Frp er i vinden, og på Norstats ferske måling for Aftenposten og NRK får partiet støtte av 25,3 prosent av velgerne.
– Folk ønsker en ny kurs for Norge. Det er absolutt mulig, sier Listhaug.
Høyre lander på 21 prosent, mens målingen er helt krise for Ap. Statsminister Jonas Gahr Støres parti detter helt ned til 17,5 prosent.
– Misnøyen sitter sterkt i folk nå, og Frp setter ord på den. De ser kanskje på Frp som det sterkeste bruddet med Støres regjering, sier valgforsker Johannes Bergh til Aftenposten.
Mens den blå bølgen skyller over landet og misnøyen med sittende regjering er omfattende, bør Frp likevel bruke tiden framover til å håndtere et problem de selv har skapt.
Mens partileder Sylvi Listhaug, slik politisk kommentator Tone Sofie Aglen påpeker i NRK, har gått gjennom en slags forvandling, der hun har skiftet fra å bli «kalt Norges ondeste politiker, en frekk apekatt og en splittende norsk Trump» til å bli den det norske folk vil ha, er det kanskje grunn til å spørre seg om Frp har blitt litt vel strømlinjeformet.
Fremskrittspartiet har historisk hatt et sterkt fokus på innenrikspolitiske saker som skattelette, innvandring, og samferdsel, men partiet har etter utkastelsen av Christian Tybring-Gjedde slitt med å bygge opp en tydelig og kompetent profil innen utenrikspolitikk. Dette kan bli en utfordring hvis partiet kommer i regjeringsposisjon etter stortingsvalget i 2025.
Tap av erfaring og innsikt
Tybring-Gjedde markerte seg som en tydelig og ofte kontroversiell stemme i utenrikspolitikken, særlig i spørsmål som gjelder Norges forhold til NATO, USA, og innvandringens kobling til sikkerhetspolitikk. Hans meninger ga Frp en profil som skiller seg fra andre partier.
Tybring-Gjedde har gjennom årene opparbeidet seg en dyp forståelse av komplekse utenrikspolitiske spørsmål. Han har vært medlem av Utenriks- og forsvarskomiteen, hvor han har hatt ansvar for å representere Frps syn i sentrale utenrikspolitiske debatter. Hans bortfall har skapt et kunnskapsgap som er vanskelig å fylle, og dette kunnskapsgapet kan bli et problem for partiet inn mot valget neste høst, men hovedsakelig vil det utgjøre et problem for partiet etter at nøklene til regjeringskontorene eventuelt er delt ut.
Partiet står overfor flere utfordringer i utenrikspolitiske spørsmål. Disse utfordringene kan knyttes til partiets ideologiske grunnlag, politiske prioriteringer og hvordan de posisjonerer seg i en stadig mer kompleks global kontekst. Frp har ikke hatt mange markante politikere som utmerker seg på dette feltet. Selv om enkelte, som tidligere statsråd (rettet fra justisminister kl. 12:47 etter påpekning i kommentarfeltet) Sylvi Listhaug og andre i toppledelsen, har deltatt i utenrikspolitisk debatt, er dette feltet ofte overlatt til mindre profilerte politikere eller representanter med liten praktisk erfaring.
Begrenset antall profiler med erfaring er den reelle konsekvensen av partiets interne konflikthåndtering, en håndtering som har bestått i å kvitte seg med tydelige profiler. Hvis Frp skal ta en regjeringsrolle, vil de måtte håndtere komplekse spørsmål som spenningene mellom stormakter, f.eks. USA og Kina, eller krig og sikkerhet i Europa. Problemet partiet unektelig står i er en mangel på folk som er har ekspertise på internasjonale relasjoner, sikkerhetspolitikk eller global økonomi. Dette gjør dem mindre forberedt på å håndtere komplekse internasjonale spørsmål som NATO-samarbeid, klimaavtaler eller forholdet til EU.
Manglende agenda
I en tid med omfattende nasjonale utfordringer på Frps kjerneområder; skatte- og avgiftspolitikk og innvandring, er det ikke underlig at partiet fyker oppover på målingene. Frp prioriterer tradisjonelt saker som er nært knyttet til velgernes hverdag i Norge og profitterer godt på det, men kommer til å lide for mindre vektlegging av utenrikspolitiske saker i partiets arbeid og rekruttering.
Uten egne sterke profiler risikerer Frp å bli svært avhengig av embedsverket og karrierepolitikere i Utenriksdepartementet. Dette kan skape inntrykk av at partiet ikke har en selvstendig utenrikspolitisk agenda.
Frp vil være avhengig av samarbeidspartnere som Høyre for å utforme utenrikspolitikken. Dette kan føre til at partiets egne standpunkter i saker som NATO-engasjement, klimaavtaler eller innvandring ikke får gjennomslag. Dersom velgerne oppfatter partiet som lite kompetent på utenrikspolitikk, kan det svekke Frps oppslutning blant de som ønsker et sterkt Norge i internasjonale saker.
For eksempel var det nok flere som hevet øyenbrynene da Listhaug før USA-valget sa at hun støttet Kamala Harris.
Må bygge kompetanse
Til tross for at Frp ønsker å framstå og per i dag også klarer å framstå som et samlet parti velgerne gir sin oppslutning, er det ingen hemmelighet at partiet har vært gjennom mye uro og har gjennomgått en intern svekkelse.
Konfliktene som førte til utkastelsen av Tybring-Gjedde, reflekterer den dype splittelsen som var tilstede i partiet. I hvilken grad den splittelsen fremdeles er en problematikk partiet strever med, er ikke åpenbart utad, men det kan likevel ulme internt fremdeles. En ting er at slike konflikter kan gjøre det vanskelig for Frp å fremstå som samlet og troverdig, særlig i et felt som krever konsistens og langsiktighet som utenrikspolitikken, en annen ting er at de utenrikspolitiske kompetente i partiet ikke tilhører partilederens valgte krets.
Tybring-Gjeddes lange erfaring og arbeid innen utenrikspolitikken har sannsynligvis gitt ham nettverk både nasjonalt og internasjonalt. Frps evne til å delta i relevante internasjonale debatter er svekket uten tilgang til slike kontakter.
I sum innebærer utkastelsen ikke bare tapet av en enkeltperson, men en mulig reduksjon i partiets kapasitet til å utforme og forsvare en helhetlig utenrikspolitisk linje. Dette kan også skape utfordringer for partiets fremtidige posisjonering i viktige spørsmål som forsvar, sikkerhet og internasjonalt samarbeid.
Frps største problem er ikke politikken, det er mangelen på folk. I særdeleshet mangler partiet profiler som kan håndtere og navigere de komplekse temaene, eksempelvis innvandringspolitikkens internasjonale dimensjon. Partiets sterke motstand mot internasjonale avtaler som kan begrense norsk selvstyre, som FN-pakten om migrasjon, er et ståsted som krever troverdig kunnskap og erfaring. Frps utenrikspolitiske utfordringer handler i stor grad om å balansere partiets nasjonale og økonomiske interesser med kravene til internasjonalt samarbeid og global ansvarlighet. Dette skaper en kompleks situasjon hvor Frp må forholde seg til både velgernes ønsker og Norges internasjonale forpliktelser, og med et knapt år til stortingsvalget begynner det å haste for Frp. Partiet må bygge kompetanse blant egne politikere, men hvem har de å ta av?
Sylvi Listhaug har klart kunststykket å forme Frp til et strømlinjeformet parti, men hvor strømlinjeformet kan raskt vise seg å bli et spørsmål som eksponerer partiets svakhet. Hun kan ikke fylle alle roller og funksjoner selv.