Professor i krigens folkerett, Camilla Guldahl Cooper, tidligere generaladvokat Arne Willy Dahl og folkerettsforsker Cecilie Hellestveit, har i to kronikker i Aftenposten forklart grundig hvorfor det ikke kan konkluderes med at Israel begår brudd på folkeretten i Gaza.
Enhver aktør som framholder påstander om brudd på krigens folkerett utelater faglige definisjoner, men belager seg på politiske sådanne, for det krever både oversikt og etterforskning for å kunne konkludere.
Tilsvarende har Sir Michael Ellis, britisk advokat og tidligere politiker, kritisert Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for manglende balanse og rettferdighet i dens virksomhet. I The Telegraph analyserte Ellis domstolens beslutning om å utstede arrestordre mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu, og redegjorde med faglige begrunnelser for hvorfor ICC er klar for historiens skraphaug.
Faksimilen fra avisen viser overskriften, som kan oversettes med «Den internasjonale straffedomstolen har mistet all troverdighet. Den kan ikke overleve. ICC brøt sine egne regler da den utstedte arrestordre mot Netanyahu. Den er uegnet for formålet».
Verken norske eksperter på krigens folkerett eller advokat Ellis er alene om å påpeke hvor faglig feil det er å konkludere med folkemord og øvrige brudd på folkeretten. I mediene vies derimot ikke fageksperter den samme interesse som menneskerettighetsorganisasjoner og FNs uttalelser. Ei heller denne gang.
Propaganda
Aftenposten slår stort opp at Amnesty International anklager Israel for folkemord på Gazastripen i en ny rapport. Tilsvarende gjør statskanalen NRK i sine nyhetssendinger torsdag. Og argumentene som gjengis fra Amnestys rapport er de samme argumentene som fagekspertene sier er meningsløse.
Amnesty både definerer hva som er et brudd på menneskerettigheter og samtidig feller dom. Det samme gjør FN og ICC. Propagandakrigen ført av FN og store menneskerettighetsorganisasjonene har foregått siden Hamas’ terrorangrep mot Israel 7. oktober i fjor, og i mangelen på objektive, troverdige, uavhengige aktører lider et hjelpevillig Vesten under desinformasjon.
– FNs og menneskerettighetsorganisasjonenes rolle bør bekymre folk flest, fastslo danske Weekendavisens Klaus Wivel allerede i april i år, og argumentene hans er fortsatt like gyldige.
Hvad hospitalet afslørede er overskriften på lederen i Weekendavisen som ble publisert 21. mars. Temaet er hvordan både FN og menneskerettighetsorganisasjonene har utviklet seg til aktivistiske organer som ikke lenger kan stoles på. Det er en tematikk som er stadig mer aktuell og underbelyst i norsk presse. For det er den klassiske bukken og havresekken-problematikken som kommer til syne når man ikke kan stole på at informasjonen som kommer fra Gaza via Amnesty, Human Rights Watch, Leger uten grenser, WHO og FN er pålitelig og nøytral, kommenterte vi.
Amnestys nye folkemordsanklage er bare en i rekken av mange, men anklageproduksjonen mot Israel er så massiv at den likevel må kommenteres og avskrives som det den er; politisk motivert propaganda.
Det er ikke første gang siden krigen i Midtøsten brøt løs vi kommenterer Amnesty. Sist vi gjorde det konkluderte vi med disse ordene:
Skjønner Amnesty hvem Hamas er? Skjønner de hva Hamas står for? Skjønner Amnesty hvor jødehatet befinner seg i denne konflikten? Skjønner de hvor mange i disse propalestinske demonstrasjonene i Vesten som både støtter Hamas og terrorangrepet Hamas utførte 7. oktober? Og hvem er det som kjemper for palestinske rettigheter og faktisk oppmuntrer til terrorisme? Skjønner Amnesty hvorfor sikkerhetstjenester rundt omkring i Vesten har forhøyet trusselnivået?
Farvel Amnesty. Dere er blitt en tapt sak.
Et konglomerat av aktører
Aftenpostens oppsummering av anklagen inkluderer da også en henvisning til tidligere folkemordsanklager framsatt av FN.
Da FNs spesialrapportør Francesca Albanese tidligere i år fremmet slike anklager, kom det sterke reaksjoner fra israelske myndigheter. De sa at hun «misbrukte FN-mandatet sitt til å spre sin hatfylte politiske agenda, antisemittisme og desinformasjon».
– Kalkulerte handlinger
Over to millioner mennesker er innesperret på krigsrammede Gazastripen uten muligheter for å flykte.
Humanitære organisasjoner har i høst fremmet stadig sterkere advarsler om en prekær situasjon med mangel på mat, vann, medisiner og sikkerhet. Daglig blir mange mennesker drept i nye israelske angrep.
De fleste er drevet på flukt. Boliger er ødelagt.
– Med sine handlinger har Israel utryddet flere generasjoner i mange familier, de har ødelagt palestinske hjem og har jevnet hele byer med jorden, sier Agnès Callamard.
Agnès Callamard er generalsekretær i Amnesty International, samtidig som hun er aktivist. Og nettopp aktivismen preger Amnesty, i likhet med andre menneskerettighetsorganisasjoner. De lever av å ta aktivt standpunkt mot den parten som bedriver krigføring i henhold til nettopp folkerettslige definisjoner, mens de utelater å fokusere på motpartens totale fravær av de samme prinsippene.
Tilsvarende brukes FN og ICC som politiske verktøy av mektige stater eller grupper av stater, som eksempelvis Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC. Dette kan skje gjennom FNs sikkerhetsråd, som kan henvise saker til ICC, selv for stater som ikke har ratifisert Roma-vedtektene.
Mangler legitimitet
Den manglende legitimiteten til ICC er nært knyttet til oppfatningen av bias, politisering og ulik behandling av stater. Hvis ICC skal gjenopprette tillit og legitimitet, må den jobbe for å redusere politisk påvirkning, håndtere saker mer rettferdig og balansert, og utvide sitt mandat for å inkludere alle stater likt, uavhengig av makt eller geopolitisk status.
Sir Michael Ellis hevder at ICC ofte tar ut saker som er sterkt politisk ladet, noe som undergraver dens mandat som en upartisk domstol. Han mener at beslutningen om å etterforske eller tiltale visse individer, spesielt israelske politiske ledere, fremstår som påvirket av politiske hensyn fremfor rettslige.
I konglomeratet av aktører som legitimerer ICC er nettopp Amnesty sentral, sammen med menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch. Selektiv rapportering, der organisasjonene unnlater å kontekstualisere israelske handlinger, spesielt i konfliktsituasjoner med Hamas eller Hizbollah, som ofte bruker sivile som menneskelige skjold, fører til en skjev fremstilling av brudd på krigens folkerett.
Påvirkningsaktør
Sir Michael Ellis konkluderer med at ICC skader sitt eget rykte som en uavhengig juridisk institusjon. Han peker på at flere land, inkludert USA, tidligere har kritisert og distansert seg fra ICC av lignende årsaker, noe som undergraver domstolens globale innflytelse. Han mener også at slike kontroversielle tiltaler som den framsatt mot Netanyahu kan føre til at flere stater vurderer å trekke seg fra ICC eller nekte samarbeid, noe som svekker dens evne til å håndheve internasjonal rett.
Amnesty International er en gigantisk politisk påvirkningsaktør med selvvektet definisjonsmakt over folkerettslige begreper og veies tungt av både FN og ICC. Som i sirkelargumentasjon begrunnes tiltaler og resolusjoner med de samme påstandene gang på gang – helt uten evne til å være virkelig universell og upartisk.
For det er den klassiske bukken og havresekken-problematikken som kommer til syne når man ikke kan stole på at informasjonen som kommer fra Gaza via Amnesty er pålitelig og nøytral. De deltar i konglomeratet av aktivistiske organer.
Påstandene om folkemord blir ikke sannere av at de gjentas gang på gang. Bias, politisering og ulik behandling av Israel og et Gaza som styres av sjiaaksen undergraver Amnestys troverdighet like mye som det undergraver FN og ICC.