid og mange velgere og partifolk på grunnplanet har bedt meg om å fortsette på Stortinget. I respekt for dem ville jeg vente med å melde mitt svar som vanlig til nominasjonskomiteen når den nedsettes og begynner sitt arbeid, visstnok en gang ute i august.
Men jeg vil ikke være gjenstand for intern strid og anonyme operasjoner etter å ha vært nominert enstemmig til Stortinget i fire perioder. Det er også slik at jeg i de senere årene ikke har vært fornøyd med politikken som føres av partiet lokalt i Oslo når det gjelder bl a ungdomskriminalitet og kriminelle gjenger, utenforskap blant barn og unge, krav til integrering, nedlegging av Ullevål sykehus, prioritering av Groruddalen, mm. Valgresultatet ved kommunevalget i 2019 tyder heller ikke på at våre velgere er fornøyde. Jeg synes det da også er realt å si ifra at det ikke er naturlig at jeg stiller opp for Oslo Ap til en ny Stortingsperiode.
En begrunnelse som viser til interne stridigheter, bakvasking, elendig håndtering av innvandrings- og integreringspolitikken og dårlig velgeroppslutning ville slett ikke være noen dum begrunnelse for Tajiks del, dersom hun valgte som Bøhler.
Det er heller ikke et norsk fenomen. I USA forlater en rekke politikere Demokratene til fordel for Republikanerne – stikk i strid med hva man kanskje får inntrykk av når man følger den norske mediedekningen av hva som foregår over dammen. De begrunner det ofte med at partiet de forlater har mistet gangsyn og fokus på vanlige borgeres interesser, ikke ulikt Antonsens verdibegrunnelse for å forlate Arbeiderpartiet.
Frp det nye Ap
Etter en høst der Arbeiderpartiet har stilt seg bak vedtak om en rekke skolenedleggelser, har velgerne i de tidligere Ap-bastionene forlatt partiet.
I Oppland har Frp hatt en økning på 200 prosent, ifølge en måling Sentio gjorde for GD, HA, OA, Østlendingen og Glåmdalen.
– Hver fjerde velger sier de vil stemme på partiet ved neste stortingsvalg. Det har aldri blitt målt høyere resultat for Frp i Oppland, sier GD-kommentator Kathrine Lunde.
Samtidig er Arbeiderpartiet halvert siden valget i 2021, ifølge målingen.
– Det er oppsiktsvekkende fordi Innlandet, spesielt Gudbrandsdalen, har vært en maktbastion for Arbeiderpartiet, skrev NRK.
At de velger nettopp Frp når de søker en erstatning for Aps feilede politiske linje, handler øyensynlig om Frp på noen områder har overtatt det som tradisjonelt sett er sosialdemokratisk politikk de siste årene. Dette kan sees i flere saker der partiet har tatt standpunkter eller initiativer som tradisjonelt forbindes med sosialdemokratisk ideologi, som større vekt på velferdsstaten og sosial utjevning. Det er altså ikke bare slik at Arbeiderpartiet har forlatt velgerne sine, Frp har på mange måter erstattet Arbeiderpartiet.
Frp har ved flere anledninger støttet økninger i offentlige utgifter til eldreomsorg, helse og infrastruktur, noe som kan sees som en tilnærming til sosialdemokratisk politikk. For eksempel har partiet vært pådrivere for mer penger til eldreomsorg, gjerne med vekt på verdighet for de eldre, selv om dette utfordrer partiets tradisjonelle mål om mindre offentlig sektor.
Frp har lenge vært kjent for å kritisere byråkrati og ineffektivitet i det offentlige, men de har også engasjert seg for å sikre bedre tilgang til helsetjenester for alle. Dette har inkludert kampanjer for å redusere helsekøer og å styrke pasientrettigheter. Slike tiltak har paralleller til sosialdemokratiets fokus på lik tilgang til helsetjenester. Selv om Frp tradisjonelt har vært opptatt av skattelette framfor direkte overføringer, har de støttet økning i barnetrygden og tiltak for å styrke familier med lav inntekt. Dette er i tråd med sosialdemokratisk politikk for å redusere ulikhet og sikre barns oppvekstvilkår.
Partiet har i større grad anerkjent betydningen av en solid trygdeordning for dem som faller utenfor arbeidslivet. Selv om Frp ønsker strammere kontroller og redusert misbruk av velferdsordninger, har de også kjempet for høyere pensjoner og bedre vilkår for minstepensjonister. Frp har på enkelte områder akseptert eller til og med fremmet politikk som tar sikte på å redusere økonomisk ulikhet, spesielt i saker som handler om pensjon, boligeie og økonomisk trygghet for eldre. Disse sakene viser en viss aksept for omfordeling, som er en hjørnestein i sosialdemokratisk ideologi.
Frp har støttet store offentlige investeringer i veibygging og kollektivtransport, noe som innebærer en aktiv statlig rolle i økonomien. Selv om dette ofte begrunnes med ønsket om effektivitet og utvikling, står det i kontrast til partiets tidligere vektlegging av privatisering og begrenset offentlig engasjement. Frp har blitt et folkeparti som ønsker å tiltrekke seg bredere velgergrupper, inkludert arbeidere og lavinntektsgrupper. For å oppnå dette har de inntatt standpunkter som gir større rom for sosialpolitikk og beskyttelse av velferdsstaten.
Hva med Hadia?
Tajik kunne valgt å gjøre som Tulsi Gabbard gjorde i USA, ta steget fra å være en tydelig stemme for Demokratene til å bli en like tydelig stemme for Republikanerne – og begrunne det med at hun vil jobbe for folket og landet, ikke for en plass i etablissementets ulne og skadelige flørt med woke politikk. Dessuten har Tajik allerede flagget en rekke saker som opprinnelig er Frp-politikk. Dette skjer ofte i spørsmål som dreier seg om nasjonale interesser, lov og orden, eller spesifikke økonomiske hensyn.
Eksempelvis har Tajik argumentert for nødvendigheten av EØS-avtalen for Norges økonomi, en posisjon som Frp ofte støtter når de diskuterer økonomiske fordeler ved avtalen. Dette overlapper særlig når Frp forsvarer EØS som nødvendig for eksportindustrien.
Tajik har ved flere anledninger uttrykt støtte for tiltak som fremmer arbeidslinjen og stiller krav til nyankomne innvandrere. Dette inkluderer vektlegging av språkopplæring og deltakelse i arbeidslivet for å kvalifisere til offentlige ytelser. Frp har lignende standpunkter.
Mer spesifikt ville Tajik kanskje trives med Frps linje i saker som omhandler lov og orden, der Tajik har markert seg som en forkjemper for strengere tiltak mot organisert kriminalitet, terror, og radikalisering. Dette inkluderer tiltak som økt overvåkning av miljøer der ekstremisme kan oppstå, noe som er i tråd med Frps fokus på lov og orden. Hun har også uttrykt støtte for å gi politiet nødvendige ressurser og verktøy for å bekjempe kriminalitet, et område der Frp tradisjonelt har hatt en tydelig profil, og der Gunaratnam-linjen i Arbeiderpartiet er en helt annen.
Dessuten har Tajik erfaring med Frp-samarbeid fra før. Før Per-Willy Amundsen måtte trekke seg som leder av justiskomiteen, samarbeidet Tajik med Amundsen i ulike saker i justiskomiteen. Begge har hatt en felles interesse i å styrke norsk politi og justissektor. Et konkret eksempel er begges støtte til forslag om å øke bevilgningene til politiet i lys av økte sikkerhetsbehov, hvor Frp har fremmet konkrete budsjettforslag, mens Tajik har understreket viktigheten av å sikre ressurser til politiets samfunnsoppdrag.
Hun vil neppe gjøre det, men hadde Tajik valgt å melde overgang fra det synkende skipet Arbeiderpartiet nå er, ikke bare najonalt, men også lokalt i Oslo, ville det i sannhet kunne gitt Arbeiderpartiet den kalddusjen de sårt trenger om de skal våkne opp til velgernes virkelighet. Folk flest vil ikke ha representasjon i form av fokus på hudfarge, de vil ha folkevalgte som jobber i tråd med vanlige folks interesser.
Enn så lenge kan høyresiden i norsk politikk glise hele veien fram mot valget neste år når Arbeiderpartiet valgte seg Gunaratnam.