Jublende syrere intervjues i norske medier, men enhver politiker som tar til orde for at syrerne i Norge bør returnere til hjemlandet bør se realitetene i hvitøyet: Det vil ikke skje. Årsaken er enkel: Syrerne har blitt tildelt norsk statsborgerskap.
Gjesteopptredener i Syria i form av feriereiser og besøk vil antakelig være attraktivt for disse, men å tro på at de flytter tilbake er å miste befatning med realiteter. Mennesker bytter naturlig nok ikke ut norske velferdsgoder med en uforutsigbar tilværelse i Midtøsten.
Innvandret konflikt
Hvis man skal ta for seg tallene for syrere med norsk statsborgerskap, ligger de på innvilgelses-toppen. Flere enn 4.000 syrere fikk norsk statsborgerskap i løpet av 2022, viser tall fra UDI, mens antallet ble mer enn doblet i fjor. På UDIs nettsider kan man lese at blant de drøye 37.000 nyutdelte norske statsborgerskapene, var over svimlende 9.000 av dem til syrere.
I tillegg kommer familieinnvandringen, også den skyhøy med en dobling i antall fra 2022 til 2023. SSB skriver at «850 personer med syrisk statsborgerskap kom dette året (2023, min anm.), mot imellom 350 og 400 personer per år i de to foregående årene».
Utenriksdepartementet har nå satt asylsøknader fra syrere på vent, og begrunner det med at situasjonen i Syria er uoversiktlig, men oversikt vil de raskt nok få. Lederen for opprørsalliansen Hayat Tahrir al-Sham (HTS), Abu Mohammed al-Jolani, har allerede varslet jakt på tilhengerne av al-Assads regime.
– Vi vil ikke nøle med å holde de kriminelle, drapsmennene, sikkerhets- og militæroffiserene som har vært involvert i tortur av det syriske folket, ansvarlige, sier opprørslederen.
Flyktningene som kommer heretter vil logisk sett være regimetilhengere, og de vil komme til tross for behandlingspause for asylsøknader. Ergo vil gjenopptatt søknadsbehandling for syrere straks UD anser å ha oversikt, gi et forventet utfall: innvandret konflikt. Det er bare å se på innvandrede eritreere for å få en ide om hva som ligger i fremtiden. Assads diktatoriske regime er styrtet, men som vi påpekte i saken Alt kan skje i Syria – unntatt den fredelige sameksistensen norsk presse tror på, står problemene i kø.
Regimemotstanderne er uintegrerbare
Dagens syrere i Norge har opphold grunnet al-Assads nå styrtede regime, men den som antar at regimekritikere er av det lettintegrerte slaget må tro om igjen. Under migrasjonskrisen i 2015 sto eksperter og medier i kø for å formidle at de syriske flyktningene ville bli en flott ressurs for Norge – vi tillot oss allerede da å tvile.
– Folk fra Syria flykter ikke på grunn av fattigdom, men på grunn av krig, sa professor i historie og Syria-ekspert Knut S. Vikør ved Universitetet i Bergen i september 2015.
– Enkelte klager på at det er de mest ressurssterke som kommer seg i trygghet. Men det positive er jo at disse sannsynligvis vil integrere seg lettere og enklere komme seg i arbeid enn mange andre asylsøkere, la Vikør til.
Eksperten var ikke alene om å mene at med høy utdannelse og ressurssterk bakgrunn, ville mange av syrerne kunne bidra i Norge fra dag én, men syrerne har vist seg å bidra med noe ganske mer alvorlig enn kompetanseregn. Vi så på det for ikke lenge siden i saken Skyhøy familieinnvandring – enormt integreringsetterslep:
Skal man ha fokus på tall som fordobler seg på kort tid, så kan man ta en kikk på reelle integreringsutfordringer av det psykisk og fysisk voldelige slaget. Kompetanseteamets årsrapport for i fjor viste det som har vært kjent i fagmiljøene noen år nå. Syrerne utmerker seg.
De mest frekvente hovedbekymringene i saker som gjelder personer med Syria som landbakgrunn er «trusler og vold» (109 saker), «negativ sosial kontroll» (45 saker), «ufrivillig opphold i utlandet» (39 saker), «frykt for tvangsekteskap» (25 saker) og «frykt for ufrivillig opphold i utlandet» (15 saker).
Før 2022 har det vært få saker med denne bakgrunnen som gjelder «ufrivillig opphold i utlandet» og «frykt for ufrivillig opphold i utlandet». Fra 2022 til 2023 har hovedbekymringskategorien «ufrivillig opphold i utlandet» blitt mer enn tredoblet, fra 12 i 2022 til 39 i 2023. Det har også vært en økning i antall saker der personen det er bekymring for befinner seg i utlandet fra 21 saker i 2022 til 34 saker i 2023. Økningen kan muligens være et tegn på at personer med bakgrunn fra Syria nå i større grad reiser tilbake til Syria eller naboland som Irak og Tyrkia. Økt reiseaktivitet kan også ha sammenheng med at flere har vært i Norge så lenge at de har fått norsk statsborgerskap og norsk pass.
Det er ingen dårlig hypotese. De bruker altså statsborgerskapet for det det er verdt, både med tanke på familieinnvandring og med tanke på å opprettholde sosial kontroll over egne barn. Det er allerede tre år siden vi påpekte at nær tre av fire saker om barneekteskap i Norge omhandler syrere og at politiets representant i Kompetanseteamet advarte om at det syriske miljøet har etablert egenjustis.
Dette er altså syrerne som allerede bor her og i stor grad er innvilget norsk statsborgerskap. Et tankeeksperiment er hva som vil skje når de uintegrerbare motstanderne av Assad-regimet i fremtiden skal møte innvandrede Assad-tilhengere. La oss tenke tanken.
Konfliktlinjer
Når flyktninger fra samme land ankommer Norge, kan konfliktene de flykter fra gjenoppstå i deres nye samfunn. Dette kan skje dersom flyktningene tilhører forskjellige fraksjoner som var i konflikt i hjemlandet. Slike konflikter kan forsterkes av langvarige motsetninger, ideologiske ulikheter, eller mistillit som de ulike gruppene tar med seg til det nye landet.
Eritreere i Norge er et godt eksempel på hvordan innvandret konflikt utspiller seg i norske gater. Eritrea har vært preget av autoritært styre, undertrykkelse og en langvarig konflikt med nabolandet Etiopia. Internt har det også vært spenninger mellom ulike grupper basert på etnisitet, religion og politisk tilhørighet. Når eritreere har flyktet til Norge, har noen av disse spenningene blitt overført til det norske samfunnet, særlig mellom regimetilhengere og regimemotstandere.
Konflikteksemplene er flere. Først har vi den politiske polariseringen. I det eritreiske miljøet i Norge finnes det en splittelse mellom de som støtter regimet i Eritrea og de som er imot det. Regimetilhengere kan organisere seg i diasporaorganisasjoner som støtter hjemlandets myndigheter, mens opposisjonelle etablerer eksilgrupper som arbeider for regimeendring.
Deretter er det de rent fysiske konfrontasjonene. Det har vært rapportert om sammenstøt under arrangementer organisert av ulike eritreiske grupper i Norge. Opposisjonelle har eksempelvis protestert mot festivaler arrangert av regimetilhengere, noe som har ført til uenigheter og voldelige sammenstøt, som vi har omtalt i flere saker, blant annet her og her. Det er store ansamlinger mennesker, voldsutøvelse, steinkasting og behov for opprørspoliti.
Derpå kommer finansiell støtte til regimet. Enkelte regimetilhengere kan bidra økonomisk til regimet i hjemlandet gjennom diasporaavgifter eller donasjoner, noe som skaper konflikt med opposisjonelle som ser dette som støtte til undertrykkelse.
Er det noen som tror en intern konflikt mellom syrere vil se penere og ryddigere ut?
Politiske læringspunkter
Når UD igjen åpner for behandling av asylsøknadet fra Syria – for det vil de, det er bare et spørsmål om tid – bør læringspunktene være mange. Både erfaring med syrere generelt og hvor vanskelig integrerbare de er, men også hva som skjer når man gir asyl til folk som tilhører ulike klaner, grupperinger eller etnisiteter fra samme land bør gi politikerne noen ideer om at det aller beste er full stopp.
Primært bør åpenbart oppholdstillatelsene til de syrerne som ikke allerede har fått statsborgerskap inndras. Når årsaken til asyloppholdet – Assads regime – ikke lenger eksisterer, eksisterer heller ikke beskyttelsesbehovet. Disse syrerne kan returneres helt i samsvar med Flyktningkonvensjonen.
For å unngå eskalering av innvandrede konflikter, bør norske politikere spesifikt bestrebe seg på å forstå konflikthistorikken. Norske myndigheter må være oppmerksomme på hvilke konflikter som eksisterer mellom grupper i land flyktninger kommer fra. Forståelse av disse konfliktene kan bidra til mer informerte beslutninger om bosetting og integreringspolitikk – og i mange tilfeller er varig mottaksstopp det aller beste alternativet.
Regulering av diasporaorganisasjoner bør videre prioriteres høyt. Norske myndigheter bør overvåke aktiviteter i diasporaorganisasjoner for å sikre at de ikke fremmer hat, vold eller ulovlig støtte til konflikter i hjemlandet. Dette omhandler også moskeer og «manneklubber» som finnes i stort antall, særskilt i innvandringstette byer.
Videre bør finansiering av konflikter forebygges. Det er vesentlig å sørge for at diasporaorganisasjoner ikke blir brukt til å samle inn penger som kan finansiere vold eller undertrykkelse i hjemlandet. Dette kan innebære strengere kontroll av pengeoverføringer til konfliktsområder – overføringer som per i dag utgjør årlige millionbeløp der ingen vet hvor pengene havner.
Viktigst av alt bør norske politikere ta innover seg at statsborgerskap som deles ut til uintegrerte gir et forutsigbart problem. Ikke bare undergraver disse statsborgerskapene intensjonen om midlertidig beskyttelse, de skaper også problemer når konfliktlinjer endres i opprinnelseslandene og rivaliserende grupper er de neste flyktningene.
Og én ting vet vi med sikkerhet: Midlertidig opphold er en vits.