Den kulturelle revolusjonen

Postmodernisme versus Jødedom, Kristendom, Islam og Humanisme

Skepsis til Guds eksistens, samt en fornektelse av eksistensen av (objektiv) sannhet, er noe av kjernen i postmodernisme som en intellektuell og ideologisk bevegelse. Man skulle kanskje tro at dette var noe som fikk jøder, kristne, muslimer og humanister til å sky postmodernisme som pesten. Men, nei, så enkelt er det tydeligvis ikke.

Document.no publiserte 15.10.2024 mitt essay «Postmodernisme versus vitenskap, fornuft og sannhet – (fullversjon)». Og 11.11.2024 kom et oppfølgende essay «Postmodernisme versus jødedom, kristendom, islam og humanisme – (fullversjon)».

Flere har sagt til meg at de synes begge disse essayene var i lengste laget, og dessuten fullastet med såpass mye (detaljert) informasjon at de ble litt tunge å lese. Jeg er derfor blitt oppfordret til å lage forkortede, delvis omarbeidede og mer lettleste versjoner av essayene, og er takknemlig for tilbudet fra HRS om å publisere forenklede utgaver her på nettsiden deres. Den forenklede versjonen av det første essayet ble publisert for en ukes tid siden, og her kommer altså en forenklet versjon av essay #2.

En spesiell takk til Julie Dahle i HRS for forslaget om å utarbeide forenklede versjoner av de to essayene.

Introduksjon

La oss raskt rekapitulere noen sentrale momenter fra min forrige artikkel om postmodernisme.

Friedrich Nietzsche (1844 – 1900) betegnes av mange filosofer som «postmodernismens gudfar». Han er ikke minst kjent for sitt beryktede slagord «Gud er død», samt påstanden om at «sannheter er illusjoner som vi har glemt er illusjoner». Postmodernismens «gudfar» trodde altså slett ikke på Gud, og han trodde heller ikke på eksistensen av objektive sannheter.

Det anerkjente oppslagsverket Internet Encyclopedia of Philosophy (IEP) supplerer dette bildet med å fortelle oss at «Blant filosofer forbindes Friedrich Nietzsche oftest med nihilisme. For Nietzsche finnes det ingen objektiv orden eller struktur i verden, bortsett fra den vi selv gir den.»

Han mente altså at ateister bør se i øynene at uten Gud finnes det liten eller ingen mening i tilværelsen, ei heller finnes det faste holdepunkter som kan hjelpe oss til å finne frem til sannheten om dette eller hint. Kort sagt: uten Gud er det mye som rakner.

Her bør det for ordens skyld tilføyes at mange ateister i større eller mindre grad er uenige med Nietzsche på dette punktet.

Det verdenskjente leksikonet Encyclopaedia Britannica forklarer ellers at postmodernisme er «en bevegelse på slutten av 1900-tallet som kjennetegnes av bredt anlagt skepsis, subjektivisme eller relativisme; en generell mistenksomhet overfor fornuften, og en sterk følsomhet overfor ideologiers rolle når det gjelder å hevde og opprettholde politisk og økonomisk makt».

Nedenfor følger noen refleksjoner knyttet til de fire aktuelle livssynene, der jeg argumenterer for at de alle har (eller burde ha) ærlighet og sannferdighet som sentrale verdier.

Det finnes likevel visse unntak fra hovedregelen om alltid å snakke sant, noe som er drøftet i den lange versjonen av dette essayet.

Jødedom

Jøder og kristne har betydelig overlapp når det gjelder hellige skrifter. Som Store Norske Leksikon skriver: «Den kristne bibelen består av to hoveddeler, Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Det gamle testamentet svarer i hovedsak til Tanakh, som også kalles Den hebraiske bibelen.» Så la oss se på noen skriftsteder som er felles for de to eldste abrahamittiske religionene.

Ett av De ti bud sier «Du skal ikke vitne falskt mot din neste» (2 Mosebok 20:16). Dette er det åttende budet, ofte forenklet til «Du skal ikke lyve». 2 Mosebok 23:1 supplerer med å presisere at «Du skal ikke sette ut falske rykter

Her er ytterligere en del skriftsteder fra Den hebraiske bibelen som understreker viktigheten av å unngå løgn og snakke sant: 3 Mosebok 19:11, Salme 1:1-2; 101:7, Ordspråkene 6:16-19; 8:13; 12:19+22; 14:5; 19:9 (teksten i alle disse skriftstedene er gjengitt i den lange versjonen av dette essayet).

Og helt spesielt er det grunn til å fremheve en av de mest kjente formaningene i hele Salomos Ordspråk, nemlig Ordspråkene 4:20-24:

Min sønn, lytt når jeg taler, vend øret til mine ord! Slipp dem aldri av syne, bevar dem dypt i ditt hjerte! De er liv for den som finner dem, og gir hele kroppen helse. Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. La aldri munnen tale falske ord, hold leppene borte fra svik!

Kan det sies klarere? Hva kan det komme av at så mange jøder (samt kristne og muslimer, for hvem Ordspråkene er en del av Guds åpenbaring) velger å overse denne formaningen? Dette skal vi nedenfor se nærmere på.

Jøder som strekker strikken

Den vestlige verden er i ferd med å ødelegges av postmodernisme, (kultur)marxisme, woke, DEI, kvotering av minoriteter, Pride-ideologi, ekstremfeminisme, politisk korrekthet, ikke-bærekraftig innvandring og litt til i samme gate.

Samtidig ser vi et mønster der jøder i stor grad stemmer på politiske partier som fremmer nettopp disse destruktive tendensene, hvor faktaresistens og virkelighetsvegring er fellesnevnere. Hva kan det komme av?

Jeg tror flere forklaringer kan være inne i bildet her, så la meg kort antyde disse. For det første er mange jøder såpass sekulære at det som står i Den hebraiske bibelen antagelig har liten betydning for dem. For det andre har nok en del jøder etter Holocaust (bevisst eller ubevisst) betraktet hvite og/eller kristne majoritetssamfunn som noe farlig som helst bør demonteres. For det tredje er heller ikke jøder immune mot å bli smittet av postmodernistiske tankevirus.

I mange år etter 1945 fortonte tydeligvis disse momentene seg for mange jøder som smarte sjakktrekk, men nå bør det snart demre, selv for de mest tungnemme, at det å arbeide for stor innvandring av grupper som er preget av betydelig grad av antisemittisme, må komme høyt opp på listen over det dummeste jødene har gjort de siste tusen årene eller så. Svært mange jøder i Vesten frykter nå for sin egen sikkerhet, og vi vet alle hvorfor det er blitt slik.

En norsk jøde som har mye å be om unnskyldning for, er Ervin Kohn; forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo i 13 år, frem til 2023. Lenge var han også nestleder i Antirasistisk Senter, en organisasjon som hele tiden har agitert for høy ikke-vestlig innvandring, som har motarbeidet alle forslag om å få norsk innvandringspolitikk over i et bærekraftig spor, og som har hatt andre verdier enn sannhet og ærlighet øverst på prioriteringslisten sin.

La oss håpe at jøder som nå lurer på om de har noen fremtid her i landet, snart vil ta et oppgjør med Kohn og hans meningsfeller, som har bidratt til et stadig sterkere nærvær av islamister i landet vårt.

Kristendom

Den kristne Bibelen består av det gamle og det nye testamentet (GT og NT), der GT stort sett er sammenfallende med Den hebraiske bibelen. Det betyr at alle de skriftstedene (fra Mosebøkene, Salmene og Ordspråkene) som ble referert i avsnittet om jødedom ovenfor, har gyldighet også for kristne.

Slik sett trengte vi kanskje ikke å se på skriftsteder fra NT, siden de allerede siterte versene fra GT gjør det klart at ikke bare jøder, men også kristne, har en moralsk forpliktelse til etter beste evne å være ærlige (unntatt i spesielle situasjoner som tilsier at hovedregelen om å snakke sant må fravikes; se min drøftelse her).

Sannhet er imidlertid et sentralt begrep også i NT, og noen referanser som understreker dette, er: Johannes 8:32, 1 Korinterbrev 13:6, Efeserbrevet 4:15; 6:14, Kolosserbrevet 3:8-9 (teksten i alle disse skriftstedene er gjengitt i den lange versjonen av dette essayet).

Wikipedia oppsummerer ved å si at det å lyve er «sterkt frarådet og forbudt i de fleste typer kristendom».

Kristne som strekker strikken

Høsten 2024 har det vært mye snakk om hvem som skal overta som KrF-leder etter Olaug Bollestad. En av dem som har vært foreslått som ny leder (men som ikke lenger ser ut til å være aktuelt) er Filip Rygg.

Den 27. februar 2014 fikk Rygg kronikken «Ti myter om innvandring» publisert av VG Nett. Den ble samme dag kommentert slik av Christian Skaug på Document: «Med mindre dette er noe Rygg er blitt beordret til å gjøre under et utdriknings­lag eller lignende, må man konstatere at han har satt norgesrekord i intellektuell hjelpeløshet».

For en punkt-for-punktkommentar til disse ti «mytene» som Rygg liksom tilbakeviste i sin VG-kronikk, se Rita Karlsens systematiske gjennomgang i HRS-artikkelen «Myteskaping fra KrF».

Jeg nøyer meg med Rygg som det eneste konkrete eksempelet på faktaresistens og virkelighetsvegring blant kristne. Men intellektuell uredelighet finnes selvsagt ikke bare hos enkelte i KrF, men også i store deler av kirkelandskapet, der bispekollegiet i DNK ser ut til å være i særklasse.

Og det er en tragedie at kristne, som av Jesus selv er kalt til å være lys og salt i verden (Matteus 5:13-14), for en stor del sitter passive mens landet vårt bli ødelagt. Det er ikke kristelig å jobbe for en mer «rettferdig» verden når målene man setter seg er utopiske. Det er ukristelig.

En av dem som ble preget av den sosial-etiske vekkelsen blant kristne ledere fra 1960-tallet og utover, er tidligere statsminister og KrF-leder Kjell Magne Bondevik. Men den svært så innvandringsliberale Bondevik, så vel som mange biskoper, prester og ledere i ymse kristne organisasjoner (ingen nevnt, ingen glemt), har tydeligvis ikke brydd seg så mye om at han som kanskje var deres fremste læremester på feltet, kom med denne kraftfulle advarselen:

«Også selve menneskenaturen er en faktor som intet sosialpolitisk program kan la være å ta hensyn til. Menneskenaturen setter således en grense for enhver fullkommenhetsutopi. En samfunnsideologi som baseres på at menneskene er eller kan bli helt og fullt idealistiske og uselviske med mulighet for etisk fullkommenhet bare forholdene legges til rette, blir avslørt som svermerisk, når de abstrakte teorier søkes omsatt i praksis.»
Tor Aukrust, Mennesket i samfunnet, Bind II (1966), side 68 (kursiv i original).

Og snart seksti år senere står vi her og ser at landet vårt, og resten av Vesten, er i ferd med å bli ødelagt av ikke-bærekraftig innvandring, der vi år etter år ser en økning i forekomsten av parallellsamfunn, voldtekter, ran, knivstikking, mafialignende organisasjoner, gjengoppgjør, blind vold samt annen kriminalitet og ymse elendighet, med tilhørende oppsmuldring av samfunnets sammenhengskraft.

At denne begredelige utviklingen selvfølgelig har sammenheng med den innvandringspolitikken ikke minst KrF, SV, Ap, Høyre og Venstre har vært garantister for, bekreftes av en rykende fersk SSB-rapport.

Minst tre fundamentale feil er blitt begått her, stikkordmessig antydet: (1) man har glemt å ta hensyn til at menneskenaturen (se sitatet av Aukrust ovenfor), (2) man har undervurdert islamistenes handlekraft og besluttsomhet, samt deres offervilje knyttet til det å underlegge seg stadig nye områder (jevnfør Afghanistan og Syria), og (3) man har undervurdert hvor vanskelig det er, og hvor lang tid det tar, å få folk som kommer hit med en annen kulturbakgrunn, og til dels med et radikalt annerledes verdisett, å bli godt integrert.

Norge trenger kristne ledere som er med og tar ansvar i en situasjon som nå er langt mer alvorlig enn folk flest ser ut til å innse.

Islam

Postmodernisme burde, etter min mening, i det store og hele være fremmed for enhver oppriktig muslim. La meg raskt antyde hvorfor.

The Message of The Qur’an er en engelsk koranoversettelse av Muhammad Asad (1900 – 1992), utstyrt med et omfattende sett med fotnoter og forklaringer til den arabiske grunnteksten.

Dette store og lærde verket kan etter min mening betraktes som – blant annet – et manifest mot postmodernisme. Mer enn 200 ganger bruker Asad uttrykket «fast bestemt på å fornekte sannheten», og elleve ganger «ønsketenkning». I sin fotnote til koranvers 2:6 forklarer han at det arabiske uttrykket alladhina kafaru «indikerer bevisst hensikt, og kan derfor passende gjengis som de som er fast bestemt på å fornekte sannheten’.»

Koranen 33:70 sier at troende bør føre «en ærlig og utvetydig tale», og 22:30 sier «hold dere unna falsk tale».

Muslimer omtaler gjerne islam som sannhetens religion (48:28, 3:19). Den som samtidig tenker at islam er kompatibel med postmodernistiske forvrengninger av sannheten, har formodentlig ikke innsett hvilken ekstrem inkonsekvens han eller hun faktisk lever med.

Systematisk og bevisst bruk av løgner og halvsannheter for å fremme et politisk budskap er ikke bare haram – det er blasfemisk (shirk); det går fullstendig imot kjernen i hva Koranen sier at det å være muslim egentlig handler om.

I Koranen er nemlig islam ikke navnet på en bestemt religion, men derimot (som også Asad understreker) et generelt begrep som betegner prinsippet om å bøye seg for Gud (3:19; se The Study Quran, side xxix; jevnfør Jakob 4:6 i Bibelen). Og det å være muslim betyr ikke nødvendigvis å være medlem av en moské, men innebærer å akseptere nevnte prinsipp om å bøye seg for Gud (se ovennevnte referanser). Det må selvsagt innbefatte det å bøye seg for sannheten, siden all sannhet er Guds sannhet.

The Message of The Qur’an advarer oss alle mot å «spre ødeleggelse på jorden» – selv om det gjøres i navnet til humanismen eller en tilsynelatende god sak (jevnfør 2:11-12, 7:56, 28:77, 47:22).

I denne sammenheng er det interessant å legge merke til at Asad dedikerte ovennevnte storverk til «folk som tenker».

For flere detaljer om hvorfor islam og postmodernisme er inkompatible, se den noe lengre versjonen av dette essayet.

Muslimer som strekker strikken

Mitt inntrykk er at altfor mange (nominelle) muslimer har lav bevissthet omkring motsetningsforholdet mellom postmodernisme og deres egen religion. La meg komme med noen antydninger om hvorfor jeg har et slikt inntrykk.

I ovenstående avsnitt om jøder som strekker strikken, minnet jeg om at den vestlige verden er i ferd med å ødelegges av woke, postmodernisme, (kultur)marxisme, DEI, kvotering av minoriteter, Pride-ideologi, ekstremfeminisme, politiske korrekthet, ikke-bærekraftig innvandring og litt til i samme gate.

Der påpekte jeg også at det finnes et mønster der jøder i stor grad stemmer på politiske partier som fremmer nettopp disse destruktive tendensene, og der faktaresistens og virkelighetsvegring er fellesnevnere.

Det samme ser dessverre ut til å stemme også for muslimer (jeg bruker her begrepet i den dagligdagse betydningen, og altså ikke i den teologiske betydningen nevnt i forrige avsnitt). Undersøkelser viser at den muslimske diasporaen i Norge i stor grad stemmer på Arbeiderpartiet og partiene til venstre for Ap, hvilket er nettopp den delen av det politiske landskapet der postmodernismen har størst innflytelse; jevnfør min gamle artikkel om «Hatet mot Arbeiderpartiet» (som jeg den gang måtte skrive under pseudonym). Alternativt stemmer en god del på Venstre eller Høyre, der ikke minst sistnevnte har forlatt sine gamle (konservative) idealer og erstattet dem med postmoderne relativisme.

I de drøye to årene jeg var aktivt med i det organiserte, muslimske miljøet i Oslo, gjorde jeg en rekke observasjoner som styrker min oppfatning av at mange muslimer er villige til å svelge diverse postmoderne kameler i bytte for politisk makt og innflytelse. Jeg tenker at dette er uheldig, ikke bare for muslimer som dermed går på akkord med sin egen overbevisning og sin samvittighet, men også for partier og organisasjoner som tidsnok vil oppdage at etter hvert som ikke bare «snille» muslimer, men også målbevisste islamister, blir flere og sterkere, kommer det til å bli stadig vanskeligere å hanskes med dem. Eksemplene fra utlandet er mange, ikke minst i USA og UK.

Humanisme

Den største humanistiske organisasjonen i Norge er Human-Etisk Forbund (HEF). På organisasjonens nettsider leser vi blant annet følgende:

  • Hva er humanisme? Humanisme er en måte å forstå verden på som setter mennesket i sentrum – ikke en allmektig skaper.
  • Humanisme som livssyn. Det humanistiske livssynet baserer seg på fornuft og erfaring, kritisk tenkning, medmenneskelighet og etiske verdier.
  • I grove trekk kan humanisme sies å bygge på tre grunnsteiner: Tiltro til vitenskap og menneskelig erfaring. Troen på at mennesket har et potensial for frihet og må ta ansvar for eget liv. Troen på at mennesker i fellesskap kan utvikle evnen til etisk refleksjon og moralsk handling.

Når det gjelder humanismens tre grunnsteiner, er jeg i denne sammenheng særlig interessert i den første av disse grunnsteinene, nemlig «Tiltro til vitenskap og menneskelig erfaring».

To internasjonalt kjente humanister som, så langt jeg kan bedømme, virkelig går inn for å bygge på de tre nevnte grunnsteinene, er den britiske biologen Richard Dawkins og den amerikanske filosofen Sam Harris.

Humanister som strekker strikken

To profilerte samfunnsdebattanter som offentlig markerer sin tilknytning til HEF, er lege og HEF-støttespiller Kaveh Rashidi, samt (selvsagt) HEF-leder Christian Lomsdalen.

Begge har gått langt i å omfavne Pride-ideologien (se f.eks. her og her). Men som jeg skriver i en Document-artikkel fra 2022: «Pride-ideologien er antivitenskap satt i system».

Det betyr at Lomsdalen og Rashidi (implisitt) sier at vitenskap er en av grunnsteinene de bygger sitt livssyn på, mens de i praksis viser at de lar vitenskapen spille andrefiolin når fristelsen til å fronte populære synspunkter på visse områder blir for sterkt. De og deres meningsfeller burde, for å ta et aktuelt eksempel, lytte til Sam Harris forrykende oppgjør med Demokratene etter valgnederlaget i USA i november.

Jeg har respekt for at noen finner det vanskelig å tro på Gud; et problemkompleks jeg nylig drøftet med Helge Lurås på hans podcast.

La meg likevel henlede oppmerksomheten på den urovekkende observasjon at jo mer sekulære diverse vestlige land har blitt de siste tiårene, jo mindre bærekraftige blir de. Balanserte og gjensidig berikende relasjoner mellom kvinner og menn blir stadig vanskeligere å opprettholde, fødselstallene synker langt under reproduksjonsgrensen, og folk omfavner utopiske forstillinger på det ene området etter det andre.

Så alle ateister og agnostikere som faktisk er fornuftige (det finnes heldigvis en del av dem) bør begynne å reflektere over hva det kan være som gjør at så mange av deres trosfeller kaster alle hemninger og all fornuft over bord.

Konklusjoner

Postmodernismen er en intellektuell ødemark. For jøder, kristne og muslimer bør postmoderne relativisme og virkelighetsfornektelse betraktes som avgudsdyrkelse, synd og shirk; et svik ikke bare mot en selv, men også mot trosfellesskapet, samfunnet og medmennesker.

Til monoteister som har satt seg fast i denne hengemyren vil jeg si: studer deres egne hellige skrifter, og omvend dere med mindre dere der finner støtte for en postmoderne verdensanskuelse.

Sekulære folk som er påvirket av postmoderne strømninger, men er villige til å utsette egen posisjon for kritisk etterprøvning, anbefales å lese Dawkins’ klassiske artikkel «Postmodernism disrobed», samt bøkene av henholdsvis Haidt og Sokal & Bricmont.

Og på samme måte som troende bør sette seg inn i sekulære menneskers beste argumenter, bør alle sannhetssøkende ateister og agnostikere, enten man er postmodernist eller ikke, lese noen av de beste teistene; et godt sted å begynne er hos Alister McGrath. Alle de nevnte forfatterne finnes i referanselisten nedenfor.

Det å bryte postmodernismens og dens ideologiske avleggeres åk, ser for meg ut til å være en nødvendig (men neppe tilstrekkelig) forutsetning for å redde våre samfunn fra sivilisatorisk sammenbrudd.

Denne artikkelen er en forkortet, forenklet og delvis omskrevet versjon av essayet «Postmodernisme versus jødedom, kristendom, islam og humanisme», som ble publisert på Document.no 11. november 2024. Om du ønsker å gå litt mer i dybden på de spørsmålene som er behandlet ovenfor, bør du lese det noe grundigere essayet fra november.

Referanser og videre lesning

Mustafa Akyol, Reopening Muslim Minds: A Return to Reason, Freedom, and Tolerance (St. Martin’s Essentials, 2021).

Pope Benedict XVI & Peter Seewald, Dictatorship of Relativism, Catholic Education Resource Center, 2010.

Britannica, Postmodernism.

Lawrence Cahoone (ed), From Modernism to Postmodernism – an anthology (Blackwell Publishing, 2003).

Noam Chomsky, Po-mo and its contribution to activism et al (1995).

Richard Dawkins, Postmodernism disrobed, Nature, 09.07.1998, vol. 394, pages 141 – 143).

Daniel C. Dennett, Dennet on Wieseltier v. Pinker in the New Republic: Let’s Start With A Respect For Truth (Edge, 2013).

Jonathan Haidt, The Righteous Mind: Why Good People Are Divided by Politics and Religion (Allen Lane, 2012).

Alister McGrath, The Great Mystery: Science, God and the Human Quest for Meaning (Hodder & Stoughton, 2017).

Steven Pinker, The Blank Slate – The Modern Denial of Human Nature (Penguin Books, 2002).

Roger Scruton, Fools, Frauds and Firebrands – Thinkers of the New Left (Bloomsbury Continuum, 2019). Også tilgjengelig i norsk oversettelse.

Alan Sokal & Jean Bricmont, Intellectual impostures: postmodern philosophers’ abuse of science (Profile Books, 2003).