Nå er ikke alt helsvart, for eksempel er den forventede globale levealder økt, og det for begge kjønn. Det globale levealdergapet er også i ferd med å lukkes, der spesielt Asia raskt innhenter Europa og Nord-Amerika, melder World Economic Forum. Afrika er den eneste regionen som forventes å ligge bak resten av verden i forventet levealder innen 2050.
Men mye har endret seg i Europa, og det på forskjellige plan.
Ingen garantist
Kronikkredaktør i Berlingske, Anne Sofie Allarp, viser blant annet til at «det ikke lenger er noe trygt med det politiske etablissementet». Allarp mener at det er «revolusjon i luften» og viser til EU-valget, det franske valget og USA-valget.
Hadde Allarp bodd i Norge ville hun kanskje også nevnt alt kaoset rundt statsminister Støre, Ap og LO, sistnevnte har NRKs politisk kommentator Tone Sofie Aglen kommentert glitrende (som vanlig). I tillegg fosser Fremskrittspartiet frem på meningsmålingene, og er landets største parti. Og så kommer krisen i Tyskland, som er Europas største økonomi.
Felles for disse «hendelsene» er den skarpe politiske høyresvingen, men å kalle det en revolusjon er kanskje å ta litt hardt i. For denne høyredreiningen i politikken har banket på lenge, ikke minst fordi politikken fra sentrum-venstre ikke leverer godt nok. Det gjelder særlig for økonomi og innvandring. Og da begynner det typiske personfokuset, som sjeldent bærer noe fruktbart med seg.
Men Allarp har helt rett i at det politiske sentrum ikke lenger blir sett på som en garantist for stabilitet og fremgang for befolkningen generelt. For selv om de i årevis har fortalt oss at økonomien går bra og alt vil bli bedre snart, blir vi fortsatt presset av dyrtid. En studie publisert i oktober avdekket at én av 10 europeere det siste året måtte kutte ned på mat og dagligdagse varer for å kunne betale for boligen.
I Norge blir staten stadig rikere, men vanlige folk merker lite til det. Særlig ikke med strømpriser på rundt 13 kroner per kWh. Tvert om synes det bare å gi Ap/Sp-regjeringen og budsjettkamerat SV mer å rutte med til sine kampsaker som ikke tjener folk flest. Merkelige prioriteringer stilles det heller ikke spørsmål ved, som for eksempel å fly inn inn seks alvorlig syke barn fra Gaza til Norge pluss 14 pårørende. Det høres kanskje ikke så mye ut, men kostnadene med en slik handling blir enorme. Det er som Høyres Simen Sandelien kommenterer på FB at erfaringstall viser at 20 flyktninger i gjennomsnitt koste den norske staten mer enn 420 millioner kroner gjennom et livsløp her i Norge.
Men disse 20 er ikke gjennomsnittlige. Hver av disse sterkt pleietrengende barna kan fort alene koste staten over 100 millioner kroner gjennom et livsløp. Døgnkontinuerlig pleie eller stadige innleggelser på norske sykehus med oppmerksomhet fra rådyre spesialister får fort prislappen til å eksplodere. Akkurat hvor stor den beregnede prislappen for dette vil være, får vi ikke vite. Ingen journalister har nemlig brydd seg om å stille spørsmålet.
Til sammen er det ikke usannsynlig at den statsfinansielle svekkelsen av å ta imot bare disse 6 barna kan bli på mer enn en milliard norske kroner. En milliard. For seks barn.
Denne prioriteringen går på bekostning av noe, og det bør vi ikke glemme.
Woke
Så har vi wokens og identitetspolitikkens inntreden på den politiske scene, som har vært alt annet enn et kjærkomment tilskudd. Dette gjorde sitt virkelige inntreden med bevegelsen Black Lives Matters og LHBTQ+++ (har ramlet fullstendig av), som ikke bare har gitt oss et hav av nyord der vi må trå svært forsiktig, men det er også blitt et hav av kjønn. Å hevde at det finnes bare to kjønn kan innebære risiko. Ikke minst har vi galskapen med at selvidentifiserte menn som en slags ikke-mann forlanger å få benytte kvinnegarderober eller sone i kvinnefengsel, men det forlanges også at kvinner reduserer til for eksempel personer som menstruerer, personer med livmor og fødselsforeldre.
Det er bare å ta innover seg, slik som vi har omtalt tidligere, at kvinner er deltakende i – ikke ofre for – en reaksjon mot woke-ideologien. For øvrig påpekte vi kvinneperspektivet da Donald Trump vant over Hillary Clinton i 2016, for da var «alle» sikre på at Hillary skulle sikre seg seieren ikke minst med kvinnenes stemmer.
Her hjemme så vi nylig et utslag av identitetspolitikk. En skole arrangert en «skifte kjønn»-dag for elever i 1. til 7. trinn, omtalt av blant annet Nettavisen.
En far sier at han «som pappa kjenner jeg på følelsen av at jeg bør skåne ungene mine for dette, per i dag. Jeg får en sterk følelse av at budskapet for denne dagen fremmer et tema med en politisk ideologi, og et budskap som presses på barna, noe jeg og flere foreldre synes ikke hører hjemme i skolen. Spesielt ikke på barnetrinnet».
Og hva svarer konstituert rektor? Jo, at valg av ordet «skifte kjønn» ikke var heldig. Det burde vært endret til «kom som noe annet enn du er-dag». Men hvorfor i all verden skal småbarn være noe annet enn det de er? Skolen ser ut til å ha en tro på at hvis du er noe annet enn det du er, så vil du lære mer om likestilling og likeverd. Hadde noen av barna malt seg svarte i fjeset ville de neppe blitt møtt med annet enn fordømmelse.
Det er nok heller som Anne Sofie Allarp påpeker, vi flytter oss bort fra tidligere samfunnsambisjoner om å dømme folk etter deres karakter som mennesker og ikke deres innpakning. Vi bør snarest mulig komme ut oss av denne tåka, før vi ødelegger nye generasjoner.
Krig
Tiden vi er inne i er ikke særlig betryggende. Krigen i Ukraina, krigen i Midtøsten, en akse av Russland, Nord-Korea, Iran og Kina og samarbeidet i BRICS. Noe av dette kommenterte vi i fjor under tittelen Mister Vesten fotfestet?, men ting er bare blitt verre.
Ikke minst handler det om at tredje verdenskrig synes godt i gang i form av en detaljert hybridkrig mot vestlige interesser, omtalt av Nato.
Ingrediensene i en slik krig, skriver Allarp, er attentater, sabotasje, angrep på infrastruktur, cyberangrep, innblanding i valghandlinger, massive påvirkningsoperasjoner via desinformasjon og manipulasjon, ofte utført av sivile aktører slik at stater kan hevde at de ikke er involvert.
Dessuten har krigen i Midtøsten fortalt oss mye om politiske kulturforskjeller, bare vi er villige til å se det. Den tilhørende informasjonskrigen med massive mengder av desinformasjon, mobilisering og terrorfinansiering – og et bekymringsfullt verdiskifte der grupperinger i Europa er villig til å akseptere vold som politisk metode.
Da Jyllands-Posten ett år etter Hamas-terroren i Israel fikk utarbeidet en måling, mente en del dansker at angrepet var berettiget og disse fantes særlig blant muslimer.
Nettopp problematikken med innvandrede konflikter setter oss stadig på nye prøver. Etter Assad-regimets fall i Syria kan vi nok en gang stå i en slik situasjon, omtalt her i Et tankeeksperiment om syrere i Norge gir skremmende fremtidsutsikter.
Selvopprettholdelse
Allarp mener at «stilt overfor geopolitiske utfordringer av dette kaliber, utfordres Vesten av mangel på strategisk koordinering. Mangelen på vitalitet i våre demokratier er tydelig ikke bare på disse kantene, den utnyttes aktivt av konkurrenter og fiender.»
At Europa oppfattes som svake og ettergivende har vi omtalt i en rekke saker, og det er forståelig da vi knapt nok evner å stå opp for oss selv. Og vi sakker stadig akterut i det globale kappløpet. Da den tidligere italienske statsministeren og sjefen for den europeiske sentralbanken Mario Draghi kom med rapporten «The future of European competitiveness – A competitiveness strategy for Europe», bestilt av EU-kommisjonen, var konklusjonen klar: Europa taper i den globale konkurransen. Her er det verdt å merke seg at Draghi under overrekkelsen av rapporten uttalte at «for første gang siden den kalde krigen bør vi frykte for vår evne til selvopprettholdelse». Det handler ikke minst om den varslede produktivitetskrisa.
Slik jeg tolker det kan mye av Vest-Europas problemer, foruten demografiendringen med høy ikke-bærekraftig innvandring, en aldrende befolkning og lav fertilitet, forklares ut fra analysen av Tyskland fra Wolfgang Münchau. Det handler blant annet om reguleringsiveren, som Münchau mener er et «selvmord for Europa», dertil «fanget i fortiden», men også om konsensusukultur. Den er skapt av eliter som er tett sammenvevd på tvers av politikk, næringsliv og medier, og som bare blir verre med med koalisjonsregjeringer.
Det nytter ikke med stadig mer lovgivning for å få ting til å fungere eller for å forebygge feil eller svindel. Vi bør heller interessere oss mer for konsekvensene av lover og regler, og satse på forenklinger. Særlig hvis vi faktisk har selvopprettholdelse som det sentrale mål.
Nå har vi det som Allarp kaller en «illusjon om kontroll», mens vi svekkes i en ny verdensorden.