Vår erfaringer med slike spesialbestillinger er at de ikke er billige, og man kan kanskje anta at jo mindre lysten SSB er til å utarbeide diverse statistikk, jo dyrere blir det. I tillegg må en nesten smile når en ser hvordan SSB formidler disse tallene. For presentasjonen har ingen tabeller eller grafer, man bare legger ved tallene i Excelfiler, dertil så sammentrykt at man skal være i usedvanlig godt humør for å holde motet oppe når mn finleser tallene.
Men det burde ikke sjokkere, de gjorde akkurat det samme i 2020, også da på bakgrunn av FrPs bestilling.
I tillegg presenterer SSB tallene som om det er deres egen idé å utarbeid den. Men det er altså FrP – igjen – som viser seg å være dem som ønsker fakta på bordet. SSB innleder i år som følgende:
Oppdaterte tabeller for siktelser fordelt etter innvandrerbakgrunn, landbakgrunn og type lovbrudd viser de samme tendensene som tidligere, men i perioden 2020–2023 var overrepresentasjonen av siktelser mot personer med innvandrerbakgrunn noe høyere enn for perioden 2015–2018.
I likhet med en rekke tidligere analyser gjort av SSB over flere tiår, viser de oppdaterte tallene en samlet overrepresentasjon for registrert kriminalitet blant innvandrere og store ulikheter med tanke på landbakgrunn. Det er også betydelig variasjon mellom ulike typer lovbrudd.
Overrepresentasjonen blir altså bare verre.
Merk så, slik som SSB bemerker, at oversikten av antallet siktelser angir ikke andelen personer i ulike befolkningsgrupper som har blitt siktet, men antallet straffbare forhold knyttet til personer i de ulike befolkningsgruppene. Det er derfor mulig med flere siktelser enn det er personer i en angitt befolkningsgruppe, da «noen» kriminelle kan ha flere siktelser.
Siktelser
Hvis vi gyver løs på noen av tallene ser vi at siktelser per 1.000 personer gjennomsnittlig for 2020-2023 for alle lovbrudd fordeler seg overordnet slik mellom bosatte i alt, øvrige bosatte (som er bosatte uten innvandringsbakgrunn), innvandrere i alt og deres etterkommer (2. generasjon):
Ser vi på siktelser ut fra enkeltland kan vi lage en topp og bunn oversikt:
Som SSB påpeker var det nærmere 130 siktelser per 1.000 innbyggere for henholdsvis innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre (2. generasjon) bosatt i 2020–2023, men raten litt over 80 per 1.000 for øvrig befolkning. «Det er dermed en overrepresentasjon på i underkant av 60 prosent for personer med innvandrerbakgrunn sammenlignet med personer uten innvandrerbakgrunn.»
Men så legger SSB til at i disse ratene er det «ikke tatt hensyn til demografiske ulikheter – det vil si ulik fordeling av kjønn og alder i de ulike befolkningsgruppene, som man vet er av betydning når man ser på kriminalitetsrater». Det er bare det at slike hensyn pynter litt på tallene, så har det ingenting å si for dem som blir utsatt for kriminalitet. Ofrene er og forblir en glemt størrelse.
Oslo
FrP har også bestilt egen statistikk for Oslo, og den viser følgende overordnede fordeling:
Her fremkommer det at avstanden mellom ulike beboergrupper blir større. Oslo er spesielt interessant da ungdomskriminaliteten bare øker, blir råere og de kriminelle yngre – noe som har pågått over flere år. Likevel er politikerne nølende til hva de skal gjøre, som antakelig handler om at de vet at mye av denne kriminaliteten handler om unge med innvandringsbakgrunn.
Som FrP-leder Sylvi Listhaug sier på sin FB-side viser tallene at kriminaliteten blant nordmenn uten innvandrerbakgrunn går ned, mens kriminaliteten blant de med innvandringsbakgrunn øker. For menn 15–24 år var overrepresentasjonen i siktelsesrater i perioden 2015–2018 på 53 og 59 prosent for henholdsvis innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. I 2020–2023 var overrepresentasjonen økt til 96 og 124 prosent.
Hun viser også til blant somaliske menn i Oslo mellom 15 og 24 år i årene 2020 til 2023, foreligger 2.120 siktelser per 1.000 innbygger. «Det er altså over dobbelt så mange siktelser som det er innbyggere. Det betyr ikke at alle somaliere er kriminelle, men at det er en skremmende høy overrepresentasjon.»
FrP har laget følgende oversikt i sammenligning mellom periodene 2015-2018 og 2020-2023 fordelt på noen verdensdeler og enkeltland:
Ulike typer lovbrudd
Samtidig er det stor forskjell hva de ulike lovbruddene handler om. Ser vi på siktelser for menn 15-24 år bosatt i Oslo per 1.000 innbygger på en del enkeltland, fremkommer det også klare forskjeller:
Av de totalt 10.651 siktelser for disse landene, er det flest som sorterer under rusmiddellovbrudd med 2.544. Her ligger Somalia, Etiopia og Irak på topp. Deretter følger ordens- og integritetskrenkelse med 2.392 siktelser totalt, med Somalia desidert på topp med 647. Så kommer trafikkovertredelse (totalt 2.058), hvor Irak troner på topp.
Hele 1.947 siktelser handler om vold og mishandling, hvor også samtlige land er representert. Dette er stygge tall, med Somalia er på topp, fulgt av Etiopia, Irak og Eritrea. Blant øvrige bosatte (altså uten innvandringsbakgrunn) er det 32 siktelser per 1.000 for vold og mishandling.
Så kan en jo merke seg at det er relativt få siktelser (totalt 111) for seksuallovbrudd, representert ved fire land: Irak, Russland, Syria og Afghanistan. De øvrige kategoriene er eiendomstyveri (totalt 521), annen vinningslovbrudd (460) og eiendomsskade (54).
Antall lovbrudd
Ser vi på prosentandelen av hver befolkningsgruppe for menn 15-24 år er det følgende fordeling etter antall lovbrudd:
Fordelt på enkeltland fremkommer hvem som som ikke gir seg etter tre lovbrudd:
Dette er kunnskap som er viktig å ha med seg hvis en faktisk mener alvor med å stoppe kriminaliteten, eller «knuse gjengene», som Aps politikere sier det. Tallene som SSB har bestilt forteller langt mer, men det får hver enkelt av dere «leke» dere med selv – og det bør særlig politikere og andre myndighetspersoner gjøre. Kanskje noen skjønner hvilken vei det går hvis vi fortsetter å late som denne virkeligheten ikke eksisterer. For vi merker oss jo også at det ikke ytterst få i mainstream media som omtalte disse tallene. Og i og med at mediene knapt bryr seg, så tenker Jonas og Erna at de også kan tie og late som om den flerkulturelle idyllen likevel ikke var en drøm fra Disneyland?