«Vi er maktesløse. Og ofte tenker jeg: De har vunnet og vi har tapt.» Dette skriver en lærer i Østerrike i en brannfakkel av en bok. «De» er muslimske elever, og «vi» er Europa. Lærerne kler seg «sømmelig», de bankes opp, de kvinnelige elevene bøyer hodet og vender blikket sjenert bort, og skolene velger ren underkastelse. Skolene har latt det islamske jerngrepet ta over. Den islamske moral-dinosauren trasker rundt i både klasserommene og i skolegårdene. Bønn er viktigere enn utdannelse, og skolene produserer samfunnstapere.
Det handler om massivt med vold mot lærerne, lærere som overhodet ikke får støtte og oppbakking fra politikere, myndigheter eller skoleledelser. Tvert om. Alt skal dysses ned. Skolenes rykte skal poleres. Hendelser blir således omtalt som «enkelttilfeller», det er (totalt nytteløs) dialog og koseprat med de voldelige elevene som gjelder.
Det er frykten som råder
Nå kommer samme budskap fra Belgia i en bok basert på anonyme intervju med lærere, forfattet av to journalister. Identitetene til både lærerne og skolene de tilhører er visket ut. Det er frykten som råder. Drapene på de franske lærerne Samuel Paty og Dominique Bernard, begge drept av muslimske fundamentalister, har satt sine dype fryktspor hos lærerstanden. Derav de anonyme intervjuene i boken Allah har ingenting å gjøre i timene mine («Allah n’a rien a faire dans ma classe»).
Lærerne er også redde for å bli stemplet som islamofobiske «hvite» eller – blant kritiske lærere med muslimsk bakgrunn – som «forrædere». De er også skremt av en hverdag hvor de allerede blir sett ned på av studenter og baktalt av kolleger og i noen tilfeller hengt ut i sosiale medier. En hverdag som sliter på de fleste.
At frykten lærerne bærer på er reell, ble ytterligere understreket da boken i forrige uke ble lansert i en forstad til Brussel. Før arrangementet ble ansatte ved varehuset Fnac, der lanseringen skulle finne sted, overfalt av en gruppe unge muslimer. De ville bare «minne om» at det er forbudt – som i bokens tittel – å bruke Allahs navn.
Og truslene fikk Fnac til å kansellere presentasjonen.
«Et islamistisk laboratorium»
Belgia, og spesielt landets hovedstad, har vært et av Europas viktigste arnested for islamistisk terror de siste 10-15 årene. Noen av de mest oppsiktsvekkende og blodige attentatene på vårt kontinent har blitt begått i landet .
Jihadistene fra Den islamske staten, som utførte den voldsomme massakren i Paris 13. november 2015, vokste for det meste opp i Brussel-forstaden Molenbeek. Og det er neppe en tilfeldighet at den mindre voldelige, men kanskje viktigere, kulturkrigen mot vestlige verdier også her er spesielt intens. Ting henger som kjent sammen.
«Belgia er et islamistisk laboratorium i Europa», sier den algerisk-fødte statsviteren Djemila Benhabib til bokens forfattere og fortsetter: «Det var det første landet som anerkjente og støttet islam økonomisk. Det første landet som valgte et tilslørt parlamentsmedlem og fostret en kvinnelig selvmordsterrorist.»
Eksplosjon i ekstrem oppførsel
Nå gjelder det ifølge de to forfatterne Laurence D’Hondt og Jean-Pierre Martin utdanningssystemet, som islamistene har satset stort på å «kolonisere» de siste årene. En studie fra den flamsktalende delen av Belgia, skriver Berlingske, avdekker at myndighetene i 2023 mottok tre til fire daglige rapporter om ekstrem oppførsel blant studenter.
Fire år før var det tre-fire anmeldelser – per år. Ikke nok med det: I den fransktalende delen er situasjonen angivelig enda verre. Men her velger skolelederne som regel å unngå konfliktene i stedet for å håndtere dem.
Det er ikke minst manglende støtte fra rektorer og inspektører som gjør at enkelte lærere gir opp.
Alexandre endte opp med å kaste inn håndkleet etter at han på toppen av en voldelig episode nok en gang følte seg ignorert av ledelsen.
I en historietime hadde den unge læreren bedt elevene diskutere analysen av religiøse tekster.
Debatten gikk raskt over til islam, og da en etnisk belgisk jente kom med en sarkastisk bemerkning om arabere, gikk (elever) plutselig berserk.
En muslimsk gutt kastet en bok mot jenta som kylte mobiltelefonen motsatt vei.
Kun ved hjelp av en kollega, som kom til unnsetning på grunn av bråket, klarte de å hindre gutten i å knuse en stol i hodet til jenta.
Begge elevene ble straffet, men han som kastet stolen og oppførte seg på en livstruende måte ble ikke utvist fra skolen.
«I stedet ble jeg fortalt av inspektøren at integrering er bedre enn undertrykkelse», sier han i boken.
Dermed sa Alexander opp jobben og sier han aldri mer vil jobbe i den belgiske skolen, et land som huser rundt 800.000 muslimer.
Seksualundervisning – glem det
I motsetning til Frankrike, hvor sekularisme er en grunnleggende samfunnsverdi, har ideen om et offentlig rom fritt for religion i Belgia legal status som en trosretning. En tro på linje med katolisisme, protestantisme og ikke minst islam.
Etter samme logikk er utdanningssystemet delt mellom sekulære, offentlige skoler og religiøse friskoler.
«Men skolecharteret har utviklet seg til å bli en trojansk hest for islamske parallellsamfunn,» hevder advokat Jean-Claude Laes, som har skrevet en bok om Belgias muslimske friskoler .
Friskolene brukes som utgangspunkt for å få fotfeste i den sekulære delen av systemet. Lærerne i D’Hondt og Martins bok forteller således hvordan skolene etter hvert ansetter lærere med muslimsk bakgrunn, som etter hvert danner flertall og dermed kan sette dagsorden.
At skolene har frihet til å sette sine egne regler for for eksempel religiøs påkledning gjør ifølge forfatterne bare saken verre. Hvis ikke bare muslimske elever og foreldre, men også lærerne utfordrer et hijabforbud, er det lettere for skoleledere gi etter. Det samme gjelder i andre potensielle konflikter.
Seksualundervisning, undervisning i teorier om universets og arters opprinnelse eller likestilling mellom kvinner og menn, for eksempel.
Stridspunkter der de fundamentalistiske muslimske kreftene også har inngått en «uhellig» allianse med evangeliske kirkesamfunn.
Det samme skjer i Norge
Vi slipper ikke unna i Norge heller. For ikke lenge siden ble det kjent at da Abid Raja (V) skulle presentere sin bok Min skyld, på en videregående skole i Oslo, møtte han en haram- og halal-hverdag som kjemper om full oppmerksomhet i klasserommene og skolegården. Boken handler om hans oppvekst i en voldelig, fundamentalistisk familie og opprør og brudd med storfamilien ved å gifte seg av kjærlighet med en pakistansk kvinne i Norge, Nadia Ansar.
Det er her, i den nye bokens solnedgang, Vår ære og vår frykt. En personlig reise i det muslimske Europa, at han angivelig ser et «backlash» som overrumplet han fullstendig. Han møter elever som lever i islams dogmer fra de står opp til de legger seg, alt reguleres av haram og halal, helt inn i klasserommene og undervisningen i ethvert fag. Islam har den selvfølgelige forkjørsretten, bønneteppet rulles ut med retning Mekka, jenter uten hijab anses som horete, homofile skal steines, og elever sier rett ut at når de ikke er i mindretall, men «når vi er flere, så kan vi stå mer oppreist», i betydning å slippe islams dogmatikk fullstendig løs.
Kanskje noen kunne kjenne seg kallet til å skrive en bok fra innsiden av islamiserte klasserom og skolegårder i Norge? Det ligger åpent i dagen hva som da ville komme frem, nøyaktig det samme som i bøkene fra Wien og Brussel.