29. oktober publiserte Aftenposten kronikken Midtøsten og folkeretten, ført i pennen av professor i krigens folkerett, Camilla Guldahl Cooper, tidligere generaladvokat Arne Willy Dahl og folkerettsforsker Cecilie Hellestveit.
Kronikken var en pedagogisk gjennomgang av hva krigens folkerett er, hva som er ulovlig i krig, hva som lovlig i krig og ikke minst konklusjonen:
Både krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord er forbrytelser som krever etterforskning og straffeprosess på lik linje med andre straffbare handlinger.
Det er med andre ord vanskelig å konkludere endelig ut fra mediebilder som partene slipper ut mens krigen raser.
Kronikken vakte oppmerksomhet og ble kritisert av flere, blant annet av Line Khateeb, leder av Palestinakomiteen, som kontinuerlig mener offentlig at det er grundig dokumentert at Israel begår brudd på krigens folkerett. I sitt tilsvar til folkerettsekspertene, under overskriften Har den israelske hæren lov til å drepe alle palestinske menn? skrev Khateeb at begrepet «gått med» i tillegg er dehumaniserende av ekspertene:
Det er rart å omtale minst 14.000 drepte barn i Gaza som sivile som er «gått med». Det er ikke egg i en omelett vi snakker om, men ekte mennesker, som dine og mine barn.
Nødvendige faglige kjøreregler
At Cooper, Dahl og Hellestveit nok en gang påtar seg ansvar for folkeopplysning er et sunnhetstegn, og fredag skriver de tydelig i oppfølgersaken Det er ikke faglig forsvarlig å konkludere med brudd på folkeretten i Gaza:
Dette er virkeligheten vi som humanitærrettsjurister forholder oss til i vårt virke. Det er ikke «dehumanisering». Det er vårt fag.
Folkeretten rammer inn konflikten og gir kjøreregler. Om noen er palestiner, iraker, ukrainer eller russer, har ingen betydning. Som en linjedommer i en fotballkamp tar den ikke side. Linjedommeren markerer når ballen er ute og i offside. Det er ikke hans jobb å heie på ett av lagene, og han må markere likt, også om det ene laget spiller skittent.
Men linjedommeren kan ikke flagge i blinde. Om tåken henger så tett at han ikke kan se den andre siden av banen, må han avstå fra å markere for offside. Her er også forklaringen på at vi ikke trekker konklusjoner om brudd på folkeretten på Gaza. Dersom en krigførende part dreper en krigsfange eller sulter ut sivile i sin varetekt, er det lett å konkludere med folkerettsbrudd. Krigføring er mer komplisert.
Når to krigførende parter slåss – særlig der den ene parten er militært underlegen – kreves omfattende vurderinger for å avgjøre folkerettsbrudd. Da trenger man mye detaljert informasjon som utenforstående ennå ikke besitter.
Eksperttrioen setter med sine klare uttalelser også skapet på plass overfor sittende regjering og dennes omland. «Omland» fordi det i Stortinget er politisk bred enighet om at Israel bryter folkeretten. Høyre, Venstre, Senterpartiet, Sosialistisk venstreparti og Rødt stiller seg bak statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og utenriksminister Espen Barth Eides (Ap) påstander om «klare brudd», noe de har gjort i over et år, til tross for at det ikke foreligger bevis.
Som fjerndiagnostisering
Forståelsen for hva krigens folkerett er og hva den innebærer, synes altså som mangelvare blant landets toppolitikere, og Israel-fiendtligheten i regjeringen får heller ingen motstand, for den iherdige «brudd på folkerett»-påstanden handler naturlig nok om politisk posisjonering og oppblåst tro på Norges betydning.
Det blir som Asle Toje skriver i saken Espen Barth Eide er en rund kloss i firkantet hull.
Problemet med norsk utenrikspolitikk er ikke bare at vi ikke klarer å «lese rommet» – det er også det at det er altfor mye av den. Også statsministeren synes å bruke altfor mye tid på utenrikspolitikk, trolig fordi han finner det mer givende enn å styre landet.
Vi er i trøbbel. Et lite og utsatt land sitter med gjensidig beundrende utenrikspolitiske eliter som stenger annerledestenkende ute i håp. Opposisjonen har abdisert. Alle later som om dumskap er klokskap; idealisme er realisme og at krig er fred.
Overfor velgerne er det tragisk at Norge er i trøbbel, men mye av årsaken ligger øyensynlig i det faktum at opposisjonen, slik Toje påpeker, har abdisert. I Aftenposten skriver ekspertene på krigens folkerett at det ikke foreligger nok informasjon om Gaza til å konkludere verken den ene eller andre veien.
For oss som humanitærrettsjurister å konkludere da kan sidestilles med en kreftlege som fjerndiagnostiserer folk over telefon. Det er ikke faglig forsvarlig.
Politikere slipper heldigvis å forholde seg til slike størrelser som faglig forsvarlighet. De kan dure i vei som de ønsker, selv når det er mer i egeninteresse enn i Norges interesse. Skal vi forutse noe, vil politisk uforsvarlighet tilta det kommende året. Det er mange vyer i emning og mange typer kveg å fore. Folkeopplysning er ikke et politikermandat.
Faglig umulig å konkludere
Vår hensikt var hverken å konkludere eller frikjenne, men å opplyse om hvilke regler som gjelder. Det gjør vi ikke for å støtte én side, men for å opplyse publikum. Folkeretten er en sentral arena hvor denne konflikten nå utkjempes, og som det er svært mye feilinformasjon om. Vi tre kolleger har ofte faglige uenigheter oss imellom.
I kronikken gikk vi sammen for å vise hva alle tre anser for å være uomtvistede folkerettslige regler som gjelder for konflikten i Midtøsten. Det kan hverken være dehumaniserende eller uredelig, konkluderer Cooper, Dahl og Hellestveit i Aftenposten.
Dermed vet vi – rent faglig – at både Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og FN også utelater faglige definisjoner, men belager seg på politiske sådanne, slik vestlige land med litt større respekt for demokratiets sekulære prinsipper enn hva Norge har, har klart å unngå.
Og for å oppsummere alle de opprørende delene av krigen der det folkerettslig ikke kan konkluderes om hvorvidt Israel har brutt folkeretten eller ikke, kan vi liste fra trioens første kronikk: retten til å forsvare seg, angrep bare mot militære mål, sivile skal skånes, bruk av sivile som skjold, bruk av forbudte våpen.
Kort sagt er det for tidlig, og all synsing er i realiteten et uttrykk for politikk.