Arbeiderpartiet er så faktaresistent når det kommer til innvandring at man kan godt skjønne at velgerne mer eller mindre har gitt dem opp.
Som vi omtalte for kort tid siden har ungdomskriminaliteten økt, ikke minst i Sandefjord. Ungdommer angriper både jevnaldrende og voksne. Politiet innrømmer at de ser barn og unge under 18 år, inkludert barn under 15 år, begå kriminalitet. De ser en økning i ran og bæring av kniv på offentlig sted. De ser mange voldssaker i denne aldersgruppen. Men vet de så noe om årsaken? Svaret deres er kort og godt nei. Det de derimot vet, er at det samme skjer i hele landet.
Når Sandefjords lokalpolitiker Pournima Patil (Ap) går i strupen på redaktør Steinar Ulrichsen i Sandefjords Blad (SB), er hennes «irettesettelse» direkte kunnskapsløs.
Vi har fulgt en rekke av Ulrichsens artikler i SB, og han fremstår både oppriktig interessert og skuffet over voldsutviklingen blant unge. Han snakker vitterlig med innestemme, og som vi har omtalt tidligere: Han er uhyre forsiktig med å antyde noe om hva denne volden kan skyldes. Ulrichsen stiller mange spørsmål heller enn å komme med svar. Men det er åpenbart ikke godt nok for Aps Pournima Patil. Helst skal man visst tie.
– Hva gjelder for Sandefjord?
For noen dager siden, etter at kriminalitetstallene fra SSB, bestilt av FrP, ble kjent, kommenterte Ulrichsen:
Hvem står bak volden og ungdomskriminaliteten i Sandefjord?
Det er ikke godt å si så veldig mye om. Det vil si – ikke før denne uka.
Deretter viser han til voldshendelser i byen, men offentligheten får ikke vite mye. Det fører igjen til at man ikke vet hvilken diskusjon en må ta for å få bukt med problemet.
Skal vi bare sitte stille å ha tillit til at de ansvarlige snakker sammen og setter inn virkningsfulle tiltak – uten at vi nødvendigvis vet hva som er det underliggende problemet og hva som er tiltakene?
Den tilliten har ikke jeg. Da ville jo noe ha skjedd på alle disse årene som hadde stanset eskaleringen i Sandefjord. Men som sagt: Det er bare blitt verre.
Mange har henvendt seg til Sandefjords Blad med spørsmål om hvorfor ikke vi skriver at det er innvandrerungdom, og at den farlige situasjonen peker på forfeilet integrering? Men hvordan kan vi vite det? Om ikke vi samtidig også kjenner til bakgrunnen til hver enkelt – og kan dokumentere at det virkelig var de som sto bak?
Så kommer det utålelig i Pournima Patils øyne:
Men mandag denne uka la Statistisk sentralbyrå fram tall som peker en svært mangelfull integrering. Undersøkelsen er bestilt og betalt av Fremskrittspartiet og viser at for menn mellom 15 og 24 år, er antallet siktelser høyt blant innvandrere og barn av innvandrere. Blant for eksempel innvandrere fra Somalia og Irak foreligger det 1.196,9 og 1.148,5 siktelser per 1.000 i en fireårsperiode.
Altså mer enn én siktelse per person, men – og det er viktig å huske på – det er noen få personer som står bak en betydelig andel av siktelsene.
Hva gjelder for Sandefjord? Undersøkelsen skiller kun mellom Oslo og resten av landet. Det er kanskje ikke presist nok?
Kriminalitetsstatistikken fra SSB har vi omtalt her, og den taler sitt tydelige språk. Men som vi igjen ser: redaktør Ulrichsen er uhyre forsiktig med å antyde noe som helst. Den relativt korte kommentaren hans har faktisk 20 spørsmål.
Bestill statistikk selv
I debattinnlegget fra Pournima Patil hevder hun at spørsmålet om hvem står bak vold og ungdomskriminalitet i Sandefjord er et spørsmål som fortjener «nyanserte svar og en ansvarlig debatt», at hun opplever at «redaktørens innlegg gjør det motsatte».
Som leder for en lokalavis har redaktøren en unik posisjon i å informere, opplyse og skape dialog i lokalsamfunnet. Derfor er det bekymringsfullt at innlegget hans, til tross for en innrømmelse av manglende lokale data, antyder en kobling mellom ungdom med flerkulturell bakgrunn og vold i Sandefjord. Dette er uheldig av flere grunner.
La oss bare ta det først som sist: Kan ikke Ap i Sandefjord gjøre som FrP nasjonalt, nemlig bestille statistikk fra SSB og da spesifikt for Sandefjord? Hva hindrer dem? Er de redd for svaret?
Patil fortsetter:
I sitt innlegg sier redaktøren at han ikke har tilgang til konkrete tall for Sandefjord, men bruker nasjonal statistikk som peker på høy siktelsesrate blant enkelte innvandrergrupper. Denne koblingen risikerer å bidra til stigmatisering av ungdom med innvandrerbakgrunn i vår kommune, uten at det finnes data som støtter denne påstanden lokalt.
Som kommunedirektøren nylig påpekte, har 20 prosent av Sandefjords befolkning innvandrerbakgrunn fra 147 ulike nasjoner, og det finnes ingen statistikk som viser at denne gruppen er mer kriminelle enn andre. Det er derfor uansvarlig å antyde at «forfeilet integrering» er årsaken til ungdomsvold i Sandefjord uten solide bevis.
«Denne gruppen» er fullstendig misvisende, for som kanskje Patil har fått med seg, er det noen innvandrergrupper som stikker seg ut for kriminalitet, både negativt og positivt. Og disse «noen» begynner vi nå å få mer data om, takket være FrP og antakelig mot Aps ønske. På den rødgrønne siden kan man snart ta slagordet Hvis du ikke vil vite – stem på oss!
Men hvis Patil for eksempel tror at en iraker – eller inder for den saks skyld, som ligger på siktelsesbunnen nasjonalt – oppfører seg helt annerledes etter hvor vedkommende bor i landet, kan hun heller ikke ha tro på at kultur betyr noe. Det er jo litt rart i seg seg selv, da samme Pournima Patil er styremedlem i Den indiske kulturell foreningen i Sandefjord.
Vil stanse debatten
Samtidig virker det som om det ansvaret, som politiker Patil burde kjenne på, dyttes over på pressen. «Pressen spiller en viktig rolle i å formidle informasjon, men også i å skape tillit og trygghet i lokalsamfunnet», sier Patil, hvorpå hun fremholder at redaktørens innlegg burde handle om hvordan man sammen kan forstå og løse disse utfordringene. Akkurat dét er politikernes ansvar å finne ut av, og uansett vil man ikke finne ut noe som helst hvis man ikke har med seg hele sakskomplekset. Det burde lærer Patil også vite.
Men hva er Patils «løsning»? I kjent Ap-stil – mer penger. Til møteplasser «som gir ungdom positive aktiviteter og en følelse av tilhørighet», samt «ekstra midler til tiltak for å forebygge og forhindre utenforskap blant unge». For vi må ikke peke ut «syndebukker», sier hun. Lykke til Ap med å etablere en kontrollert og bærekraftig innvandringspolitikk med den holdningen.
Redaktør Ulrichsen svarer Patil med (enda) flere spørsmål:
Dersom en del av grunnen til ungdomsvolden vi ser i Sandefjord skyldes mangelfull integrering, skal det da ties om? Hvordan skal vi da få løst utfordringene?
Han prøver igjen å minne om at kriminelle unge ikke gjelder mange, men at de gjør mye ut av seg som skader samfunnet.
Hvordan skal vi fungere sammen, om for eksempel en konduktør ikke kan be om noe så enkelt som billetten uten å risikere å bli utsatt for grov vold?
Ulrichsen påpeker også det som bør være åpenbart, nemlig at grove voldshandlinger må få konsekvenser. Det i motsetning til Patils «syndebukk»-tankegang. Redaktørens avslutning bør for øvrig alle sentrale aktører ta til seg:
Uansett hva som er løsningene, vil en forutsetning for forbedring være at vi våger å snakke om det som er vanskelig.
Men det går dessverre motsatt vei. Patil og hennes likesinnede prøver gang på gang å stoppe en åpen og fordomsfri debatt – og nå vil de også styre pressen.
Og som et tips til redaktør Ulrichsen: Sandefjords Blad kan jo bestille kriminalitetsstatistikken for Sandefjord, siden politikerne over lang tid har vært totalt handlingslammet.