Så var tallene for politidistriktene på plass for året, og som forventet så peker de i en ensrettet retning. NRK har fått tallene fra straffesaksregisteret, og slik ser de ut:
Tallene viser imidlertid en stor økning for de mer alvorlige lovbruddene i aldersgruppen 10–17 år.
Mens det var 4011 anmeldelser for ran, vold og trusler i 1. og 2. tertial i 2023, var det 4429 i 2024.
Det er en økning på over 10 prosent. I Troms er økningen 55 prosent.
Det er spesielt ungdomsran som øker mange steder. På landsbasis har ransanmeldelser økt med nesten 70 prosent.
Videre står det verst til i hovedstaden, der antallet ran har nær doblet seg på bare ett år. Lovbryterne blir yngre og yngre, ergo er det som det ble nevnt i Politisk kvarter stor sannsynlighet for å møte sin egen ransmann på gaten så å si umiddelbart, for det finnes ingen sanksjonsmidler som kan sikre ofre eller offentligheten forøvrig.
– I dag er det jo litt merkelig hvis noen av oss blir knivstukket på gata, så sørger samfunnet for å skjerme oss for å møte gjerningsmannen igjen. Men hvis det skjer med en 14-16-åring, så har han stor risiko for å møte gjerningsmannen på gata med en gang etterpå. Det sender feil signal til ungdommene og til samfunnet, sa Njåstad.
At signalet er feil er det ikke vanskelig å si seg enig i, men at det er merkelig? Nei, det er det selvsagt ikke. Snarere er det som forventet i et land som ikke har verken lovverk eller institusjonsplasser som er kalibrert for innvandret grov voldskultur.
Mehl var opptatt av å understreke at regjeringen bygger ut flere ungdomsfengselsplasser, men heller ikke dette vil ha reell sikkerhetsbedrende effekt for lokalmiljøene, for mange av lovbryterne er så unge at det vil være uaktuelt å få satt dem bak lås og slå.
I det store og hele er norske politikere bakpå selv om de forsøker å framstå som det motsatte, for ungdomskriminaliteten vil tilta i kommende år, ikke avta, og Mehls lovede økning av antall plasser i fengsler øremerket ungdom kan ikke bøte på kommende voldskriminalitet.
Forstå hvem de er
Voldsutøvende barn og unge må sanksjoneres på helt andre måter enn det politikerne tror, som vi har påpekt i et sikkert tresifret antall saker, for også politikere må ta innover seg hvem det er de skal sanksjonere.
Vi beskrev utførlig både hvem de kriminelle er og hvilke tiltak som kan ha reell effekt da Ap sist var ute med sine forslag til løsning på ungdomskriminaliteten. Saken ble ganske enkelt kalt Nei Ap. Nei, av den åpenbare grunn at tiltakene bommer på målgruppen.
Man vet med sikkerhet at det finnes forebyggende tiltak som kan fungere. Ikke totalt og ikke optimalt, men langt bedre enn allverdens psykodynamisk, tverrfaglig offertilnærming. Men det innebærer å ta innover seg en tanke om at ikke alle barn er like eller har like evner. Det innebærer å ta risiko-barna ut av ordinær barnehage og bruke klassisk instruksjon i stedet for å tro at omsorg i seg selv kan hjelpe disse barna til et mer normalt voksenliv. Noe slikt ville blitt ansett som systematisk segregering i Norge, og er derfor helt uaktuelt å tenke seg.
Det samme kan sies om behandling av ungdomskriminelle som allerede er i systemet. Legg vekk emosjonsfokuset, erstatt det med instruksjoner. Se til gata, se hvor banalt enkelt verden forstås og form behandlingsoppleggene deretter, aller helst langt fra både byens fristelser og kompleksitet og like langt fra klamme pedagoghender.
Politikere må ta innover seg at mennesker de anser både snille og hjelpetrengende kan foreta seg fæle ting. De denger ungene sine for eksempel. Eller neglisjerer dem grovt. Lar tiåringer vase alene når andre unger er hyfset inn for å få oransje krokodiller i smågodtet sitt på lørdagskvelden, denger dem igjen når de dukker opp. Kan ikke snakke språket egne barn snakker. Tror at majoritetssamfunnet er slemt. Jeg har møtt mange av dem. Jeg vet at det Ap ønsker å rulle i gang i Oslo ikke er riktig. Det er minst av alt riktig mot de voldskriminelle ungene, som okke som skal hjem om natten.
Omsorgsovertakelse er åpenbart det eneste rette i disse tilfellene. Er man heldig vil det ha disiplinerende effekt på andre foreldre. Andre- og tredjelinjetjenesten snakker åpnere om dette enn hva førstelinjetjenesten gjør. Avskrekking er i enkelte tilfeller nødvendig for barnas del, slik man bruker det eksempelvis for å unngå at unger kjønnslemlestes. Dysfunksjonelle familier bør og må avskrekkes når de ikke ivaretar ungene sine. Voldelige unger er ikke ivaretatt. Beklager, de er ikke det.
I Politisk kvarter fikk en innhentet «erfaringskonsulent», altså tidligere kriminell, nå miljøarbeider, si noe om at foreldrene til de unge må stilles til ansvar allerede i barnehagen, og direkte feil er det ikke, det er bare vanskelig gjennomførbart – og hvem skal gjøre det? Barnehageansatte? Den gruppen pedagoger som i aller minst grad orker å stille krav til andre?
Vi har pekt på det i en rekke saker, blant annet her, men det må gjentas. Det er forsket på årsaken til at barnehageansatte ikke melder bekymring. Funnene er ikke pene. Da fagbladet Barnehage tok for seg forskningen, skrev de som følger:
I en rapport av Norsk institutt for forskning om Oppvekst, Aldring og Velferd (NOVA) i 2009 som kartla samarbeidet mellom barnehager og barnevernet, viste at under en fjerdedel av barnehagene hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet det året.
Det som er noe oppsiktsvekkende er at det i hovedsak ikke er frykten for å ta feil, som gjør at barnehageansatte ikke melder, men frykten for ødelagte eller vanskelige relasjoner i etterkant at meldingen. (min uthev.)
De barnehageansatte synes det er ekkelt å vite at foreldre kan bli sinte på dem, og dermed kastes barna under bussen. At undersøkelsen er gammel betyr ikke at fenomenet fremdeles er høyst aktuelt, man kan ganske enkelt se på antall bekymringsmeldinger fra ulike instanser og konkludere at det fremdeles er sånn.
Forvarsler
NRK har snakket med Salto-koordinator i bydel Alna, Nahom Haile Jonas, som beskriver voldskulturen blant ungdom i Oslo som kaotisk.
– Mange av ungdommene jeg har jobbet med er oppvokst med traumer som de ikke har bearbeidet, og som kommer tydelig frem når de bruker rus og havner i disse konfliktene.
Jonas ser også en utvikling i voldshendelser som ikke er relatert til organiserte kriminelle.
– De vi ser nå som står bak volden i Oslos gater er ungdomsmiljø som ikke er organisert som tidligere. Det er mye mer kaotisk voldskultur som oppstår ungdom imellom uten at det direkte har tilknytning til organiserte gjenger.
Dette er verdt å merke seg. Grunnen er at utviklingen er et forvarsel. Volden vil tilta i omfang. Vi har tidligere sett på den svenske forfatteren Johan Westerholms tanker om voldsforekomsten i Sverige. Westerholm er opprinnelig utdannet offiser og har tjenestegjort mange år i det svenske forsvaret. Han har skrevet boken Islamismen i Sverige. Det muslimske brorskapet, og han har gjort seg tanker om barn:
Konsekvensene av å motta tusenvis av enslige mindreårige er fremdeles ikke realisert, skriver Westerholm, som forutser en kriminalitetsbølge etter samme mønster som etter tidligere innvandring. Det vil ta mellom 10 og 20 år før disse migrantene etablerer en kriminell livsstil.
Alt dette som skjedde for femten år siden har påvirket utfallet i dag, og selvfølgelig vil konsekvensene av migrasjonen som Sverige opplevde i 2015 nå sin fulle effekt mellom ti og 20 år senere i en eller annen form. Det vil si at i løpet av perioden 2025-2035 vil disse kullene komme ut på arbeidsmarkedet eller bli rekruttert inn i kriminelle kretser. Hvis dataene samkjøres og ekstrapoleres, er det sannsynlig å komme frem til presise prognoser.
Det er selvsagt ikke annerledes i innvandrertette bydeler i Norge enn hva det er i vårt naboland. Vi er strengt tatt bare i startgropen hva gjelder realiserte voldelige konsekvenser av masseinnvandring, og for enhver forelder bør dette være et enkelt signal. Bor man i områder der det er høy forekomst av ran, vold og annen faenskap, så bør man ganske enkelt flytte vekk. Ikke at det i praksis er enkelt for mange, men avgjørelsen bør være enkel likevel.
Allerede i 2010 publiserte HRS et notat som avdekket en klar trend for Oslo; dess høyere innvandrertetthet, særlig av ikke-vestlige innvandrere, dess flere med norsk bakgrunn flytter ut. HRS har laget mange undersøkelser om flyttemønster – lenge før noen andre, og med protester fra blant annet SSB, men omsider fikk Frp bestilt en tilsvarende.
Da SSB laget en undersøkelse på oppdrag for Frp for fem år siden, var tendensen den samme. Etniske nordmenn flytter fra bydeler med mange innvandrere.
Mellom 2007 og 2017 vokste Oslos befolkning med 63.000. I samme periode var netto utflytting fra hovedstaden blant dem med etnisk norsk bakgrunn på 5.000.
(…) Kort fortalt går flyttestrømmen for dem med norsk bakgrunn to veier: Fra bydelene med høy innvandrerandel og til sentrumsnære bydeler – eller ut av Oslo.
Så kan vi legge til at dette neppe var et ønsket funn. SSB har i flere omganger hevdet at bostedssegregasjonen i Oslo og Norges tettsteder går ned, til tross for høy innvandring. Det er en manipulerende eventyrfortelling som skyldes den – i dette tilfellet – totalt ubrukelige dissimilaritetsindeksen.
Tryggere hverdag
For egen del har vi i vår familie gjort det samme – flyttet vekk fra Drammen og til et mindre sted der det ikke er samme risiko for barna å verken bli utsatt for vold og ran eller bli dratt inn i et kriminelt miljø. Noen av følgene er tryggere fritid og påfølgende mer utendørs, ikkeorganiserte aktiviteter, samt økt trivsel og bedre skoleresultater.
Et vennepar i Drammen fortalte anekdotisk at de kjøpte VR-briller (virtual reality, anm.) til sin 13 år gamle sønn før sommerferien i år. De var redde for hva han kunne bli utsatt for i Drammen sentrum mens de var på jobb, så løsningen var altså at han var inne og spilte i stedet.
Visst er det en tragisk utvikling at man flytter grunnet barnas sikkerhet, og aller mest tragisk er det for dem som ikke har økonomi eller arbeidsmuligheter som gjør flytting mulig. Tregheten i politikken hva gjelder forebygging og håndtering av voldskriminalitet som primært rammer de yngste gjør det likevel til et nødvendig tips.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK