Igjen har vi fått en ny handlingsplan mot antisemittisme, den tredje i slaget. Ord, ord, ord, som ikke vil ha den minste innflytelse på den jødiske situasjonen i Norge, en tragisk situasjon som er speedet opp av den Ap-styrte regjeringen som mer enn lukter antisemittisk: Anerkjennelsen av et ikke-eksisterende land, Palestina, i kjølvannet av den verste jødemassakren siden Holocaust. Barth Eide annonserte regjeringens beslutning med stolthet.
Vi glemmer aldri dét.
Sammen med despoter
Ei heller glemmer vi skammen denne regjeringen påførte den norske nasjonen nylig: Sammen med BRICS-landene signerte Norge som eneste (!) vestlige land et initiativ fra Tyrkias despot Erdogan, oversendt FN, om full stans i leveranser av våpen til Israel som kan benyttes i angrep mot de okkuperte palestinske områdene. At Israels angrep på Gaza handler ene og alene om Hamas-terroristene der, se den realiteten virker det ikke som at man fremdeles har tatt innover seg. Det hele lukter antisemittisme. Igjen.
Nylig var krystallnatten der igjen, og som sedvanlig legger politisk ledelse ansiktet i alvorlige, og angivelig, medfølende folder. Det lukter hykleri herfra og til Midtøsten. For hva er realitetene? De samme alvorlige foldene har for lengst bestemt seg for at islam skal dyrkes opp og frem over hele vårt langstrakte land. Enhver med noe historisk kunnskap vet hva det fører til: Islams 1400 år lange kamp mot jøder får fortsette på norsk jord. Har politisk ledelse fremdeles ikke tatt innover seg disse realitetene?
Den nye handlingsplanen mot antisemittisme er igjen gratis ord uten handlekraftig innhold. Vi vil ikke se en eneste endring av de mer og mer barske realitetene for jøder i landet vårt.
Hvorfor bemerker ikke et eneste ledende mediehus dette åpenbare hykleriet? Er de selv en del av antisemittismen?
Jødisk liv ikke mulig
Med den ene hånden produseres handlingsplanen, med den andre hånden importeres mer og mer jødehat til de voksende islamske rekkene.
Virkeligheten er at jødiske barn over hele Vest-Europa, Norge inkludert, bevoktes med våpen, i barnehager, i skoler, ved synagoger. Det er umulig å se for seg det motsatte: At det var muslimske barn som opplevde dette vanviddet – og det hadde vært helt stille fra så godt som alle hold.
Hvilken jøde i dagens Norge vil ta på seg kalotten i det offentlige rom? Hva om det var muslimske kvinner som ikke våget å ta på seg hijaben? Ville vi da hørt harmdirrende protester fra de «pene» rekkene?
Sannheten er at hele områder i landet vårt er gjort utilgjengelige for åpent jødisk liv. Smak på den.
Samtidig flagges det fra balkonger i landet vårt med samme flagg Hamas sverger troskap til, mens det marsjeres i gatene og ropes fra elven til havet i åpenlyst jødehat. Man trenger ikke være en Jo Benkow for å snu seg i graven i fortvilelse og forferdelse over den norske tilstanden.
Nei, vi har ikke vedtatt at Norge skal være jødefritt. Et slikt mål har ikke vært en intensjon. Men konsekvensene av den førte politikken er at vi går mot en slik realitet. Ta det innover deg. Vi fravelger en svært rik, fredelig og bidragende kultur til fordel for en annen som har alt med seg av negative følger for et samfunn, som tapte territorier, som tapt frihet (ikke minst for jøder, homofile, jenter og kvinner), som tapt trygghet og tapt fellesskap.
Politikerne ville ha «mangfold» og «multikultur» – uten at denne kulturen ble fremlagt med bærende, forståelige, fornuftige fakta. Det var kun et mantra fra de politiske salongene, der medlemmene kunne kjenne på øyeblikk av selvgodhet, av å opphøye samfunnets tyngdekraft.
Roper i forferdelse
Skulle kritiske røster tre frem og kreve stans i asyl ved grensen, kreve at bistandsbudsjettene barberes (for å ta vare på egen befolkning), kreve at det strammes kraftig inn på familiegjenforeninger, kreve at farlige kriminelle utvises på livstid, vet vi alle hva som vil skje: Mediene og ekspertene vil rope ut i forferdelse om brudd på internasjonale konvensjoner. Den opprinnelige befolkningens behov for frihet, trygghet og økonomisk sikkerhet skal altså underlegges internasjonale avtaler, inkludert at vi skal fortsatt skal legge til rette for at den islamske dinosauren fortsatt glupsk skal ta for seg av friheten vår. Det er knapt til å tro at man ikke forstår hva som foregår i landet vårt.
Jødene er antakelig den gruppen borgere i Europa som i aller høyeste grad har bidratt til utviklingen av vår sivilisasjon. De har stått fremst i filosofien, i vitenskapen, i kunsten. Deres bidrag kan ikke måles i kroner eller vekt, til det hadde vektskålen knust i tusen biter.
Selv fikk jeg en stor dose ærefrykt for jødene i mine barndomsår. Begge foreldrene mine hadde jødeforfølgelsen før og under andre verdenskrig dypt forankret i sinnet. Empatien med jødenes skjebne den gang øste de rikelig av over på oss barna. Jødene ble nærmest sett på som noe «hellig», noe som var urørlig. Fullstendig urørlig. Først og fremst på grunn av de avsindige lidelsene de ble påført av Nazi-tyskland, der også nordmenn var medskyldige.
«De er alle fulle av en vill gud»
Igjen står alt for mange nordmenn i samme bås som vår tids nazister, bokstavtro muslimer, som har fått jødehatet inn med morsmelken. «Den evige jøden» er og forblir nettopp den evige jøden der all skyld for all elendighet plasseres.
Tror virkelig politikere som Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre at Norge og Midtøsten blir paradis dersom man aktivt gir islam mer og mer makt? Kan de i så fall med fakta og fornuft forklare hvorfor så skulle skje? Til sistnevnte er det åpenbare svaret dette: Nei, det kan de selvfølgelig ikke. Men de får stjerner i godhetens testament.
Å være jøde i dag er ensbetydende med å leve i frykt – akkurat som det var på 30-tallet.
Som de sveitsiske psykiateren Carl Jung sa det da nazistene hadde begynt å marsjere i Tyskland:
Vi vet ikke om Hitler kommer til å grunnlegge en ny islam. Han er allerede godt i gang; han er som Muhammed. Stemningen i Tyskland er islamsk; krigslignende og islamsk. De er alle fulle av en vill gud.
Stemningen i dagens vesteuropeiske gater er også islamsk. Folk er fulle av en vill og blodtørstig Allah. Koranens nidkjære tilbedere er de mest halsstarrige fiender av sivilisasjonen, frihet og sannhet som verden til nå har sett. Vi står i en sivilisasjonskamp mellom humanisme og barbari. Og i kjernen av denne sivilisasjonskampen står jødene. Igjen. Jøder i Norge i dag sier at de ikke i denne generasjonen har følt seg så truet. Hadde noen sagt dette til meg for 20-30 år siden, hadde jeg ment det var en dårlig vits.
Men vitsen har blitt en realitet. En skammens realitet.
Seiler inn i en udemokratisk periode
Den franske politiske tenkeren og historikeren Alexis de Tocqueville mente at islam «aldri vil dominere lenge i en kultivert og demokratisk tidsepoke». Det er nettopp der vi nå står: Pilene peker mot et Europa som seiler inn i en ukultivert og udemokratisk periode. Grunnen beredes bredt for islam, og derav en ny utryddelse av jødene.
Jeg kjenner på en dyp forakt – for et politisk lederskap som i en bevisst eller bevisstløs tilstand kapitulerte verdimessig. Tilgivelse kjennes som umulig å gi dem.