Den anerkjente meningsmålingseksperten Nate Silver har laget gjennomsnitt og vurdert meningsmålingene gjennom hele kampanjen. Med utgangspunkt i disse har han foretatt 80.000 simuleringer av hvordan valget kan ende, som endte med at også det ble helt likt. Modelleringen skilte de to kandidatene med 12 tilfeller (!) av de 80.000. Så selv om det var i Kamala Harris favør, kan det ikke brukes for å konkludere.
Å følge den amerikanske valgkampen har vært et trist skue. Først skulle vi overvære den Demokratiske president Joe Bidens alle tabber, som med all tydelighet fortalte om en gammel, syk mann som ikke hadde noen sjanse for å styre USA i ytterligere fire år. Da Biden måtte trekke sitt kandidatur, kom visepresident Kamala Harris på banen. Men den til da usynlige Harris, som ingen vet hva har klart å utføre som visepresident, har først og fremst glist seg gjennom sin del av valgkampen – godt hjulpet av diverse Hollywood-kjendiser, som Tom Bevan har døpt til en strategi med «toppen av pop-en».
Etter at Donald Trump entret den politiske scenen, er vi blitt vel kjent med hans brautende og utypiske politiske stil. At han serverer politiske løgner er også velkjent, men det gjør også hans politiske motstandere. Bill Adair mener å ha funnet ut hvorfor det lyves så mye; den intense polariseringen i amerikansk politikk får politikere og apparatet rundt til å lyve – dertil mye og hele tiden. «Politisk er løgn ofte en god investering», er hans konklusjon.
Så er det skittkastingen om hverandre. Harris har sånn sett tatt en Trump, hun har kritisert Trump så mye at det vakte oppsikt at hun ved sine siste velgermøter i Philadelphia og Pittsburgh i går ikke nevnte Donald Trump med et ord. Hun nøyde seg med å si at amerikanerne nå har en mulighet til å «forlate en politikk drevet av frykt og splittelse». Den får tro det den som vil, for splittelsen i USA er nok langt dypere enn det.
Polariseringen gir hat
Det politiske systemet i USA er en av fallgruvene, samtidig som USA er en føderalstat med 50 delstater og enkelte andre selvstyrte områder. Topartisystemet har utviklet seg til identitetskamp med gjensidig mistillit og hat, som har fått innpass langt inne i begge velgergrupper, slik som lederen i Berlingske uttrykker det. Det er rett og slett blitt en identitetskamp. Presidentvalget er ikke lengre et valg mellom to legitime politiske retninger, men mer som en eksistensiell kamp.
YouGov-målinger har sett nærmere på fenomenet med hvordan republikanere misliker demokrater, og omvendt. Flertallet av demokratene og republikanere sier også at de ville blitt ulykkelige hvis deres barn giftet seg med noen fra det motsatte partiet. Fiendtligheten mellom de to partiene økte ytterligere mellom 2023 og 2024. Selverklærte demokrater og republikanere reagerer også negativt på utsiktene til å jobbe med eller være nabo til en velger fra den motsatte leiren.
Den ekstreme polariseringen i amerikansk politikk, som begge leire bidrar til, er som å stirre ned i en demokratisk avgrunn, At de tør, har jeg mange ganger tenkt, men samtidig betyr ikke en Trump-seier slutten på demokratiet i USA, slik som politisk kommentator Jörg Wimalasena i Welt minner oss om. For demokratene driver en «apokalyptisk kamp hvert fjerde år – som trolig mobiliserer velgere, men som også fremstiller det amerikanske demokratiet som mer skjørt enn det er». Wimalasena påpeker at «Trump er ikke en fremtidig diktator som vil ha journalister og andre motstandere innestengt etter valget – selv om han liker å flørte med det». Nettopp dette politiske valgspråket, som de politiske løgnene, er en strategi som USA som en konstitusjonell stat står imot. En president i USA kan ikke gjøre hva som helst. Og skal grunnloven endres, kreves det flertall i Kongressen.
Men at man ikke frykter for det amerikanske demokratiet i seg selv, betyr ikke man friskmelder den politiske polariseringen blant velgerne. Det er nettopp dette fremtidige politiske ledere og presidenter må gjøre noe med, for det kan utvikle seg enda styggere. Fellesskap er ikke bare et ord, det har faktisk betydning.
Da må man begynne med å akseptere valgresultatet.
Valgresultatet
Trump hevdet i oktober at hvis ikke han vinner, er det fordi det er juks, og da vil han ikke akseptere resultatet. Så skulle man jo tro at innstillingen var helt annerledes hos demokratene, særlig siden Harris snakker så pent om å forlate alt som handler om frykt og splittelse. Men kristiske demokratiske røster i Kongressen hevder at de kanskje ikke vil anerkjenne en Trump-seier, fordi han ikke vil vinne på et «rettferdig og ærlig valg». Men andre ord er det akkurat de samme påstandene om juks.
Dette forteller en del om utfordringer Harris står i, som Trump ikke gjør. Harris må nemlig samle sitt parti, som har en rekke indre uenigheter, noe som også gjør hennes uttalelser svevende og uklare. Hun kan bare ikke være for klar og tydelig, da hun kan støte noen av sine egne fra seg. Dette problemet har ikke Trump, han er partiet. Og om noen år er det kanskje J.D. Vance.
Valgresultatet er neppe klart før i morgen, hvis klart da. Det handler ikke minst om at USA har seks forskjellige tidssoner, men også om det blir så tett mellom Trump og Harris som meningsmålingene tilsier. Da må det fintelles. For her må det gå etter dreieboka, så det ikke kan legges noe spire til antydninger om juks. Dessuten er det vedtatt en ny lov i Kongressen, Electoral Count Reform Act, en lov som nettopp som skal forhindre lignende kaos som etter valget i 2020.
De første valgprognosen er ventet ca. kl 23:00 i kveld, den kan kanskje gi en pekepinn.