Det mangler ikke på spådommer om hvordan det kan gå med Arbeiderpartiet generelt og partileder og statsminister Jonas Gahr Støre spesielt. Mandag avslørte TV2 at flere sentrale tillitsvalgte og fylkesledere i Arbeiderpartiet har nylig bedt Jonas Gahr Støre om å gå av. Det hele fremstilles som kupplaner: «Fylkesledere og en rekke medlemmer av Arbeiderpartiets sentralstyre har nå løpende kontakt seg imellom der de planlegger avgangen til Jonas Gahr Støre som partileder og statsminister.»
Ifølge TV2 har det har vært to tøffe gruppemøter i Ap på Stortinget, der Støre skal ha fått tilbakemeldinger om noe må skje. «Det har vært et håp internt om at Støre skulle ta den alvorlige situasjonen Ap befinner seg i inn over seg, ta konsekvensene av misnøyen og varsle selv at han trekker seg.» Responsen fra Støre overfor TV2 var at han ikke har planer om å trekke seg. Det ble videre pekt på nestleder og statsråd Tonje Brenna som en aktuell arvtaker, også som statsminister.
Minutter etter kom (den nye) «sjokkmålingen» fra TV2. Kort fortalt: Ap fikk 16,5 prosent, mens FrP fikk 24,1 prosent og ble dermed Norges største parti.
Da braket det virkelig løs.
Råtner på rot
Det har vært mye personproblemer med denne regjeringen, ikke minst anført av Ap. Den ene etter den andre statsråden har vært nødt å trekke seg av ulike grunner, mens andre har både blitt sittende og fått opprykk: nemlig hun som flere peker på som en verdig arvtaker, Tonje Brenna. Da Brenna i fjor sommer innrømmet at hun har vært inhabil spurte vi: Hvor mye kan man glemme – og satse på tilgivelse? For Brenna insisterte på at hun var «lei seg» og at hun «ikke skjønte at hun var inhabil» – i motsetning til Trettebergstuen. Med andre ord favoriserer statsminister Støre dumskap?, var vårt spørsmål.
Det er ikke til å komme fra. Brenna (37) er ikke klar for de posisjonene hun tenkes inn i. Hun har aldri sittet på Stortinget. Hun er en «politisk broiler» kun med videregående skole. I politiske debatter tar hun en «Kamala»; bredt smil, men lite innhold. Og hva vet Brenna om utenrikspolitikk? Jeg kan levende se for meg Brenna i møte med for eksempel Donald Trump. Brenna blir spist før frokost. Og som flere av oss kanskje husker, Jonas Gahr Støre var en like populær utenriksminister som han i dag er en upopulær statsminister.
Internasjonalt diplomati i elitenes korridorer passer nok langt bedre for Støre enn å holde styr på maktkåte politikere uten den nødvendige politiske tyngden, og et mektig LO som styrer partiet mer enn godt er. Payback time – for det finnes ingen gratis lunch.
Så er det, som Støre og hans nærmeste, ikke minst partisekretær Kjersti Stenseng, har påpekt på inn- og utpust siden de overtok regjeringskontorene: Det er en ustabil og farlig tid vi inne i. Men hva er det mest av alt befolkningen trenger i en slik tid? Ikke en evig påminnelse om alt det fæle, om det så er krig eller dyrtid, men trygghet og tillit. Det er her Støre ikke leverer. Det er her Ap ikke leverer. Tvert om har de gjemt seg bak denne tiden vi er i, som om den ikke er mulig å gjøre noe med. Hvor mange velgere har forståelse for eksempel for den ekstreme dyre prisen på strøm, når kraftselskaper deler ut hundrevis av millioner i bonuser? Samtidig har man vært god til å skylde på andre, godt hjulpet av regjeringskollega Sp og budsjettkamerat SV. Ap har lent seg på kamerat SV og slik sett trukket partiet lengre til venstre, ikke minst med en ekstrem næringsfiendtlig politikk, som har fått rikingene (som ikke pumper penger av staten) til å forlate Norge. Bondepartiet Sp på sin side prøver så godt de kan å favorisere bygda, men det er jo ikke akkurat der det bor flest folk.
Men uansett hvor dårlig det går for folk flest, så hevder Ap gang på gang at nå peker pilene oppover, uten at noe skjer. Klart velgerne lurer på hva som skjer, og nå stiller stadig flere i partiet seg det samme spørsmålet. Det gjør denne krisen annerledes. Ap synes å råtne på rot i et slags kollektivt kollaps.
Og så tror man Brenna kan ordne opp? Jeg tillater meg å tvile, men det forteller kanskje mer om et annet problem: Ap har glemt å bygge et sterkt og slagkraftig parti. Det finnes ingen åpenbare kandidater å ta over for Støre.
Lovendring, karriere, venstresving
En av de bedre analysene om Ap i dag har ikke kommet fra våre politiske kommentatorer eller fra noen «hemmelige kilder» i Ap, men fra en Facebook-venn som er lektor, Ola Buxrud.
Buxrud trekker frem tre noe mer «skjulte grunner» til at det ikke går bra med Ap for tiden:
For det første ble loven om partistøtte endret tidlig på 2000-tallet. Tidligere fikk støtte etter hvor mange betalende medlemmer partiet hadde. «Dette favoriserte klassiske folkepartier med bred ‘grasrot’ eller hva man sier. Partiene hadde et incentiv til å ha mange frivillige og til å bygge en solid organisasjon.» Men det krever en solid jobb. Så ble loven endret til at partiene får økonomisk støtte etter hvor mange stemmer de fikk ved forrige valg. «De store partiene har dermed kunnet omtrent legge ned lokallagene, ansette profesjonelle kommunikasjonsfolk, og bli rene valgkamporganisasjoner. Mer profesjonalitet, mindre frivillighet.» Kanskje Ap trodde det skulle være en fordel for dem, «men så har det vist seg å bli en enorm ulempe».
Partiorganisasjonen har historisk sett vært en av Aps største fordeler. Når den går for lut og kaldt vann, forvitrer hele organisasjonen. Dermed er det heller ingen til å skaffe stemmer, og det hele går i stå.
Den andre mer skjulte grunnen er at «Ap er det klareste eksemplet på at et parti kan være en karrieremaskin». Siden Ap over tid har vært så maktfull har de ikke bare plassert mange av sine i mektige posisjoner, men mange har sett på Ap som «den sikreste veien til makt og innflytelse i politikken».
Partiet har hatt mange stillinger å fylle, og har kunnet tilby klare karrierer til folk som ønsker det.
Problemet er hva som skjer med en slik organisasjon, og med slike personer, når det blir tydelig at antallet karrierer partiet kan tilby, synker. Det gjør det jo med dalende politisk makt. Da føler folk at de ikke får oppfylt de klare vilkårene de hadde da de gikk inn i partiet. Og vi får de opprivende og bitre kampene og makt og posisjon – som også mer handler om at det nå er færre posisjoner i Ap, enn det handler om personligheter.
Maktmennesker ser nok også ganske tydelig at mulighetene for makt i Ap etter kommende valg ser ganske dårlige ut. Dermed forsvinner enda mer motivasjon.
Den tredje grunnen, og som nok er mindre skjult, at Aps politiske venstresving under Støre, avslutter Buxrud.
Derfor er krisen denne gangen annerledes, det nytter ikke å renne til et PR-byrå for å gjenvinne tillit. Det må legges stein på stein med stadig færre folk, og den eneste som synes å ha tatt det innover seg over noe tid, er den maktglade Trond Giske – som sier til Dagbladet at han har tillit til Støre. Klart han har «tillit», i alle fall så lenge Støre sitter som statsminister og partileder, men når den tid er forbi er nok den tilliten borte som dugg for solen.
Så nei, å følge godt med holder ikke i politikken.