Vet du ikke helt hva Riksrevisjonen (RR) er? Vel, det er Stortingets kontrollorgan – og det minst sexy kontrollapparatet Norge har. Desto mer verd er de å lytte til. For det vi kan slå fast med RRs grundige og saklige analyser er at de ikke overdriver, kanskje heller tvert om. Og jeg vet, jeg har jobbet der selv. Men rapportene er et lite ork å jobbe seg gjennom.
Denne gangen er det Dokument 3:4 (2024-2025) «Håndteringen av risikoen for økonomiske misligheter i forvaltningen av bistanden» som legges frem, og den avdekker flere kritikkverdige forhold (våre uthev.):
- Den overordnede styringen i Utenriksdepartementet og Norad ivaretar ikke i tilstrekkelig grad håndteringen av risikoen for økonomiske misligheter.
- Vesentlige svakheter i vurderingen av risikoen for økonomiske misligheter i tilskuddsforvaltningen svekker muligheten for effektiv forebygging og avdekking.
- Svakheter i innretningen og utøvelsen av forebyggende og avdekkende tiltak svekker håndteringen av risikoen for økonomiske misligheter.
- Oppfølgingen av mistanke om økonomiske misligheter er ikke tilstrekkelig.
På norsk; gitt alle milliardene som Norge årlig bruker på bistand, så er forvaltningen av disse pengene langt fra god nok.
Raust med penger
I Norads rapport «Tall som teller», som gir statistikk over norsk utviklingsbistand, fremkommer det at norsk bistand totalt utgjorde 58,6 milliarder kroner i 2023. Det omtales som «et nytt toppnivå for bistanden». Økningen fra 2022 var på 9 milliarder kroner, en oppgang på 18 prosent. Bistanden dette året utgjorde 1,09 prosent av Norges bruttonasjonalinntekt (BNI). Norge var med det giverlandet som ga mest bistand som andel av BNI.
Afrika var fortsatt verdensdelen som mottok mest bistand i 2023, med 10,2 milliarder kroner. Veksten fra 2022 var på 32 prosent – opp fra 7,8 milliarder kroner. Støtten til Europa kom opp i 9,1 milliarder kroner på grunn av støtten til Ukraina. Veksten til Europa var på 55 prosent fra 2022 da den utgjorde 5,9 milliarder kroner. Også støtten til Midtøsten økte, fra 2,7 til 3,8 milliarder kroner, som utgjorde en vekst på 38 prosent. Størst økning var det i bistanden til Palestina (som fikk 1,2 milliarder kroner).
Det var også økning i støtten til UNRWA, som er avdekket å ha ansatte med bånd til terror, med 180 millioner kroner, totalt 481 millioner kroner i 2023. Norad presiserer at «Disse midlene er ikke registrert på Palestina i statistikken».
Videre heter det at støtten «til UNRWAs humanitære appeller økte med rundt 170 millioner kroner, opp til 271 millioner, hvor økningen forklares av Gazaappeller utstedt etter 7. oktober». Hva disse «Gazaappeller» handler om – relatert til Hamas’ terrorangrep på Israel 7. oktober – fremkommer ikke.
Taust om tall
Som en sammenligning til hvor mye penger vi snakker om, kan vi for eksempel vise til gårdagens «statsministerduell» på NRKs Dax18 mellom Jonas Gahr Støre (Ap) og Erna Solberg (H), der formueskatten var tema. Her påpekte Solberg at Høyre i sitt alternative budsjett bruker 8 milliarder kroner av oljepengene til å redusere formueskatten på såkalt arbeidende kapital, mens regjeringen i sitt budsjettforlik med SV hentet ytterligere 7 milliarder av oljepengene. Da står det ikke til troende at Høyres 8 milliarder «går ut over hele velferden», sa Solberg, og la til at regjeringen har «brukt mer enn 50 milliarder mer av oljekronene».
– Det er ingen i den regjeringen din som holder igjen på oljepengebruken for øyeblikket, men akkurat disse skattene tror du må byttes krone for krone, fastslo Solberg.
Med andre ord diskuteres skatter som formueskatt så filla fyker, men når det kommer til de enorme summene som brukes til bistand er det tausheten som runger. Da bør det tas på alvor at RR konkluderer med at det er vesentlige mangler i hvordan UD og Norad både forebygger, avdekker og reagerer på økonomiske misligheter.
Høy risiko
I pressemeldingen fra RR vises det til at disse svakhetene øker risikoen for at økonomiske misligheter ikke blir avdekket eller stoppet på et tidlig tidspunkt.
– Utenriksdepartementets og Norads håndtering av risikoen for økonomiske misligheter er ikke så effektiv som den kunne og burde ha vært. Den høye risikoen forutsetter en langt høyere oppmerksomhet og sterkere innsats fra forvaltningens side, sier riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.
At RR slår fast at det er høy risiko, bør vekke oppmerksomhet. Ikke minst fra politikerne, da nettopp nulltoleranse skal være viktig i forvaltningen av disse pengene. Det heter videre fra RR:
Midler til utviklingsformål og humanitær bistand innebærer generelt en høy risiko for økonomiske misligheter. For myndighetene er nulltoleranse for økonomiske misligheter en sentral føring for tildeling og forvaltning av bistandsmidler. Det samme er antikorrupsjon.
Det vises også til at UD har vært tydelig på at «bistand forutsetter en vilje til å ta risiko», men at denne «risikoen skal være kartlagt og kjent for bevilgende myndigheter». Det er noe forunderlig over hele bistandssystemet, da det typisk er dysfunksjonelle land eller områder som er mottakere av midlene via ulike organisasjoner.
Kostnadskrevende
Aktuelle eksempler nå er Ukraina og de palestinske områdene. Ukraina er kjent for korrupsjon, og tror man at en krig gjør det mindre korrupt? Og hvordan skal denne risikoen kartlegges? For ikke å snakke om de palestinske områdene, der løgner, korrupsjon og økonomiske misligheter avdekkes i stor stil, men der det ender i politisk spill, både fra terrorister, politikere, humanitære organisasjoner og FN.
Og dette skal lille-Norge med den feite lommeboka kartlegge, for ikke å si kontrollere?
«Risikoreduserende tiltak skal bli iverksatt for å forebygge misligheter og begrense skaden dersom misligheter skulle oppstå», fastslår RR, og da kan man begynne å lure på hvor mye av bistandspengene som faktisk benyttes på å administrere de samme pengene. Eller, det kommer kanskje i tillegg? Både UD og Norad skal ha «etablert flere prosesser og tiltak som skal bidra til å forebygge, avdekke og reagere på mistanke om økonomiske misligheter». Da kan vi vel trygt slå fast at «det koster å være kar».
Uansett er RRs konklusjon at håndteringen av disse pengene er kritikkverdig. Den er ikke så effektiv som den kunne – og burde – ha vært, heter det.
Ikke spesielt betryggende
RRs spørreundersøkelse avdekker at bistandsforvaltningen nærmest lever sitt eget liv. Mer enn en tredel (39 prosent) av saksbehandlerne anså sin egen kompetanse til å vurdere risikoen for økonomiske misligheter i et prosjekt som enten lav eller verken lav eller høy. Halvparten (49 prosent) vurderte sin egen kompetanse til å tilpasse krav i avtalen til risikoen for økonomiske misligheter som enten lav eller verken lav eller høy.
Kun halvparten (51 prosent) av saksbehandlerne sa seg helt enig i at tilskuddsmottakerne i deres portefølje hovedsakelig har den nødvendige kompetansen og kapasiteten til å håndtere risikoen for økonomiske misligheter effektivt.
Nær sagt alle saksbehandlerne sa at de i den siste toårsperioden har sett ett eller flere av et utvalg av såkalte røde flagg (forhold som kan være en indikasjon på økonomiske misligheter). Nær halvparten av saksbehandlerne hadde for eksempel opplevd ett eller flere tilfeller av overprising av varer og tjenester i avtaler de hadde forvaltningsansvaret for. Halvparten hadde opplevd mangel på signatur på dokumenter, mens 11 prosent svarte at de ofte eller svært ofte hadde mottatt motstridende eller usammenhengende rapportering fra tilskuddsmottakeren.
Så til tross for UDs «risikobaserte tilnærming» følges det ikke godt nok opp i praksis, mener RR. Undersøkelsen avdekker at sentrale føringer for håndtering av risiko er dårlig forstått både internt i forvaltningen og blant tilskuddsmottakerne. Videre er risikoen for økonomiske misligheter i begrenset grad gjort rede for, da både av tilskuddsmottakerne og forvaltningen.
RR finner heller ikke å kunne godkjenne forvaltningens forebyggende og avdekkende tiltak. De oppfattes som utilstrekkelige og for lite målrettede. Og selv om det er retningslinjene på området for oppfølging av mistanker om økonomiske misligheter, så følges disse «i varierende grad».
Anbefalinger
RR anbefaler at UD styrker håndteringen av risikoen for økonomiske misligheter i departementets og Norads forvaltning av bistanden ved å:
- tydeliggjøre innholdet i føringene om nulltoleranse og antikorrupsjon som tverrgående hensyn,
- utarbeide policy- og prosedyredokumenter som samlet gir en helhetlig oversikt over systemet for å håndtere risikoen for økonomiske misligheter,
- foreta overordnede vurderinger av risikoen for økonomiske misligheter i bistandsporteføljen som helhet, som grunnlag for prioritering av forebyggende og avdekkende tiltak,
- etablere systemer og rutiner som gir ledelsen i Utenriksdepartementet og Norad styringsinformasjon om hvordan den samlede håndteringen – fra forebygging og avdekking til oppfølging av mistanke – fungerer,
- styrke opplæringen av ansatte slik at de er i stand til å ivareta prioriterte forebyggende og avdekkende tiltak innenfor sitt ansvarsområde,
- stille krav til tilskuddsmottakere innenfor søknadsbaserte tilskuddsordninger om å dokumentere hvordan risikoen for økonomiske misligheter gjør seg gjeldende i prosjektene,
- sørge for at utbetaling ikke foretas før krav knyttet til utbetalingen er innfridd så langt som mulig.
Dette blir ikke billig. Men det som kanskje virkelig ville effektivisere bistandssektoren var en kraftig nedjustering av bistandsbudsjettet. Med mindre penger å fordele ville prioriteringer fått mye større oppmerksomhet, og derav kunne også kontrollen bli bedre. Både fra forvalter og mottaker.
Da kan vi jo minne om hva tidligere bistandstopp Jens Mjaugedal har sagt; at alle milliardene Norge har brukt på bistandsprosjekter i Somalia er fullstendig bortkastet. – Hva har vi fått til? Ingenting, er svaret hans. For mens Norge bruker milliarder på å «utvikle demokrati og menneskerettigheter» er mottakerne uinteresserte i begge deler, fordi verken demokrati eller menneskerettigheter fungerer i gjennomkorrupte landet. Det vi derimot har fått, er mange godt betalte jobber i bistandsbransjen, fastslo Mjaugedal.
Nye skattetall avdekker det samme igjen. Nettavisen kan fortelle at administrerende direktør Tellef Thorleifsson (62) i statens Norfund, med moderorganisasjon UD, troner øverst på formue- og inntektstoppen blant norske bistandstopper, med en formue på 227 millioner kroner i 2023, og en inntekt på 18 millioner.