I rettssalen ble det sagt at jenta, Sara Sharif (10), levde med «ufattelig smerte, elendighet, og angst», da hun i årevis ble både slått, brent, bitt og holdt fast i familiens hjem i Woking i Surrey i England.
– Bødler
Moren til barnet uttalte dette under rettssaken til de tiltalte:
– Den dag i dag kan jeg ikke forstå hvordan noen kan være så sadist mot et barn.
Hun henvendte seg så til de nå dømte.
– Dere er sadister, selv om dette ordet ikke er nok for dere. Jeg vil si at dere er bødler.
Jenta ble funnet død i sin egen seng etter at faren ringte britisk politi fra Pakistan og innrømmet at han hadde mishandlet datteren «for mye». Jenta ble funnet med over 20 benbrudd, menneskebitt og forbrenninger.
Ifølge The Standard ble hun slått med et balltre, jernstang og fått en mobiltelefon kastet i hodet. Hun ble også bundet med tape.
Stakk til Pakistan
Få timer etter drapet i august stakk stemoren og faren med jentas til sammen fem søsken og halvsøsken.
Politiet satte i verk internasjonale søk etter de tre skyldige, og 13. september var de tilbake på engelsk jord.
Det store spørsmålet er hvordan en slik grotesk mishandling kan skje uten at omgivelsene reagerer eller fanger det opp.
I Norge har vi en parallell historie, om lille Christoffer på kun åtte år som ble grovt mishandlet til døde i hjemmet sitt, en mishandling som hadde pågått i lang tid av stefaren. Christoffer ble sviktet av sin egen mor, og til slutt ble han funnet livløs i sin seng hjemme akkurat som Sara. Ingen hadde slått alarm selv om varsellampene blinket. Ikke nærmeste familie, ikke skolen, ikke helsestasjonen, ikke politiet. Ingen. Politiet henla forholdet flere ganger før Riksadvokaten beordret at den skulle etterforskes. «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl», svarte Christoffer alltid når han ble spurt hvor alle skadene kom fra. Men ingen forsto før det var for sent. Lille Christoffer ble bare åtte år. Han døde 2. februar 2005.
Som Julie Dahle skrev hos oss i fjor:
Saken rystet Norge. Jeg blir personlig opprørt av den fremdeles. Stefaren og moren har for lengst sonet ferdig straffene sine, men det betyr ikke at Norge er ferdig med saker som omhandler grov mishandling av barn. Det er om lag 40 saker i året som er så alvorlige at de havner i et eget register hos Kripos. Det er mishandlingssaker som har resultert i at barnet har fått en alvorlig fysisk skade, har fått varige mén eller at de har dødd.
(…)
At 21 spedbarn har blitt akutt innlagt på norske sykehus i fjor, med påfølgende varsling til politiet med mistanke om grov vold, er selvsagt helt skrekkelig, men tallet er likevel lavt. Andelen barn som mishandles er langt høyere, men i mange tilfeller er det svært vanskelig å avdekke volden barna har blitt utsatt for.
Jeg husker selv et seminar jeg deltok på da jeg arbeidet i statlig barnevern. Representanter for Rikshospitalets radiologiske avdeling fortalte om hvordan de kunne avdekke både gamle og nye bruddskader ved å ta røntgenbilder av de små barna. De avdekket i flere tilfeller en rekke bruddskader som stammet fra voldsepisoder der barna ikke hadde blitt bragt inn til sykehus eller for den saks skyld legevakt eller fastlege. Oppsiktsvekkende nok finnes det bare to sykehus i Norge som har tilstrekkelig kompetanse på døgnbasis.
Kultur betyr noe
I en egen Kripos-rapport kommer det frem at «mange av barna denne rapporten omhandler, er født inn i særlig sårbare familier». Videre heter det at «Forskning viser at fysisk vold forekommer i alle sosiale lag, men at barn som lever i familier med dårlig råd og der foreldrene har lav utdanning eller er arbeidsløse, har større risiko for å oppleve vold.»
Innvandrerfamilier er overrepresenterte i rapporten. Aftenpostens gjennomgang av familievoldssaker fra Oslo Tingrett i perioden 2012-2015 viser enda mer hårreisende forholdstall. Blant de 89 som er dømt for vold mot barn, hadde 82 innvandrerbakgrunn. Nesten ni av ti dømte hadde bakgrunn fra Asia eller Afrika.
Drapet på Sara med pakistanske foreldre går inn i et mønster i antakelig de fleste vesteuropeiske land. For kultur betyr noe.
(Forsidefoto: YouTube)