Nå har politikerne hatt over 20 år på seg, men det har ikke vært nok. Fortsatt – i den grad de har klart å ta problematikken innover seg – står de i villrede. De aner ikke hva de skal gjøre. For når foreldre først har tatt barn/unge ut av Norge, da er det for sent. For å hjelpe dem der de er, er ikke noe godt alternativ. Rett og slett på grunn av at Norge ikke kan blande seg inn i den enkelte stats indre anliggende.
Men det betyr ikke at Norge ikke har andre virkemidler. Det betyr bare at politikerne fortsatt er redde for å ta dem i bruk. Imens fortsetter tusenvis av barn og unge å lide. Pytt, pytt, ute av syne, ute av sinn.
Helt til det nærmer seg et nytt stortingsvalg.
Se, hun dro til Somalia
– Norsk-somaliske barn og unge (fy, fy, NRK, er det ikke uanstendig å bruke bindestreksnordmann?) sendes fortsatt til koranskoler i Somalia og Kenya, introduser programleder i Dagsrevyen, og fortsetter:
– Noen utsettes for vold og blir sperret inne. De blir ofte sendt dit fordi foreldrene mener de oppfører seg dårlig. Inkluderingsminister Tonje Brenna vil nå diskutere et mulig utreiseforbud i saker der det er mistanke om at barn sendes til slike skoler mot sin vilje.
Og da reiser Brenna til Somalia? Hvis hun er ute etter å lande en mulighet for et utreiseforbud fra Norge, vel, da burde hun vel heller diskutere et innreiseforbud til Somalia? Dertil til det landet som foreldrene faktisk har flyktet fra – uten at det gir de samme noen frykt for å miste oppholdstillatelsen og eventuelt norsk statsborgerskap. Ringer det noen bjeller, Brenna?
Hva er så målet med reisen? Jo, å få til «samarbeid med somaliske myndigheter» slik at barn og unge ikke kan etterlates på koranskoler. Dette er politikerspråk for å «sende mer penger».
Deretter følger Dagsrevyen opp med litt «spenning», for Somalia er et farlig land og bevæpnede PST-vakter er med. Ingen vestlige land har vært der før i samme ærend. Nei, gjett hvorfor?
– Vi må beskytte ungene, sier Brenna, og legger til at «det er enormt viktig at vi får en slutt på det».
Klart de vet
Brenna møter (smilende) somaliske politikere. Eller i alle fall politikere som bor i Somalia, som for eksempel viseminister i departementet for familie og menneskerettigheter, Hanan Abdiasis Barre, som er vokt opp i Stavanger og Ørsta. Men om hun er norsk statsborger sier saken ingenting om. Vi kan jo gjette. Men samarbeide med Norge vil hun, noe hun også hevder de gjør.
I oppfølgingsreportasjen hos NRK får Barre spørsmålet om hvorfor somaliske myndigheter ikke stopper dette, hvilket hun ikke svarer på.
– Vi skal nå jobbe sammen med norske familier og norske myndigheter. Vi skal prøve så mye vi kan å stoppe dette, sier viseministeren.
Narr meg ikke til å le. Hvorfor skal somaliske myndigheter stoppe dette, som er særdeles god butikk for Somalia. Vestelige penger er gull verdt. At det ryker med hundrevis av unge skjebner på ferden, blir jo ikke Somalias problem. De unge skal jo tilbake til Norge.
Vi får også møte en representant, spesialutsending for integrering, for vår ambassade i Nairobi i Kenya, Sahfana Ali Mubarrak fra Stavanger, som «jobber på bakken», og forteller at organisasjoner de samarbeider med i Somalia forteller at foreldrene godt vet hva de sender ungene til. Var det noen som trodde noe annet? Tror man ikke somaliere i Vesten, som forøvrig gjerne titt og ofte er på besøk i Somalia, ikke kjenner landet sitt?
Ali Mubarrak kaller det heller ikke koranskoler, men disiplinæranstalter. Ut fra min erfaring er koranskoler og disiplinæranstalter to sider av samme sak. NRKs reporter hevder at lokalbefolkningen i Nairobi kaller dem «rehabiliteringssentre», som nok best kan tolkes som å avlæres det vestlige og få inn noen «skikkelige muslimske verdier».
Det kommer videre frem at ettersom noen slike skoler er blitt stengt, så har hele virksomheten gått under jorda. Det kan vi antakelig trygt si er en sannhet med modifikasjoner. Det kommer nok helt an på i hvilken grad de samme skolene er blitt utsatt for noen oppmerksomhet – og det skal litt til. Somalia er ikke et velfungerende land.
Det er mulig
Så er det tilbake til en smilende Brenna i samtale med ambassadepersonell i Nairobi, som kan fortsette å fortelle hvor bekymret hun er for disse barn og unge, særlig ved retur til Norge. Hvor fort tror Brenna at denne praksisen ville tatt slutt hvis de samme barn og unge ikke fikk returnere til Norge, men tvert: deres foreldre ble sendt etter. Ville det tatt én dag? To dager?
Men Brenna er strålende fornøyd med «signalene hun fikk fra somaliske myndigheter» – og det «gjenstår å se om det går an å få et godt, konkret samarbeid ut av dette».
Tror hun på det selv? Det skulle ikke forundre meg. Vi har jo ikke glemt Ap-regjeringens sjenerøse henting av Taliban til dyrt hotell i Oslo for at Taliban skulle bli mer vennlig mot jenter og kvinner i Afghanistan.
Vi andre bare lurer på hvor mye Brenna og Ap nå er villig til å belaste norske skattebetalere. Igjen. For ansvaret plasseres ikke der det hører hjemme.
La oss gjenta en historie som også er å finne i vår rapport fra 2004 om barn og unge som holdes i utlandet. Den handler om Samira fra Somalia. Samira bodde i Tromsø og ble tvangssendt til Somalia fordi hun hadde blitt for vestlig. Norske myndigheter klarte aldri å hjelpe henne. Antakelig ble hun der til hun var tvangsgiftet og gravid, før hun med barn og ektemann fikk opphold i Norge.
Samtidig med at Samira ble sendt ut av Norge, ble en annen ung kvinne – også hun het Samira – sendt fra Danmark til Somalia. Den daværende innvandrings- og integreringsminister Bertel Haarder gjorde alt det Norge skulle ha gjort. Hennes hennes foreldre i Danmark (som senere viste seg ikke å være hennes biologiske foreldre) ble kontaktet med følgende beskjed: – Hent Samira tilbake til Danmark, betal reisen selv, eller stopper alle danske offentlige ytelser til dere øyeblikkelig.
To dager senere var Samira tilbake i Danmark. Hun ble tatt hånd om av barnevernet og adoptert til en dansk familie, etter eget ønske.
Så Brenna, det går an. Med de riktige virkemidlene og den rette innstillingen. Det er ren politisk showup av deg å dra til Somalia. Dyrt både var det og blir det for norske skattebetalere, og som kjent er det ikke altfor mange somaliere blant våre skattebetalere.
(Forsidefoto: Den store brune klossen er en koranskole for jenter, foto tatt av HRS under vår reise i Pakistan i 2004 på leting etter barn og unge sendt fra Norge)