Man kan enkelt få opp bildet av Titanic i hodet når man observerer hva som er i ferd med å utspille seg i Arbeiderpartiet. På det påstått usynkelige skipet spilte orkesteret til siste stund for å roe ned de forvirrede, livredde passasjerene mens de som fikk plass klatret om bord i livbåter. Så sank Titanic i det iskalde havet. Arbeiderpartiet synker også. Det foregår riktignok saktere, men isberget er allerede truffet, enten man kan skylde på kapteinen eller ei for akkurat det.
Og skylde på kapteinen gjør de, en etter en. Først ute med nyheten var TV2, der det het at «Mektige Ap-topper har bedt Støre gå av og Brenna forberede seg på å bli statsminister«.
Fylkesledere og en rekke medlemmer av Arbeiderpartiets sentralstyre har nå løpende kontakt seg imellom der de planlegger avgangen til Jonas Gahr Støre som partileder og statsminister.
Det forteller en rekke kilder til TV 2.
Støre-misnøye er gammelt nytt i partiet, men noe er annerledes nå, kommenterte NRKs Tone Sofie Aglen, og Støre selv har tatt kritikken som et tegn om at han må bli sittende, fortalte han på Politisk kvarter tirsdag morgen.
– Dette er ting jeg lever i, i nær kontakt med hele partiorganisasjonen, både partiets organer og når jeg reiser rundt i landet. Så er det sånn at når målingene kommer, så er det knaggen for at det kommer ut. Det var sånn i går.
– Jeg er klar over mange av de samme forholdene som blir pekt på der. Det er mange her som står frem anonymt, men det er jo samtaler og møter jeg er hvor jeg hører det, sa Støre.
Det er sikkert og visst. Mandag kveld skrev Dagbladet om «et nær sagt samlet korps av Ap-topper på Stortinget» tok «et tøft oppgjør med Jonas Gahr Støre bak lukkede dører» allerede tidlig i november.
Ingvild Kjerkol, Mani Hussaini, Frode Jacobsen, Anette Trettebergstuen, Marte Mjøs Persen og Masud Gharahkhani skal ha vært blant de mest profilerte Ap-politikerne som tok ordet og refset partilederen i møtet 13. november.
De trenger en ny start, en ny leder og en tydelig retning, synes å være budskapet på overflaten, der det pekes på den lave oppslutningen på meningsmålingene. Sist ute var TV2s måling der Ap fikk 16,5 prosent, altså katastrofalt lav oppslutning, men Støre-kritikerne ser ut til å ha gått glipp av et vesentlig regnestykke. Det er fortsatt fallhøyde igjen.
Startvansker
Arbeiderpartiets synkende oppslutning er ikke Støres feil alene, men en god andel skyld skal han nok bære. Han er en konfliktsky leder. Konfliktsky ledere har det med å få problemer med menneskene de er satt til å lede – ikke minst når disse menneskene har ulike interesser og vyer.
Arbeiderpartiet har noen heftige uker bak seg, der Hadia Tajik tapte for Kamzy Gunaratman på Oslo-lista, og der enfant terrible, Trond Giske, feide Ingvild Kjerkol av banen i Trøndelag. Men konflikten og misnøyen går langt bakover. Jeg kom til å tenke tilbake på en analyse jeg skrev på Facebook i 2017:
Folk gjør det de gjør fordi det funker. Sånn er livet. Vi driver med det alle sammen. Vi erfarer, og deretter forsøker vi å takle erfaringen. Læring funker sånn. Du setter deg i bilen fordi du vet den starter, slik at du kan kjøre fra A til B. Dersom bilen ikke starter hverken mandag, tirsdag eller onsdag, forventer du ikke at den starter torsdag. Du sender bilen på verksted og gjør noe annet for å komme deg fra A til B.
Du har selvsagt sett kona til Giske. Ikke bare er hun vakker, hun er talentfull og intelligent i tillegg. Giske har ikke satt seg i en bil som ikke starter hver morgen i åresvis, for så å oppleve at bilen plutselig startet, som ved et trylleslag. Kona er ikke den første kvinnen som har funnet Giske sjarmerende nok til å havne i samme seng som ham. Giske har erfart at det funker å sjekke damer. Han har fått det til flere ganger enn han har mislykkes. Han har likt det, og han har fortsatt å sjekke damer. Av og til har det ikke funket, men ofte må det ha funket godt. Men med økende alder kommer økende antall avslag, ihvertfall om man ikke lar kvinnenes alder øke i takt med sin egen.
Brått kommer det et sammensurium av trakasseringsanklager, metoo-opplevelser, maktmisbruk, historier om alkohol i strie strømmer og dårlig Ap-kultur. Midt oppi det hele står en middelaldrende mann som ikke bare skal erfare i full offentlighet at han ikke er attraktiv lenger, han skal også erfare at han i mange tilfeller ikke var det i utgangspunktet. Til spott og spe.
Man kan si hva man vil om sosiale antenner. At de er gode å ha er det liten tvil om. At de svekkes av alkohol er et godt kjent faktum. At det hjelper å få en skyllebøtte, både av kvinner som kurtiseres uten ønske om det og av sjefen sin når man oppfører seg sleskt, er det liten tvil om. Å få det som en offentlig oppsamlet kalddusj og bli spylt av kaldtvannsslangen av partifeller som kunne sagt ifra for årevis siden, det klarer jeg ikke helt å unne Giske, selv om jeg også oppfatter ham som både slesk og dømmekraftløs.
Jeg tror metoo-kampanjen har vært nyttig, men den har i tillegg til å styrke kvinner samtidig svekket oss. Vi skal tåle så lite. Vi skal moralisere så mye. Vi skal peke på så mangt, helst i samlet flokk, som om summen av pekefingre i seg selv sier mer enn grunnene til at vi peker. Igjen; vi gjør det fordi det funker.
Det er ikke vanskelig å se for seg hva som skal skje med Giske. Stikker man fingeren i jorda ønsker ingen seg en leder som lever ut fantasien om at 20-årige jenter digger 50-årige menn. Ingen vil ha en slesk leder uten dømmekraft, ikke en gang om det han har gjort ikke er ulovlig. Da raser hele korthuset. Ingen vil ha en svak leder som Støre når Giske først faller, og Tajiks påtatte offersympatisering bærer i alt for stor grad preg av egne maktønsker og back stabbing. At Huitfeldt og hun andre står i spagaten mellom offerfeminisme og Giskesympati gjør kollapsen komplett.
Jeg må nesten si som pappa sa julaften. Det er bare en ting som kan redde Ap nå. Det er om Erna går det siste skrittet inn mot midten og overtar hele Ap. Det Ap trenger er en raus, sympatisk sosialist uten risiko for offentlig kjønnslivsutfoldelse. Det skal godt gjøres å finne i Aps garasje. Den er full av biler som ikke starter.
Problemet med bilene som ikke starter har ikke avtatt, for å bruke milde ord. For selv om Arbeiderpartiet kom til regjeringsmakt etter dette, besto problemene i rikt monn – og består fortsatt.
Opphopning av middelmådighet
Problemet sju år senere er det samme, men enda større. Arbeiderpartiet er delt i minst tre leire mens skuta seiler ubønnhørlig mot undergangen.
Stortingsresident Eva Kristin Hansens svært pinlige pendlerboligsvindel var starten på det som raskt skulle befeste seg som et inntrykk av Støre som utydelig og konfliktsky i rollen som statsminister. Vi belyste det i saken Stakkars Støre, der vi pekte på hans mislykkede valg av sentrale medarbeidere.
Diverse tildelte statsrådsposter til mennesker som framstår mer snille og naive enn reelt kompetente har bidratt til dette inntrykket. Hvordan en statsleder går god for en olje- og energiminister med bachelor i kultur- og samfunnsvitensskap og delfag i kvinne- og kjønnsteori, er komplett ubegripelig. Tilsvarende vanskelig er det å forstå hvordan Tonje Brenna med videregående skole og 2 i matte som høyeste utdanningsnivå er rett person i stillingen som kunnskapsminister, men valget av disse utvilsomt snille menneskene sier likevel noe om regjeringens tilsettingsprosesser og vurderinger som ikke speiler noe positivt tilbake på Støre.
Skal man skinne som statsmann er det klokt å velge kompetente folk snarere enn å velge folk som ser på deg med beundrende blikk. Beundrende blikk hjelper svært lite straks det oppstår situasjoner med krav til kompetent ledelse, og med energikrisen i fanget har energiministeren vist seg så ubrukelig at Stavanger Aftenblad i Norges oljehovedstad på lederplass har bedt Støre bytte ut Marte Mjøs Persen.
Statsrådene sier indirekte mye om statsministerens prioriteringer ved valg av menneskene han vil ha rundt seg. Han vil ha mennesker som er enkle å omgås og som lite trolig vil skape personkonflikter. Det er faktisk vanskelig å se noen annen grunn til at landets øverste ledelse er en bukett middelmådige politikere som vanlige folk aldri har hørt om tidligere. Dette er konfliktsky ledelse satt i system, og under overflaten er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det ble sånn. Det intense ønsket om samarbeid som Støre-regjeringens statsråder er et uttrykk for, oppsto som et resultat av internkonflikt uten sidestykke i norsk politikk.
Dette var i februar 2022, og så kom alle juksesakene. Hadia Tajik jukset, Anette Trettebergstuen jukset, Ingvild Kjerkol jukset, Tonje Brenna jukset, men ble tilgitt juks. Det er et mareritt for Støre, selvsagt, men ikke et mindre mareritt for partiet som helhet.
Skipet synker
Den som husker tilbake til 20. august 2014, kan huske at IS lastet opp en video på YouTube. Den bestialske halshuggingen av den amerikanske journalisten James Foley rystet en hel verden og forferdede nordmenn lot profilbildene sine på Facebook gå i svart. Etter de siste hendelsene i partiet har Giske-varsler Line Oma gjort det samme. Det er et rimelig sterkt signal.
Tilsvarende har avgåtte kulturminister Trettebergstuen brukt Facebook til å øse ut sin fortvilelse. – Ap er i dyp krise ble overskriften på en NTB-melding gjengitt i Fagbladet:
Utspillet kommer etter at Trond Giske fikk førsteplassen på partiets stortingsliste i Sør-Trøndelag og etter vrakingen av flere kvinnelige profiler i partiet.
– Det smerter meg å måtte skrive dette. Men det må jeg. Dagen i dag har vært et slags banesår, et sjokk, men bekreftelse på det jeg jo visste kom. En jævlig dag har det vært, skriver stortingsrepresentanten og den tidligere kulturministeren på Facebook.
Ifølge Trettebergstuen, som har sittet på Stortinget siden 2005, ville det for kort tid siden vært helt uhørt i Ap å kaste fylkesledere, sittende stortingsrepresentanter og nylige statsråder som ønsker gjenvalg.
– Ingvild Kjerkol og Marte Mjøs Persen, som jeg har hatt gleden av å sitte i sentralstyret med, i Stortinget og i regjering, har i dag blitt vraket. To av de mest hardtarbeidende, tydeligste, mest strategiske damene jeg har jobbet med, har nå partiet plutselig ikke plass til, skriver hun videre.
Videre peker hun på at Hadia Tajik fikk samme beskjed tidligere denne uken.
– Marte, Hadia og Ingvild, de sterkeste damene i gruppen, gjør Giskes comeback enda lettere. Og det orker jeg ikke tenke på hvordan skal bli, skriver hun før hun avslutter med å erklære at Arbeiderpartiet er i en dyp krise.
– Og det bør lederen snart se og si høyt. For det at disse damene, våre beste damer, nå må gå, er et symptom på at noe er alvorlig galt helt til topps.
Men her ligger jo nettopp problemet. Arbeiderpartiets beste damer klarer ikke engang innad i partiet å vekke nok engasjement til at de kan fortsette. For alle andre – utenfor Arbeiderpartiet – ser de ut som kvinner som har utnyttet systemet og/eller jukset for egen vinnings del.
Så har man neste gruppe, den påståtte grasrot-tilhørige Giskes fløy og en Oslo-fløy med rasismefanatikeren Kamzy.
Arbeiderpartiet har ikke bare krise under Støre, de er i fritt fall.
Jeg klarer ikke la være å minnes Dagbladets intervju med Aps nestlederduo i fjor. For en tragedie om Arbeiderpartiet i fullt alvor vurderer en av dem som statsminister.
– Vi er faktisk veldig gode venner. På ekte.
Tonje Brenna (Ap) ler og dulter borti sidemannen. Jan Christian Vestre (Ap) smiler.
– Vel, vi hadde nettopp en diger diskusjon om is, da. Jeg er saftisgutt, men Tonje liker fløteis best. Utenom det er dette forholdet rimelig konfliktfritt, sier Vestre.
Det er verdt å minnes dagene etter Arbeiderpartiets landsmøte i fjor av flere grunner. Mens alle andre enn mellomlederne i offentlig sektor allerede den gang hadde rømt, enten til Høyre eller enda lenger ut på venstresiden enn Ap selv, hadde Støre den gang ny optimisme knyttet til sitt dreamteam av ukvalifiserte nestledere, noe han fortalte VG, som var tilstede i anledning pølsegrilling i statsministerboligens hage. Dette sier jo også litt:
Så skjedde et mirakel, som fikk Støre til å ta til tårene.
Da kriserammede og kritiserte Støre entret talerstolen, reiste delegatene seg og trampeklappet i mange minutter. De fortsatt og fortsatte og fortsatte. Det var massivt og kunne ikke vært planlagt. Det har aldri hendt før.
Stormen endte der og da og det var knapt bris resten av landsmøtet.
– En del tolket det som støtte til budskapet og ønsket ditt om ro og fokus på politikken, mer enn støtte til deg?
– Det var et veldig ekte øyeblikk meg. Jeg følte det var en tilhørighet og støtte, jeg følte det var veldig til meg der og da. Men også det du sier: Dette var landsmøtets uttrykk for å si «Her er vi og vi ønsker å bruke tiden på vår politikk».
Men det var jo ikke et mirakel. Det er bare Arbeiderpartiet selv som ennå ikke ser det som er åpenbart for absolutt alle andre. Selv uten Støre vil de framstå som en splittet gjeng passasjerer som sparker hverandre ut av allerede fulle livbåter. Skuta går ned.