Tyskland, Østerrike, Hellas, Sveits, Storbritannia, Frankrike, Nederland og Norden anført av Norge, Sverige, Finland og Danmark, utsetter behandlingen av syriske asylsøknader. Noen land stiller også i bero behandling av søknader om familiegjenforening for syrere.
– Forberede repatriering
Det er som om Vest-Europa nå holder pusten og griper eter et håp om å kunne sende syrere uten statsborgerskap her hjem til Midtøsten. Men det spørs hvor mange som ikke har klart å oppnå statsborgerskap. I fjor delte Norge ut totalt 37.340 statsborgerskap, der syrere var den største gruppen med om lag 9.000 personer, ifølge SSB. Totalt er det i underkant av 46.000 syrere i Norge.
I Østerrike sier endog innenriksminister Gerhard Karner at han har gitt Østerrikes svar på norske UDI i oppgave «å starte forberedelsene til repatriering».
For returer og deportasjoner «er det en klar prioriteringsliste. Det handler om de som har blitt kriminelle, om de som ikke anerkjenner vår kultur, og om de som ikke vil jobbe og derfor bare lever på sosiale ytelser.»
I Danmark er statsminister Mette Frederiksen krystallklar. Hun forventer at syrerne der vil begynne å planlegge for retur til Syria. Selv, sier hun, ville hun hatt et «brennende ønske» om å reise hjem til hjemlandet. – For meg er det naturlig at man reiser tilbake til hjemlandet når situasjonen tilsier det, sier statsministeren.
Hvis jeg ble tvunget til å flykte fra Danmark, ville jeg hatt et brennende ønske om å komme tilbake. Dette er mitt land, mitt språk og her har familien min bodd i generasjoner, sier statsministeren og legger til:
— Jeg ville selv vært drevet av et enormt ønske om å komme hjem, og det tror jeg de har også.
For Frederiksen er det avgjørende å understreke at flyktningene skal være i Danmark mens de har behov for beskyttelse – og når dette ikke lenger er tilfelle, må de reise hjem, sier hun.
Et inderlig ønske
Frederiksen uttrykker med dette hva det er grunn til å tro at det prates om i toppolitiske kontorer i hele Vest-Europa nå. Et inderlig ønske om å få en pause i å skulle være hele verdens tilfluktsted og et kontinent for lykkejegere som ikke bidrar til velferdsstatene, og som kanskje også motarbeider demokratiene og kulturene de slår seg ned i. Muligheten til å begynne å sende folk hjem, oppleves som en befrielse, som en byrde som løftes av skuldrene.
Men å tro at HTS-opprørerne, dypt inspirert av sharia og politisk islam, vil gi det syriske folket frihet (uansett klanbakgrunn eller religiøs bakgrunn), er nok like overoptimistisk som å tro at julenissen snart banker på dørene våre.
De aller første dagenes kommentarer fra norsk eksperthold var (som alltid) euforiske, som da vi opplevde den «arabiske våren» i 2011. Man så for seg demokrati og fred i europeiske style. Vi vet hvordan den våren var et blaff som straks ble til iskald vinter.
Den samme euforien kan man anta var å spore da sjahen falt i Iran og ayatolla Khomeini fløy inn fra sitt eksil i Paris. Ikke minst kommunistene var sentrale i å velte sjahen. Og som kjent spiser revolusjonen sine egne barn. Tusener av iranske kommunister ble fjernet fra jordens overflate av det nyinnsatte religiøse diktaturet.
Øst er øst og vest er vest
I Pakistan, som jeg kjenner ganske godt, fungerer landet alltid optimalt (tross sine svært mange mangler) når militæret styrer. Korrupsjonen synker som en sten. En hard hånd er hva folket fungerer runder. For i den islamske æreskulturen er man fra barnsben av oppdratt til blindt å adlyde autoriteter. Man adlyder på refleks. Den samme mentaliteten er å finne i hele den islamdominerte verden. Å tro at vi i Vesten kan inspirere Østen med vårt styresett er etter alle solemerker fåfengt.
Oh, East is East, and West is West, and never the twain shall meet, som Rudyard Kipling sa det.
I kulissene befinner ikke minst Erdogan seg, som man kan si virker inspirert av det falne osmanske rikets storhetstid. Han har ikke en liten sultan i seg. Det er ingen grunn til å anta at Erdogan sitter i ro og mak i Ankara nå. Erdogan har jo støttet de fundamentalistiske HTS-opprørerne og er nok sulten på innflytelse over prosessen videre i Syria.
Islam er ikke demokratibyggende. Tvert om. Islam er en stammereligion, ikke en nasjonsbyggende religion, og i Syria finnes det et bredt mosaikkspekter av stammer, religioner og kulturer, minst 25 etniske og religiøse grupper. Hvis HTS ser for seg å legge det islamske sløret over Syria, hvilket fremstår som mest sannsynlig gitt HTS sitt utspring i Al-Qaida, er antakelig det aller, aller beste vi kan håpe på et halvautoritært demokrati . En dog det er en svært optimistisk tanke, ikke minst med den arabiske våren i pannebrasken.
Laget seg skjegg som Brorskapet
Europeiske politikeres drømmer om å kunne sende hjem syrere i hopetall fremstår således som en ganske utopisk drøm.
– Midtøstens mest brutale og undertrykkende militærdiktatur er over – etter 54 år. I disse intense timene håper jeg på det beste for folket i mitt hjemland. Men samtidig er jeg bekymret. Opprørerne er en samling islamistiske grupper støttet av Tyrkias Erdogan. Bare hør på deres seierslagord «Takfir», som er umiskjennelig islamistisk, skriver syriske Naser Khader, som har vært medlem av det danske Folketinget. Den tidligere muslimen, nå teolog og kristen, sier det som det er: Ingen hadde forutsett Bashar al-Assads fall.
Og i tillegg: Ingen vet hva som kommer til å skje nå.
Khader sier videre dette:
Mohammed Al-Julani, som leder opprørsstyrkene, er en tidligere alliert av Den islamske staten og Al-Qaida, en mann som av USA beskrives som en superterrorist – USA har utlovet en dusør på 10 millioner. usd hvis han blir tatt. Dette er mannen som nå er den virkelige lederen i Syria.
Heldigvis har han endret navnet sitt fra jihadistnavnet ‘Al-Julani’ til sitt virkelige navn, Ahmed Al Sharaa og forkortet fullskjegget.
Han har trimmet det fra et islamistisk helskjegg til et Brorskaps fullskjegg – det er forskjellen.
Khader har, som oss i HRS, liten tro på hva Al-Julani nå sier; at han «er blitt moderat og forsonende og lover å beskytte minoritetene».
Det var de samme tonene som lød fra Teheran i 1979. Syrere i Norge og Europa har med andre ord god grunn til å være på vakt i disse dager. Hva som venter det syriske folket ser ut til å ligge helt og holdent i opprørslederens hender. At syrerne kan forvente seg en shariastat synes som det mest åpenbare alternativet, et alternativ det er god grunn til å anta at Tyrkias Erdogan vil støtte.
Da vet vi ikke minst hvordan det går med minoritetene og kvinnene.