Alle vet hva FrP vil i innvandringspolitikken, men det er straks verre hva de faktisk får til. Da de satt i regjering ble vel ikke så mange av oss imponert, selv om det nok hadde vært langt verre uten FrP. For som kjent har Høyre snodd seg unna som en ål, og når de samtidig skulle tilfredsstille innvandringsliberale Venstre og det selvgode, humane KrF, kunne det ikke bli annet enn graut.
Så skulle en tro at en regjering av AP og Sp hadde all verdens muligheter til å få tatt noen skippertak i innvandringspolitikken. Men de skal jo samtidig tilfredsstille budsjettpartner SV og ellers gjør de som de bruker: Skylder på krigen i Ukraina.
Innstramning som monner?
Ap har alltid hevdet at de har en «streng» innvandringspolitikk, uansett hvor liberalt de har forvaltet den. Så når de nå har gått fra «streng og human» til «kontrollert og bærekraftig» kan vi antakelig ikke forvente annet enn en masse ord som det aldri blir satt noe politisk kraft bak. Til det er man nok for redd for å miste innvandrerstemmer, ikke minst de muslimske som begynner å bli tallrike i Norge.
Poenget til Sylvi Listhaug i Politisk kvarter er at hvis vi ikke strammer inn innvandringen dramatisk så risikerer Norge om få ikke å ha råd til å ivareta egne innbyggere. Hun «tøffer seg», svarer Tonje Brenna, og viser til at regjeringen allerede har strammet inn (ja, særlig overfor ukrainere).
Problemet er bare at den innstramningen Brenna viser til, etter tre år i regjering, er det få som ser noe til. Tvert om er det dyrtid, høye renter og stramme kommunebudsjetter som lyser mot oss. Når forsidene fylles opp med skolenedleggelser, gråtende unge mennesker, en eldreomsorg som mange steder ikke er verdig, ja, da nytter det ikke at en kjepphøy Brenna viser til at kommune-Norge fikk 10 milliarder mer i forhold til deres opprinnelige statsbudsjettforslag. Skjønner Brenna hvor lite 10 milliarder er i en slik sammenheng?
Det samme kan sies når Brenna med det godt innøvde talepunktet peker på at det kommer 60 prosent færre innvandrere nå enn på samme tid i fjor. Svaret er færre ukrainere, fordi den samme regjeringen ikke forstår et ord av hva midlertidig betyr. Hvorfor skal Norge sette i verk et kostnadskrevende integreringstiltak hvis flyktninger bare skal være i Norge til de kan returnere igjen? Og det gjelder ikke bare ukrainere. Nei, regjeringen kan bare innrømme at de legger opp til en politikk som verken er kontrollert eller bærekraftig.
Bærekraftig
HRS har over lang tid snakket om en bærekraftig innvandring, som er et begrep som er ment å romme mye. For det første skiller det på ulike typer innvandring, for «innvandring» som sekkebegrep duger ikke. Den innvandringen som ikke belaster offentlige budsjetter, er selvforsørgende og kanskje til og med beriker Norge, er det antakelig få som har noe imot. Antakelig tvert om. For det andre så rommer begrepet «en bærekraftig innvandring» at den skal være både økonomisk og kulturelt bærekraftig. For det tredje handler det om antall.
Derfor: Skal vi i det hele tatt snakke om en bærekraftig innvandring må vi definere hva det er. Brenna synes å tro at det bare er å sette i verk med dyre integreringstiltak for å få de samme raskt i jobb. Da blir det – vips – bærekraftig. Svaret er nei. En ikke-bærekraftig innvandring er og forblir ikke bærekraftig, mest sannsynlig i generasjoner, og det både økonomisk og kulturelt. For det handler ikke bare om hvor mange som kommer seg i jobb etter endt introduksjonskurs, det handler vel så mye om hvor lenge de samme som faktisk kommer seg i jobb, faktisk står i jobb. Og om de altfor mange som blir stående utenfor hele livet.
Da HRS så på sysselsettingstallene for flere år siden, delte vi gruppene inn i vestlige innvandrere, ikke-vestlige innvandrere og øvrig befolkning i den mest arbeidsaktive alderen 26-61 år. Der enkelt forklart vestlige innvandrere gjorde det bra (sysselsetting på 77 prosent), ikke-vestlige er som gruppe den ikke bærekraftige (57 prosent), mens øvrig befolkning gjør det best (84 prosent). I tillegg faller sysselsettingen til ikke-vestlige i langt yngre alder enn de andre gruppene. De som er i jobb, faller altså også tidlig fra. Bærekraftig?
Hvorvidt ukrainere blir en del av den negative statistikken er det for tidlig å si noe om. Men vi vet – og det er jo det politikere som Brenna ikke vil si – at jo fjernere kulturelt fra Norge, jo vanskeligere blir det å ta fullverdig del i norsk samfunnsliv. Det bør jo Brenna vite noe om, som nettopp har sett seg nødt å dra til Somalia.
Her har nok mange større tro på ukrainere, men da kommer noen hylende om hudfarge. Man skal være komplett idiot om man tror at norske arbeidsgivere avviser kompetanse ut fra hudfarge. Problemet er vel heller motsatt, mange av de ikke-vestlige som tar seg til Norge vil aldri nå opp i det kompetansesamfunnet vi er, som igjen fører til at arbeidsgivere blir integreringsaktører.
Produktivitet
Det bringer oss over til et problem som allerede er godt synlig i Norge, men som man heller ikke skal snakke for høyt om. Nemlig at produktiviteten går ned.
Kort fortalt blir vi færre som baker kaken, mens det blir stadig flere å dele kaken på. Som vi har fortalt før, med Jon Hustads ord, er produktivitet ikke kaken i seg selv, ikke engang at den blir laget (det er produksjon), men hvordan den samme kaken blir til – og at den blir størst mulig, med minst mulig ressursbruk. Kaken blir altså «dyrere» hvis ti stykker går i beina på hverandre og lager den og hvis du bruker håndvisp heller enn kjøkkenmaskin. Sistnevnte fordrer at du har tilgang på moderne utstyr. Men det er klart, er det ti stykker som er med i produksjonen, så kan det være «fornuftig» at alle gjør noe, heller enn at noen bare ser på at de andre jobber (og dertil forsyner seg grovt når kaken er ferdig).
Og det er det Brenne og Ap tror er bærekraftig. Og få folk ut i en (kortvarig) lavtlønnsjobb, for de er ikke kvalifisert for annet, som antakelig fører at de samme trenger noe mindre økonomisk ytelse enn hvis de sto helt utenfor arbeidslivet. Men koster gjør de. Det er som Simen Sandelien (Høyre) sier på Facebook:
Asylsøkere og flyktninger er i snitt ikke kvalifisert for annet enn lavinntektsjobber og konstruerte tilrettelagte tiltak med lav verdiskapning og veldig lite skattbar inntekt. Livsløpskostnaden for en mann som kommer i 25 års alder er i gjennomsnitt over 21 millioner kroner i første generasjon.
Mottak av asylsøkere og flyktninger er derfor noe man eventuelt gjør i forståelse av at det år etter år påfører samfunnet en betydelig varig svekket evne til verdiskapning pr. innbygger. Norge blir mindre og mindre produktivt og får større og større byrder med sosialkostnader – som andel av helheten – for hvert år som går.
Sosialhjelp
I dag bringer Nettavisen noen tall:
Mellom 2009 og 2019 økte antall mottakere med innvandrerbakgrunn med over 70 prosent. 17 prosent av befolkningen mottok dermed 58 prosent av all sosialhjelp.
Nå har andelen vokst. I 2023 mottok utenlandsfødte 69 prosent av all sosialhjelp. 6,7 av 9,7 milliarder sosialhjelpskroner.
Avisen har også skilt mellom ukrainere og sosialhjelpsmottakere fra andre land. Siden 2010 har andelen norskfødte (her er også andregenerasjon inne) falt fra 2010 til 2021, så økt litt igjen i 2023. For innvandrere (utenlandsfødte) gikk det litt ned i 2019, for så å bare øke igjen. For ukrainere har det bare har økt, som er en selvfølge ut fra det høye antallet nyankomne.
Innvandrere (utenlandsfødte) utgjorde 16,8 prosent av Norges befolkning ved inngangen til 2024 (mens andregenerasjon, norskfødte, utgjorde 4 prosent).
Bærekraftig?
Men vi har en utfordring til, som Listhaug også pekte på i dagens debatt. Nemlig at vi egentlig ikke aner hva den ikke-bærekraftige innvandringen koster oss. Det er identifisert noen direkte kostnader, som for eksempel 30 milliarder kroner (mot danskenes 3,7 mrd kr) til asylmottak og introduksjonskurs, men listen er svært lang over ikke identifiserte kostnader (og de får vi antakelig aldri vite). Dette handler for eksempel om merkostnader til barnevern, undervisning, tolketjenester, politi, fengsel, bolig, osv. osv.
For bærekraftig blir denne innvandringen aldri. Så ta heller diskusjonen om politiske prioriteringer. Da kan vi som velgere få noe konkret å forholde oss til.