Politikk

USA – et velfungerende demokrati?

Med et nært forestående presidentvalg som mange mener er det viktigste i amerikansk historie, har vi sett på en del særegenheter i USA som har medført at amerikanerne er blitt så splittet etter politiske skillelinjer at de knapt tåler trynet på hverandre. Og hvorvidt det er mangler ved det amerikanske valgsystemet som egentlig er det underliggende problemet.

Vi i HRS skal ikke mene så mye om hvem vi har som favoritt i det kommende presidentvalget i USA. HRS er en stiftelse som i årevis har arbeidet for å spre kunnskap om og forebygge brudd på sentrale menneskerettigheter. Og et fungerende demokrati med frie valg er en forutsetning for ethvert samfunn der menneskerettighetene blir akseptert.

Menneskerettighetene er en grunnleggende verdi i samfunnet og en av byggesteinene i demokratiet vårt. Hvordan står det så til med demokratiet i USA?

Hvis man kun følger med på norske medier skal man lete lenge etter kritiske røster om hva som skjer i USA, med mindre det dreier seg om kritikk mot republikanerne generelt eller presidentkandidat Trump spesielt. Felles for norske journalister synes å være at de tar for gitt at samfunnsfunksjonene i USA stort sett fungerer som i Norge. Men det gjør de ikke.

Mye av det som skjer i USA hadde man havnet bak lås og slå for om det samme hadde skjedd i Norge. Så lenge journalistene i våre sentrale medier ikke rapporterer om disse forholdene, svever store deler av det norske folk i uvitenhet om hvordan ting fungerer i USA. Det kan virke som om nettopp ved dette presidentvalget, der valget står mellom Kamala Harris og Donald J. Trump, så opphøyer norske medier Kamala Harris til den som skal redde USA fra den totale undergang, noe som vil være garantert dersom det blir fire nye år med Trump. Med en slik nyhetsdekning er det ikke til å undres over at støtten til Trump i den norske befolkning er minimal.

Det kan sies mye om de to kandidatene, men igjen – det er ikke HRS sin oppgave å mene så mye om hvem man håper skal vinne valget. Bortsett fra at vi registrerer med noe undring at et land med 330 millioner innbyggere ender opp med de to kandidatene.

La oss i stedet se på hva én enkelt person driver med, og som har hatt enorm innvirkning på hvordan det amerikanske samfunnet har utviklet seg.

George Soros – mannen som robbet Bank of England

George Soros er i dag en 93 år gammel mann, opprinnelig ungarsk jøde, som i 1992 tjente en formue på valutaspekulasjon da England skulle slutte seg til en felles valutaunion i EU, det som senere resulterte i innføring av euroen.

Kortversjonen er at alle EU-landenes valutaer skulle binde seg til en fast kurs mot tyske mark (DM) og at Soros – med rette – var overbevist om at engelske pund (GBP) var kraftig overvurdert i forhold til DM i den kursen man hadde kommet frem til.

Dette utnyttet han ved å ta opp enorme lån i GBP og veksle pengene om til USD og DM. Resultatet var at valutakursen for GBP sank som en stein mens kursene for DM og USD steg. Dette rammet den engelske økonomien så hardt at GBP ble devaluert. Deretter innfridde Soros alle lånene han hadde tatt opp i GBP og satt igjen med en valutagevinst som man antar oversteg 1 milliard USD.

Det ble startkapitalen til den stiftelsen han noen år senere etablerte, Open Society Foundations (OSF), som profilerer seg som en filantropisk stiftelse med formål å støtte rettssikkerhet, demokrati og menneskerettigheter.

Hvem er vel imot det?

Hvordan forandre USA

OSF ledes i dag av Alexander Soros, med sin 93-årige far som styreleder. Mye av det som støttes av OSF er ukontroversielt og bidrar til positiv utvikling i mange land. Men når det gjelder engasjementet i USA er det annerledes. Finansiell støtte gis utelukkende til personer og organisasjoner knyttet til Demokratene, og til formål som aldri ville ha vært tillatt i Norge.

Et helt ferskt eksempel er oppkjøpet av en kjede med over 200 radiostasjoner spredt rundt i USA. Dette ble gjort ved at Soros kjøpte opp gjelden til det gjeldstyngede eierselskapet til alle radiostasjonene og etter hvert overtok full kontroll.

Slike oppkjøp skal i USA godkjennes av Federal Communication Commission (FCC). Å få en godkjennelse tar normalt lang tid, fordi det skal innhentes uttalelser fra andre etater og slikt tar tid. Men FCC godkjente overtakelsen på rekordtid.

Grunnen til hastverket synes innlysende – det var bare noen uker til presidentvalget og Demokratene hadde all mulig interesse av at Soros og OSF fikk kontroll over alle disse radiostasjonene, slik at de kunne brukes til å promotere Kamala Harris. Og i likhet med mange andre føderale etater er FCC politisk ledet, i FCCs tilfelle består styret av tre demokrater og to republikanere.

De to republikanerne i FCCs styre stemte selvsagt imot.

Hva med rettsvesenet?

Hvis vi ser bort fra FBI, som er det føderale politiet, så er det lokale politiet underlagt de lokale politikerne, i praksis ordføreren (mayor) på stedet.

Påtalemyndigheten, det vil si de som utsteder tiltaler og fremmer saker for domstolene, ligger ikke under politiet. I hver delstat er det en «Attorney General» som fungerer som vår riksadvokat, og hver by eller hvert distrikt (county) har en «District Attorney», som tilsvarer våre statsadvokater. Både den lokale lederen av politiet («sheriff»), delstatens Attorney General og de enkelte District Attorneyes er folkevalgte. Før hvert valg drives det aktiv valgkamp, og det er her Soros eller OSF kommer inn.

En republikansk kandidat til et av de ledige vervene vil markedsføre seg som en som vil opprettholde lov og orden, mens en tilsluttet demokratene vil legge opp til en praksis der det utvises betydelig toleranse overfor personer som begår hverdagskriminalitet. Soros ønsker med sine bidrag å få flere av de siste.

Valgkamp koster penger, og Soros bidrar med til dels betydelige beløp for å få valgt en «liberal» District Attorney, det vil si en fra det demokratiske parti.  Dette kartet  viser hvor Soros har gått inn med valgkampmidler, og hvor mye. Hvis man blir blokkert av nettstedet på grunn av landsperre, så er dette en skjermdump av kartet:

Rekorden synes å være George Cascón som fikk over 6 millioner USD fra Soros for å bli valgt som district attorney i Los Angeles.

Hva så med Kamala Harris?

Kamala Harris er utdannet jurist fra University of California, men greide ikke å fullføre «Bar exam», den spesielle utdannelsen du må ha for å praktisere som advokat i USA. Hun valgte derfor heller å gå inn det som her hjemme kalles påtalemyndigheten, det vil si de som har ansvar for å ta ut tiltaler og opptre som aktor i straffesaker.

I Norge er påtalemyndigheten underlagt de forskjellige statsadvokatembetene, og skal man ha jobb der må man søke på vanlig måte og den best kvalifiserte får jobben. Ikke i USA. I USA er denne funksjonen (District Attorney) underlagt politikerne i den enkelte county dvs. fylke, og de er igjen underlagt påtalemyndigheten i delstaten (Attorney General).

Med en middelmådig juristeksamen og stryk i advokateksamen skulle man tro Kamala Harris stilte dårlig i kampen om vervet som District Attorney i hennes egen hjemby, San Fransisco. Men hun hadde en vesentlig fordel – hun var i en alder av 29 år elskerinnen til Willie Brown (60),  delstatspolitiker for Demokratene, speaker i delstatsforsamlingen i California og senere ordfører i San Fransisco. District Attorney og Attorney General er en stilling du må velges til. Og for å kunne stå til valg må man ha penger til valgkampen, og her kommer Soros/OSF inn.

Harris ble kjørt frem av Willie Brown og hun gikk til valg på å være «Soft on crime. Soft on consequences. Soft on victims» med sponsing av Soros, og hadde i 2002 ingen problemer med å bli valgt. I årene etter at hun tiltrådte steg drapsraten i San Fransisco til en av de høyeste i USA.

I 2010 gjentok hun suksessen, igjen godt hjulpet av Willie Brown og Soros/OSF, og ble valgt til Attorney General i California. I løpet av hennes første tre år økte kriminaliteten i California til å bli blant de høyeste i USA.

I 2017 greide hun å bli valgt som senator for California, og lanserte seg selv som presidentkandidat ved valget i 2020, da Trump tapte mot Biden. Men hun var ikke den eneste fra Demokratene som ønsket å vippe Trump av pinnen. Ved siden av Joe Biden var det en annen kvinne som hadde de samme ambisjonene – Tulsi Gabbard – som var valgt inn i kongressen som representant for Hawaii.

Tulsi Gabbard er forøvrig en bemerkelsesverdig kvinne, med både en politisk og en militær karriere bak seg. Da hun etter 21 år og med 3 utenlands stasjoneringer bak seg forlot militæret, var hun blitt forfremmet til oberstløytnant.

Kamala møtte sin overkvinne

Den 1. august 2019 arrangerte CNN en etterhvert legendarisk debatt mellom de demokratiske presidentkandidatene, blant annet Joe Biden, Kamala Harris og Tulsi Gabbard, der Harris ble totalt avkledd. Nedenfor følger en utskrift av ordvekslingen mellom Harris og Gabbard. Legg merke til at Harris prøver å snakke om noe helt annet når Gabbard forholder henne om hva hun har gjort seg skyldig i.

Progamlederen fra CNN heter Jake Tapper.

TAPPER: I want to bring in Congresswoman Gabbard. Congresswoman Gabbard, you took issue with Senator Harris confronting Vice President Biden at the last debate. You called it a quote, false accusation that Joe Biden is a racist. What’s your response?

GABBARD: I want to bring the conversation back to the broken criminal justice system that is disproportionately negatively impacting black and brown people all across this country today. Now Senator Harris says she’s proud of her record as a prosecutor and that she’ll be a prosecutor president.

But I’m deeply concerned about this record. There are too many examples to cite but she put over 1,500 people in jail for marijuana violations and then laughed about it when she was asked if she ever smoked marijuana.

She blocked evidence — she blocked evidence that would have freed an innocent man from death row until the courts forced her to do so. She kept people in prison beyond their sentences to use them as cheap labour for the state of California.

And she fought to keep …

TAPPER: Thank you, Congresswoman.

GABBARD: …bail system in place that impacts poor people in the worst kind of way.

TAPPER: Thank you, Congresswoman. Senator Harris, your response?

HARRIS: As the elected Attorney General of California, I did the work of significantly reforming the criminal justice system of a state of 40 million people, which became a national model for the work that needs to be done.

And I am proud of that work. And I am proud of making a decision to not just give fancy speeches or be in a legislative body and give speeches on the floor, but actually doing the work of being in the position to use the power that I had to reform a system that is badly in need of reform.

That is why we created initiatives that were about re-entering former offenders and getting them counselling.

TAPPER: Thank you.

HARRIS: It is why and because I know that criminal justice system is so broken …

TAPPER: Thank you, Senator.

HARRIS: …that I am an advocate for what we need to do to not only decriminalize, but legalize marijuana in the United States.

TAPPER: Thank you, Senator. Your time is up. I want to — I want to bring Congresswoman Gabbard back in. Your response, please.

GABBARD: The bottom line is, Senator Harris, when you were in a position to make a difference and an impact in these people’s lives, you did not. And worse yet, in the case of those who were on death row, innocent people, you actually blocked evidence from being revealed that would have freed them until you were forced to do so.

There is no excuse for that and the people who suffered under your reign as prosecutor owe — you owe them an apology.

Lenke til den aktuelle del av debatten ligger her og er vel verdt 8 minutter. Etter denne debatten trakk Kamala Harris sitt kandidatur som Demokratenes presidentkandidat. Likevel valgte Joe Biden henne som visepresident, til tross for at hun hadde kalt ham rasist. Men da hadde han muligens glemt det.

Tulsi Gabbard meldte seg etter hvert ut av Demokratene og har nå meldt seg inn hos Republikanerne og bistår Trump i valgkampen.

Hva så med valgkampen?

Det er bare dager igjen til valgdagen i USA og vi vet hvem som skal flytte inn i Det hvite hus 20. januar 2025. Eller – kan hende vet vi ikke det før lenge etter, fordi med mindre en av kandidatene vinner med stor margin, så vil den tapende part med stor sikkerhet lete med lys og lykte etter en måte å bestride valgresultatet på gjennom domstolene. Trump gjorde det da han tapte mot Joe Biden i 2020 til tross for at alle meningsmålinger tilsa at han kom til å vinne valget. Om valgresultatet kan ha blitt påvirket av såkalt «Ballot harvesting» (se nedenfor) eller andre uregelmessigheter i en swing state kan man aldri være sikker på.

De som holder dette opp mot Trump ser ut til å «glemme» at også Hillary Clinton bestred riktigheten av valget i 2016 da hun tapte mot Trump. Det spesielle med den saken var ikke at hun bestred at opptelling av stemmer ble gjort korrekt, men at Russland hadde blandet seg inn i valget til fordel for Trump  (i.e. «Russian collusion»)  under valgkampen.

Det ble i ettertid satt ned en undersøkelseskommisjon for å undersøke påstandene. Den konkluderte med at selv om det var på det rene at hackere fra Russland hadde kommet seg inn i datasystemene til både demokratene og republikanerne, fantes det ingen bevis for at valgkamp-apparatet til Trump hadde hatt noe med det å gjøre. Lenke til Mueller-rapporten ligger her. 

Etter det ble det veldig stille hos Demokratene om den saken, de kunne ikke godt bestride at undersøkelseskommisjonen hadde kommet frem til riktig resultat så lenge det var Demokratene selv som hadde nedsatt kommisjonen. Det var som om Russian collusion aldri hadde skjedd til tross for at det knapt hadde blitt snakket om noe annet de 2,5 årene som hadde gått fra valget frem til rapporten forelå.

Hvorfor blir det så mye bråk?

Som tidligere lokalpolitiker i en av Norges største kommuner (Asker) har undertegnede deltatt ved gjennomføringen av en del valg og vet at det i praksis er umulig å «jukse» ved valggjennomføringen. Grunnen til det er at vi har et sentralt folkeregister som har gitt hver og en av oss et personnummer. Når man leverer stemmesedlene må hver enkelt legitimere seg og det settes et kryss i manntallet etter at stemmeseddelen er levert, påført valgstedets stempel og lagt i stemmeurnen. Og hvis det ikke ved opptellingen befinner seg like mange stemmesedler i urnene som antall kryss i manntallet, så må feilen finnes. Stort sett holder det å telle stemmesedlene på nytt.

I USA er alt annerledes. Den viktigste forskjellen er at USA ikke er ett land, det er 50 delstater med hver sin lovgiving og hvert sitt system for hvordan valg skal gjennomføres. Og siden de ikke har noe sentralt folkeregister, må alle som vil stemme ved valg først registrere seg og dokumentere at de har stemmerett. Men kravet til dokumentasjon varierer fra stat til stat. I likhet med i Norge har selvsagt de aller fleste amerikanere en eller annen form for legitimasjon, for eksempel pass, førerkort eller tilsvarende. De som ikke har det, er gjerne de som ikke har oppholdstillatelse og som jobber svart. Det har gjennom årene blitt ganske mange av dem.

For å stemme ved føderale valg i USA, det vil si presidentvalg, valg til senatet og til kongressen, må du være amerikansk statsborger. 

Men det er opp til den enkelte delstat å fastsette hvorledes dette skal dokumenteres. 15 stater i USA krever ikke at man legitimerer seg i det hele tatt når man avgir stemme. Dette er Washington, Oregon, Nevada, California, New Mexico, Minnesota, Illinois, Hawaii, Maryland, New York, Pennsylvania, New Jersey, Massachusetts, Vermont og Maine. Det er ingen overraskelse at disse statene er styrt av Demokratene. Californias guvernør, Gavin Newsom fra Demokratene, har nylig godkjent en lovendring som gjør det forbudt i det hele tatt å spørre om velgeren er amerikansk statsborger!

Begrunnelsen for ikke å kreve legitimasjon er at dette anses diskriminerende mot eldre, funksjonshemmede, fattige og innvandrere. Den bakenforliggende tanke er nok likevel at disse gruppene hovedsakelig vil stemme på Demokratene ved valg, og i en stat styrt av Demokratene gjør man det man kan for å sikre at Republikanerne aldri vinner et valg. At det er et absolutt krav etter den amerikanske konstitusjon at bare amerikanske statsborgere kan stemme ved føderale valg, synes å være underordnet for disse 15 statene. Dette er «blå» stater og de gjør det de kan for at de skal fortsette å være blå. At de som trenger en ID for å stemme kan få dette gratis ved å kontakte de lokale myndighetene, ser man helt bort fra.

I Pennsylvania, som er en swing state, ble en kinesisk student nylig tatt for å ha avgitt stemme ved presidentvalget etter å uriktig ha erklært at han var amerikansk statsborger. Han risikerer inntil 4 års fengsel og 2.000 USD i bot for å ha avgitt falsk forklaring om statsborgerskapet, men stemmen vil uansett telle med – det er ikke mulig å gjøre om dette bortsett fra ved å arrangere nyvalg i Pennsylvania. Hvor mange slike tilfeller som finnes vet ingen, men slikt kunne selvsagt blitt forhindret dersom det ble avkrevd legitimasjon ved alle valg.

Dette er grunnen til at mange, særlige republikanske velgere, har lav tillit til at valgene blir lovlig gjennomført. Enkelte steder er det derfor gjennom borgerinitiativ blitt forsøkt iverksatt egne kontroller på valgstedene, til stor irritasjon for de lokale myndigheter.

Ballot harvesting

I USA, som her, har man et system for å avgi forhåndsstemmer. Dette foregår fra en dato som hver enkelt delstat fastsetter. Da kan man møte opp på stemmestedene i sitt nærmiljø, og dette fungerer omtrent som her hjemme – med det unntak at det i enkelte delstater ikke kreves fremlagt legitimasjon.

I tillegg er det utbredt at man kan få tilsendt en stemmeseddel i posten der man krysser av for hvem man vil stemme på (for eksempel Donald Trump eller Kamala Harris), signerer, legger stemmeseddelen i en medfølgende konvolutt og deretter legger konvolutten med stemmeseddelen i en eller annen «ballot box» som er strategisk plassert i valgdistriktet. Dette har gjort det mulig for de som vil påvirke valget i en eller annen retning – i praksis lokalpolitikere – å engasjere folk som mot en viss godtgjørelse bestiller stemmesedler i navnet til personer i sitt nærmiljø som man uansett ikke forventer å ville stemme. Dette kalles «ballot harvesting».

Etterhvert som stemmesedlene blir sendt ut, drar man rundt og henter konvoluttene med stemmesedlene og får de enkelte til å signere nederst på stemmesedlene, men uten å krysse av på den kandidat man stemmer på. Alternativt undertegner man med falsk signatur, fordi det stort sett ikke blir oppdaget. Så krysser man av på den man stemmer på og legger alle konvoluttene med stemmesedlene i nærmeste ballot box. Og det er vel ikke helt utenkelig at den godtgjørelsen som gis til den som driver ballot harvesting fra tid til annen deles med den som gir fra seg stemmeseddelen.

Systemet med ballot harvesting har vært utbredt blant Demokratene i USA. I dette valget har imidlertid Republikanerne bestemt seg for å kopiere Demokratene overalt der det er tillatt. Selvsagt i sær i de såkalte «swing states», det vil si de statene der det alltid er usikkert hvilken kandidat som får flest stemmer.

At et slikt system kan medføre alvorlig valgfusk, kan det ikke være noen som helst tvil om. For å redusere risikoen har noen delstater innført en regel om at det skal være en valgfunksjonær tilstede ved hver enkelt ballot box, og at man bare kan levere to stemmesedler på vegne av andre. Men så lenge ballot box’ene står ute hele døgnet og det ikke er mulig å holde oversikt 24/7, og man dessuten kan gå flere ganger, betyr jo ikke dette noe som helst.

USA – et demokrati?

Så lenge USA består av 50 delstater med hver sin lovgivende forsamling og hver sin folkevalgte guvernør som fungerer som «statsoverhode» for den enkelte delstat, så kan ikke USA behandles som ett land. Det er en føderasjon av stater med stor grad av indre selvstyre som innenrikspolitisk ligner mer på EU, men med en felles forsvars- og utenrikspolitikk.

USA har føderale regler for hvor mye støtte den enkelte kandidat kan samle inn til egen valgkamp fra enkeltpersoner eller organisasjoner. Dette administreres normalt fra en «political action committee (PAC)» som har som formål enten å støtte ett parti eller en kandidat. Ved føderale valg er maksimalbeløpet en PAC kan donere til en enkeltkandidat begrenset til USD 5.000 pr. år, og det er jo nokså beskjedent. Det har derfor oppstått såkalte «Super-Pac» som ikke gir pengestøtte, men gjerne betaler for reklame for det parti eller den kandidat de ønsker å støtte. Og her er det intet maksimalbeløp. Derfor bombarderes amerikanske velgere av politisk reklame før hvert valg, og saklighetsnivået i denne reklamen er mer enn diskutabelt. At det er en super-pac som har laget reklamen ser man gjerne ved at det på slutten av reklamen for eksempel står «I am Donald J. Trump and I approved this message».

I tillegg finnes det knapt «nøytrale» medier igjen. Fox News som aldri har lagt skjul på sin støtte til Republikanerne, er USAs største TV-kanal men refereres sjelden eller aldri av norske medier. CNN som sammen med MSNBC er like ukritiske i støtten til Demokratene, synes å være hovedkildene til NRK og TV2. At Fox News er en vesentlig større nyhetskanal enn CNN synes ikke norske medier å legge vekt på.

På samme måte er det med avisene – NRK og TV2 refererer bare til New York Times og Washington Post som er Demokratenes hovedorganer, mens New York Post støtter Republikanerne. Den amerikanske medieverden er derfor sterkt splittet, noe som også har skapt en splittelse i befolkningen, der republikanere og demokrater ofte ikke tåler trynet på hverandre. Washington Posts eier, Jeff Bezos, har for øvrig for få dager siden erklært at Washington Post skal slutte å støtte den ene eller andre av presidentkandidatene (i praksis alltid Demokratene) så det er jo et håp at i hvertfall den avisen blir noe mer nøytral i fremtiden.

Til spørsmålet om USA er et fungerende demokrati er vel svaret et klart tja. Det kommer helt an på hvilken stat man ser på. Noen stater har det aller meste på stell, andre har det ikke. Det alvorligste problemet er lovene for gjennomføring av valg, som varierer fra stat til stat, der noen nærmest ber om å bli utnyttet – typisk California.

For å få ryddet opp i dette må de føderale myndighetene i Washington vedta en felles lov for gjennomføring av valg som skal gjelde i alle stater, innføre legitimasjonsplikt ved alle valg og forby ballot harvesting. Da er det en viss mulighet for at amerikanerne etter hvert får tillit til at valgresultatene er så korrekte som man kan få dem. Men realismen i at både Kongressen og Senatet vil godkjenne en lov som fratar de enkelte delstater myndighet til selv å bestemme hvordan valg skal gjennomføres, er ikke-eksisterende.

Å få gjort noe med all den vanvittige og stort sett usaklige politiske reklamen amerikanerne bombarderes med, er heller ikke mulig. Dette rammes av konstitusjonens «First Amendment», det vil si den grunnlovsbestemte ytringsfrihet.

Vår spådom er at med mindre det nært forestående presidentvalget ender med et valgskred for Kamala Harris (hvilket er lite trolig) eller for Donald J. Trump (hvilket ikke er helt umulig), kommer dette valget i likhet med valget i 2020 til å ende med et bikkjeslagsmål.

Det er bare å kjøpe inn popcorn.

(Forsideillustrasjon: fra YouTube)