«Målene inkluderte luftvernsystemer, militære flyplasser, missildepoter og dusinvis av våpenproduksjonssteder i Damaskus og andre byer. Associated Press-reportere i hovedstaden hørte kraftige luftangrep over natten og tirsdag morgen», skriver nyhetsbyrået AP.
Analyser av hvorfor Israel angriper og tar seg inn i buffersonen er foretatt av flere politiske kommentatorer, blant annet i Al Jazeera, som stiller spørsmål ved Israels intensjoner.
Hva ønsker Israel fra Syria?
Det er ennå ikke klart.
Regjeringen har ikke kommet med noen uttalelser utenom å «handle i Israels forsvars interesse» som kan indikere dens intensjon.
Noen fremtredende israelske skikkelser har imidlertid snakket om sitt syn på hva som bør skje videre.
Benny Gantz, leder for National Unity-partiet og en Netanyahu-motstander, sa mandag til journalister at dette var «en mulighet av historisk proporsjon» for Israel. Han oppfordret politikere til å «utvikle forholdet vårt til druserne, kurderne og andre grupper i Syria», og antydet at Israel kan være i stand til å utvikle forbindelser med grupper som tradisjonelt har motarbeidet koalisjonen av væpnet opposisjon som avsatte al-Assad.
Samme dag intervjuet The Times of Israel en forsker og tidligere medlem av det israelske militæret, som tok Gantz-forslaget enda lenger, og antydet at Syria kunne deles opp i en serie kantoner, med hver enkelt fri til å samarbeide med eksterne aktører, inkludert Israel .
«Den moderne nasjonalstaten i Midtøsten har mislyktes», sa tidligere oberst Anan Wahabi, som identifiserte seg som medlem av den drusiske minoriteten.
Hva som kommer til å skje i Syria etter at al-Assad har rømt landet og de HTS-ledede opprørsgruppene har overtatt landet, er ennå for tidlig å si. Det man med sikkerhet kan vite er at det kan bli både blodig og kaotisk, all den tid landet er et lappeteppe av klaner, religiøse minoriteter og ulike militser.
Som vi belyste tidligere denne uken er HTS sterkt ideologisk forankret i salafist-jihadisme, en ekstrem tolkning av islam som legger vekt på implementering av sharialov og opprettelsen av en islamsk stat. Selv om gruppen har hevdet å være uavhengig fra al-Qaida, deler den mange av de samme grunnleggende ideologiske prinsippene.
Gruppen har den siste tiden forsøkt å balansere sin jihadistiske agenda med en mer pragmatisk tilnærming i et forsøk på å bli sett som en legitim aktør i den syriske opposisjonen, og nå har de altså lykkes. Historisk sett er det likevel ingen grunn til å tro at landet nå skal bli noen roens oase i Midtøsten.
Ikke minst har Israel all grunn til å ta ut ulike trusler i Syria, som krigsfly og marinefartøyer, slik at de ikke faller i hendene på fiender. For fiender er det mange av, og trusler likeså.
Kjemiske våpen
Bashar al-Assads regime har gjennom flere tiår hatt et tungt fokus på utvikling og bruk av kjemiske våpen som en del av sin militære strategi. Dette programmet har blitt videreført av Syrian Scientific Studies and Research Center (CERS), som har stått sentralt i utviklingen av både kjemiske våpen og rakettprogrammer. CERS har mottatt støtte fra aktører som Iran og Nord-Korea, og deres fasiliteter inkluderer tungt bevoktede anlegg som Jamraya, hvor kjemiske våpen som sarin og klor er blitt utviklet og anvendt i konfliktsoner. Det amerikanske forsvarsdepartementet publiserte i 2018 en vurdering av hvilken kjemisk trussel Syria utgjør, og understreket allerede da hvordan Russland har operert for å beskytte det da fortsatt sittende regimets utvikling av kjemiske våpen.
Trusselen mot Israel og regionen har vært reell over lang tid. Israelske myndigheter har lenge sett på Syrias kjemiske våpen som en strategisk trussel. Dette gjelder både direkte bruk mot Israel og muligheten for at slike våpen kan overføres til grupper som Hizbollah, som hadde nære bånd til Assad-regimet. Israel har tidligere gjennomført militære angrep mot syriske anlegg for å hindre overføringen av avanserte våpen til Hizbollah.
Risikoen for at ikke-statlige aktører skaffer seg kjemiske våpen i Syria ble problematisert av West Point’s Combating Terrorism Center så langt tilbake som i 2013, og årstallet er ikke tilfeldig. Syria har mottatt betydelig bistand fra både stater og private aktører i utviklingen av kjemiske våpen. Dette inkluderer eksport av teknologi fra tidligere vestlige aktører og utstrakt samarbeid med Iran og Nord-Korea. Internasjonale sanksjoner og overvåkning har i noen grad hemmet utviklingen, men regimet fortsatte å skjule lagre og opprettholde produksjonskapasitet, til tross for løfter om full avvikling etter nettopp 2013.
Et allerede sanksjonert land
Når sittende utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) tidligere denne uken antydet at det kan bli aktuelt på sikt å lette på sanksjonene mot Syria, er det en vurdering med et skummelt bakteppe.
The National Interest skrev i 2017 reportasjen På innsiden av Assads tåkelagte kjemiske våpenfabrikk.
Mange av Syrias fremste vitenskapsmenn er utplassert ved senterets skyggefulle forskningssenter i Jamraya, et sterkt militarisert sted bygget med hjelp fra Sovjetunionen på 1980-tallet. Jamrayas ansatte er angivelig forbudt å snakke med utenlandske byråer og personer, spesielt mens landet er engasjert i krigføring, ifølge BBC. Stedet er tungt bevoktet, da det fungerer som operasjonsbase for 105. og 4. presidentgardebrigader, hvor sistnevnte ledes av Assads egen bror, Maher. Mange av de militære eiendelene på stedet antas å være begravet under jorden.
Senteret fanget oppmerksomheten til Bush-administrasjonen i 2005 og ble underlagt en eksekutiv ordre mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Myndighetene frøs eiendelene til SRCC-datterselskaper i 2007 for spredning av ballistiske missiler, kjemiske og biologiske våpen.
Israelske styrker slo til mot Jamraya i januar og mai 2013. Israelske tjenestemenn hadde lenge mistenkt SRCC for å bevæpne terrorgruppene Hizbollah og Hamas.
April-angrepet var ikke SRCCs første involvering i kjemiske våpenangrep mot sivile. En fransk etterretningsvurdering fastslo at SRCCs «Branch 450» – bestående av Assad-lojalister fra den alavittiske sekten – var ansvarlige for å fylle bomber med kjemiske midler som drepte 1429 mennesker i august 2013.
Med henvisning til en fransk etterretningsrapport, var konklusjonen ille:
Det er nå klart at Assad skjulte store mengder av de kjemiske komponentene som kreves for å lage sarin, nærmere bestemt 20 tonn metylfosfonyldifluorid (DF), som regimet rapporterte ble «brukt i tester eller nå tapt», ifølge rapporten. Fransk etterretning hevdet også å ha observert Syria som forsøkte å skaffe «dusinvis av tonn» isopropanol, en annen viktig sariningrediens, siden 2014.
Fransk etterretning i Syria er i særstilling, gitt det faktum at Syria var fransk mandatområde etter andre verdenskrig. Franske offentlige nettsider har også god oppdatert informasjon om utviklingen i landet de siste årene under Assad, og forklarer hvorfor det har vært fullstendig påkrevet å sanksjonere landet.
De ferske sanksjonene som ble enstemmig vedtatt i februar 2020 av medlemmene av Den europeiske union angår forretningspersoner og enheter (industrigruppe, finansiell holding) som har store fortjenester fra krigsøkonomien i Syria ved å avlede Syrias økonomiske ressurser til det syriske regimets fordel.
Noen av disse personene og enhetene som er nær det syriske regimet var involvert i smuglingsaktiviteter med terrorgrupper utpekt som sådanne av FNs sikkerhetsråd, inkludert Daesh (IS, min anm).
Noen av disse personene og enhetene har også vært involvert i eiendomsspekulasjon, på ekspropriert land, i strid med landrettighetene til den fordrevne sivilbefolkningen.
I januar 2019 hadde EU tidligere vedtatt sanksjoner mot elleve syriske forretningsmenn og fem syriske enheter involvert i et luksuseiendomsprosjekt til fordel for det syriske regimet og til skade for den syriske befolkningens rettigheter.
Å kalle Syria et rottereir under Assad er ingen overdrivelse. Så kan man og bør man selvsagt ta høyde for at landet ikke mister status som rottereir etter regimeskifte. HTS har røtter i Jabhat al-Nusra, altså Nusrafronten, som ble etablert i 2012 som en gren av al-Qaida i Syria. Nusrafronten ble dannet av Abu Mohammad al-Julani, en erfaren jihadist som hadde bånd til al-Qaida i Irak, samme al-Julani som nå har skiftet fra krigsnavn og omtales som nær en trivelig fyr av NRKs Sidsel Wold. At HTS skulle få tilgang til Assads våpendeponier er ingen morsom tanke.
Israels utsatte stilling
Som eneste demokrati i regionen er Israel alltid utsatt. Det er ingen hemmelighet at Israel er den viktigste delen av ethvert islamistisk fiendebilde, og det regimet som skal overta Syria er ikke smågutter. HTS ble formelt dannet i 2017 gjennom en sammenslåing av flere jihadistiske grupper og opprørsgrupper. Israel er selvsagt klar over dette og fullstendig nødt til å ta ut de basene i Syria der det er risiko for at jihadistene får tilgang til våpen de i neste omgang kan rette mot Israel.
For Israels del er et sterkt svekket Hamas og Hizbollah og ikke minst et svekket Iran en maktdemonstrasjon, og fysisk overmakt er Midtøstens harde valuta, enten man liker det eller ikke.
Når hjemlige medier melder om israelske angrep i Syria, er det forutsigbart med fokus på syriske ofre, som i denne meldingen fra nyhetsstrømmen til NRK.
Israel har utført et luftangrep mot et bygg i en boligområde i den syriske hovedstaden Damaskus, melder Reuters, som siterer statlig TV.
Ifølge AFP og SOHR (Syrian observatory for human rights) ble to personer drept i angrepet. Onsdagens angrep er det andre mot området på to dager.
Israel har gjennomført flere luftangrep mot Syria den siste tiden. Selv om Israel sier de kun angriper militære mål, har flere titalls sivile mistet livet i angrepene.
Ja, sivile dør i krig. Så kan man selv tenke seg hvor mange sivile israelere som ville risikert en grufull død om HTS eller andre ekstreme islamister fikk tilgang til eksempelvis nervegassen sarin. Det ligger opptak på YouTube av nervegassofre under Assads bruk av det. Det er ikke et pent syn.
Israel sier de er føre var. Det bør de bli trodd på – og takket for.