Rystet over Forsvaret: – Skandaløs behandling av unge er overskriften på VGs artikkel. Artikkelen omhandler strengt tatt to forhold: Klareringspraksis i seg selv og Forsvarets manglende individuelle håndtering av de flerkulturelle unge, som er utsatt for det man skal forstå som et slags overgrep; massebrev-praksis.
VGs kortversjon av saken presenteres som følger:
Forutsigbart nok blir også dette en sak verdt å spille politisk mynt på, og VG har for anledningen fått uttalelser fra nevnte Ine Eriksen Søreide:
– Alle har krav på individuell behandling av klareringssaken sin og å bli kontaktet av Forsvaret, sier hun, og fortsetter:
– Høyre forventer at forsvarsministeren rydder opp i dette umiddelbart, og sørger for at Forsvaret går gjennom sakene på nytt.
VG har også snakket med ungdommer som ikke har fått avtjene verneplikt i Norge, og identitetssporet følges for alt det er verdt.
– For meg virker det som om Forsvaret mener vi ikke er verd den individuelle vurderingen vi etter regelverket har krav på, skriver Artemiz Azimi (19) på SMS til VG onsdag.
Asker-jenta har iranskfødte foreldre og dobbelt statsborgerskap, men er født og oppvokst i Norge.
19-åringen er blant dem som ble nektet sesjon og studerer i dag jus ved Universitetet i Bergen.
– Jeg vet ikke hva som er verst: At de har fått nær 300 ungdommer til å stille spørsmål ved sin tilhørighet og identitet eller at Forsvaret ikke klarer å være åpne mot oss og stå for sine feil.
En variant av «det onde, norske systemet» der altså, hvor det spilles på strenger om «tilhørighet og identitet». Kanskje den unge jusstudenten burde gjort seg noen tanker om at det faktisk er en fordel for både Norge og flerkulturelle ungdommer som henne selv at praksisen er som den er?
Norsk sikkerhet må trumfe
Forsvarets praksis med å nekte sikkerhetsklarering for personer med tilknytning til fremmede stater er basert på prinsippet om å minimere risikoen for kompromittering av nasjonale hemmeligheter.
I Norge er det ganske enkelt slik at nasjonens sikkerhet må komme foran eventuelle såre følelser. Sikkerhetsklarering er en prosess for å vurdere om en person kan få tilgang til sensitiv informasjon uten å utgjøre en risiko for sikkerheten. Tilknytning til fremmede stater, enten gjennom statsborgerskap, familieforhold eller andre bånd, kan øke risikoen for press, tvang eller påvirkning fra utenlandske aktører.
Forsvaret må vurdere faktorer som familiebånd til regimer med spionasjepotensial, eksistensen av diaspora-nettverk eller politiske spenninger. Disse vurderingene er basert på risikoanalyser og ikke nødvendigvis en mistanke mot individet.
Personer med tilknytning til stater som driver aktiv etterretning mot Norge kan bli sett på som sårbare for rekruttering. Avslag på sikkerhetsklarering er derfor en forebyggende handling for å beskytte informasjon og operasjoner.
Land som Russland, Kina og Iran driver omfattende etterretningsaktivitet rettet mot NATO-land, inkludert Norge. Informasjon fra Forsvaret kan være av høy verdi, og sårbare individer kan uforvarende eller under press overlevere informasjon. Fremmede stater kan bruke tilknytning til familie eller tidligere bånd som pressmiddel. Ved å eliminere denne risikoen, sikrer Forsvaret at sikkerheten ikke kompromitteres av menneskelige svakheter.
Utvidet er det enda viktigere: Norges deltakelse i NATO forutsetter høye sikkerhetsstandarder. Manglende kontroll med klareringsprosesser kan svekke tilliten fra allierte og undergrave samarbeidet.
Sårbarhet hos unge med flerkulturell bakgrunn
Har du flerkulturell bakgrunn, har du unektelig både kulturelle og emosjonelle bånd som kan bli utfordrende i en eventuell krisesituasjon. Unge mennesker kan ha familie i land med autoritære regimer eller interessekonflikter med Norge. Disse båndene kan gjøre dem mer mottakelige for press. De kan videre ha sosial sårbarhet. Ungdom i denne gruppen kan oppleve en identitetskonflikt mellom opprinnelseslandet og Norge, noe som gjør dem sårbare for narrativer som spiller på lojalitet til familien eller kultur.
Noen regimer kan bruke trusler mot familien eller økonomiske insentiver for å utøve kontroll over individer med tilknytning til utlandet.
Dagens praksis beskytter faktisk ungdom, snarere enn å diskriminere dem. Ved å nekte sikkerhetsklarering og muligheten for verneplikt, skånes unge med flerkulturell bakgrunn fra å havne i vanskelige lojalitetskonflikter som kan skade deres psykiske helse. Å slippe militærtjeneste kan forhindre situasjoner der de blir satt i en posisjon hvor de må velge mellom familiebånd og nasjonale interesser, og de kan således enklere bevare integritet.
Videre er praksis per i dag en fordel med tanke på muligheten til å gjøre sivil karriere. Ungdom med flerkulturell bakgrunn kan fokusere på karrierer der risikoen for påvirkning eller lojalitetskonflikter er lavere, noe som bidrar til deres langsiktige stabilitet og suksess i Norge.
Bekymring
I en verden der internasjonale konflikter føles stadig nærmere er dagens sikkerhetspraksis i det norske Forsvaret svært viktig å forsvare. Sikkerhetsklarering er ikke en menneskerett. Dagens praksis balanserer hensynet til å beskytte sensitiv informasjon med å ivareta unge mennesker som kan være sårbare for påvirkning. Ved å forebygge risiko, både for nasjonen og de enkelte individene, opprettholdes en robust sikkerhetskultur samtidig som man unngår unødig belastning på dem som kunne blitt utsatt for utilbørlig press.
Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA) har – med god grunn – hatt mer og mindre bekymring for tematikken i en årrekke. Bekymringen er neppe mindre i dag, der krigen mellom Israel og Iran-aksen har avdekket at svært mange unge i Norge i dag framstår med Hamas- og Hizbollah-sympatier.
Vi kan videre gjøre oss noen tanker om lojalitetsproblematikk ved å peke på de mange personene som dro fra Norge for å tilslutte seg IS i Syria sist gang det var ønske om regimeskifte i det nå dagsaktuelle landet. Mens VG lar en blond, 19 år gammel jente fronte saken om hvor diskriminerende flerkulturelle ungdommer behandles, der de har et bilde av henne i «sin russiske mors hjemby Tallinn i Estland», er det gode grunner til at ungdom med russiske røtter ikke skal innkalles til sesjon.
Da samme avis i 2015 kartla Syria-farere, kom de fram til at minst ti av de den gang kartlagte i overkant av 80 personene som dro fra Norge til borgerkrigen i Syria hadde opphav i Nord-Kaukasus sør i Russland (I ettertid vet vi at det var over hundre personer som dro fra Norge.)
Folkegruppen er derfor blant de med høyest representasjon i det norske fremmedkrigermiljøet, sammen med konvertitter, som ofte er etnisk norske.
VG opererer med et anslag på 10.000 tsjetsjenere i Norge, men dette antallet kan ikke verifiseres. Snarere er det slik at også SSB har vanskelig for å peke på konkrete tall. SSB skriver i 2010:
Innvandringen fra Russland består av to helt ulike grupper. Mange er flyktninger fra Tsjetsjenia, mens andre er (særlig kvinner) kommet for å inngå ekteskap med en uten innvandrerbakgrunn. Deres veier inn i det norske samfunnet vil være helt forskjellige.
Tsjetsjenske innvandrere regnes altså som russere, så offentlige innvandringstall vil ikke kunne gi oversikt over hvilke «russere» som er muslimske tsjetsjenere og hvilke som er vestlig orienterte innvandrere fra eksempelvis Moskva.
Det som er helt sikkert er at norsk sikkerhet må gå foran såre følelser.