Etter at Donald Trump vant en overlegen seier i presidentvalget i USA, er de fleste medier i USA og Vest-Europa i en tilstand av krise. Det mangler ikke på advarsler om hvor grusomt tragisk alt vil bli, og det pøses på med nitriste historier; om alle dem som vil flytte, for ikke si flykte, fra USA, om familier som går i oppløsning, om hjelpetelefoner som ringes ned, om en venstreorientert mann som tok livet av familien sin, om nye og gamle kriger, om Kina, kanskje en tredje verdenskrig og i alle fall en handelskrig som vil utarme Europa – ja, alt som kan brukes til å vinkle oppfatning i deres retning tar mediene ukritisk i bruk.
Imens har det «døende» konservative partiet i Storbritannia tatt et valg som mange mener er dristig. For valget av Kemi Badenoch som ny partileder vil enten bli en suksess eller partiets nådestøt. Vi har tidligere omtalt Kemi Badenoch, da hun var en av favorittene til partledervervet. Den høyreorienterte Badenochs analyse av hva som gikk galt for det konservative partiet i parlamentsvalget var at «de snakket til høyre, men styrte til venstre». Hun slår fast at de må slutte å opptre som det sosialdemokratiske Labour for å vinne makten tilbake.
Det lyder mistenkelig kjent, og hvis USAs velgere kan være en fasit, så kjenner vi kanskje allerede svaret.
Hennes bakgrunn
Kemi Badenoch, hvis opprinnelige navn er Olukemi Olufunto Adegoke, har nigerianske foreldre. Hennes far er lege og hadde en klinikk i Nigeria, mens hennes mor var professor i fysiologi ved University of Lagos College of Medicine. Familien tilhørte altså den øvre middelklassen i det vestafrikanske Nigeria.
Da moren var gravid med Kemi besluttet de at hun skulle fødes på en privatklinikk i London. Etter datidens regler – Kemi ble født 2. januar 1980 – tilsa det at hun ble født med britisk statsborgerskap. Etter fødselen returnerte familien til Nigeria, hvor Kemi vokste opp. Men da oljenasjonen Nigerias skrøpelige fred gikk i oppløsning på 1990-tallet og økonomiske problemer tiltok, mistet faren klinikken og dermed sine inntekter. Det ble bestemt å sende den da 16-årige Kemi til London. Der ankom hun med en 100-dollarseddel i lommen for å bo hos en venn av moren.
Kemi gikk på college i Sør-London mens hun jobbet, blant annet på en McDonalds-restaurant, for å tjene til livets opphold. Siden har hun sagt at det var denne tiden som virkelig gjorde henne til «arbeiderklasse», som er blitt latterliggjort, ikke minst av Labour. Men alt Kemi hadde var en plass å bo, ellers måtte hun klare alt selv. For Kemi var det imidlertid noe annet som fascinerte henne med Storbritannia. For i Nigeria, på tross av store oljeinntekter, var landet så korrupt at det ikke klarte å ivareta egne institusjoner. Strømmen kom og gikk og det var stadig mangel på drivstoff. I Storbritannia var dette derimot på stell. Det har preget hennes respekt for britiske organisasjoner, og nylig uttalte hun at hun «ikke tar det vi har i dette landet for gitt».
Veien videre for unge Kemi var ikke et eliteuniversitet, men Sussex University hvor hun studerte data. Hun tok også en grad i jus. Møtet med sine medstudenter imponerte henne imidlertid ikke. Hun irriterte seg over de studentene hun kalte «dumme venstreorienterte hvite barn» som snakket ned Storbritannia og var besserwissere på Afrika. Hun fordømte også Bob Geldofs veldedighetskonserter i 2005, Live 8, som nedlatende overfor afrikanere. Samme år begynte hun å jobbe i en bank og meldte seg inn i partiet De Konservative. Senere gikk hun til finans og ble assisterende direktør for den private banken Coutts og deretter digital direktør for magasinet The Spectator.
På et partimøte i 2009, som parlamentskandidat, møtte hun Hamish Badenoch, som ble hennes ektemann i 2012 og som hun har tre barn med. Hamish Badenoch er en Cambridge-utdannet bankmann, har vært rådmann i Merton i Sør-London og var de konservatives parlamentskandidat til valget i 2015. Etter universitetet jobbet Hamish i Malawi, Nigeria og Kenya før han returnerte til London og Barclays, før hans nåværende jobb i Deutsche Bank. Litt pussig er det også at Kemi og Hamish ble født på samme sykehus i London, med ett års mellomrom.
Kemis politiske karriere tok ikke av med en gang, men i 2015 fikk hun et ledig sete i London Assembly. Hun støttet Brexit i folkeavstemningen i 2016 før hun oppnådde ambisjonen om å bli parlamentsmedlem ett år senere.
Politiske konfrontasjoner
Det er snakket mye om at Kemi Badenoch skriver historie, ikke minst fordi hun er den første svarte kvinnen som leder et anerkjent britisk parti. Hun har flere ganger gjort seg bemerket, spesielt i 2020 under Black Lives Matter-protestene som en fremtredende kritiker av identitetspolitikk, og hun har utfordret ideen om at Storbritannia er et «institusjonelt rasistisk samfunn». For Kemi er Storbritannia det som USA en gang var; mulighetenes land, hvor demokrati og frihet dominerer.
Selv mener Kemi at det som mange opplever som hennes frittalenhet – eller frekkhet – er en arv fra Nigeria. Der er det en «mye ærligere måte å snakke på». Det råder en frimodighet, der man også har selvtillit nok til å si det man mener offentlig. Det gir henne et forsprang som antakelig mang en politiker vil følge etter, ikke minst fordi velgere i både USA og Vest-Europa liker politikere som fremstår som ærlige. Da spørs det om det hjelper å hevde at hun fremstår som for aggressiv for den mer reserverte britiske sensibiliteten. Men det er med briter som det er med mange andre, man opplever dyrtid, kostbar ikke-bærekraftig innvandring og kritiske tilstander for mange av de grunnleggende samfunnsfunksjoner, som innen utdanning og helse. Da nytter det ikke å beklage og love bedre tider, for det vil heller gi rom til en mer brutal versjon av politikken.
Og der er Kemi Badenoch.
Nå er Kemi ingen politisk novise. Hun har blant annet vært statsråd for næringsliv og likestilling, der hun viste seg uredd for konfrontasjoner med uansett hvem det måtte være. For eksempel har hun tatt et kraftig oppgjør med LBHT-miljøenes kravstorhet. Det finnes bare to biologiske kjønn, fastslår hun. Hun mener også at ikke alle kulturer er like bra, og anbefaler landet til å være mer forsiktig med hvem de gir asyl til. Hun har etterlyst en fullstendig overhaling av innvandringssystemet og utelukker heller ikke å forlate menneskerettighetskonvensjonen. Videre etterlyser hun en bedre «integreringsstrategi» som vektlegger britiske verdier og britisk kultur, og hun støtter Israel i konflikten i Midtøsten. Men også i parlamentet har det kommet til en rekke politiske konfrontasjoner. Det har ført til påstander om at Kemi kan starte en kamp i et tomt rom.
Samtidig har Kemi har enorm oppgave foran seg. Det konservative partiet har nesten ikke velgere tilbake. Men her vil hun nok få god drahjelp fra den upopulære statsminister Keir Starmer (Labour) – og mediene. Det er blitt sagt at nyhetsbildet har en tendens til å dreie seg om henne når hun uttaler seg. Enten det hun sier blir angrepet eller hyllet, får det ofte mer oppmerksomhet enn uttalelsene til hennes rivaler. Med andre ord får hun den oppmerksomheten som enhver politisk leder er ute etter.
Så gjenstår det å se om hvilken av T-ene Kemi lander på; Trump eller Thatcher. Antakelig blir det en god mix.
(Saken bygger på en rekke medier, blant annet BBC, New Sky, Weekendavisen, NPR).