Man tror nesten ikke det er sant. 220 timers samfunnsstraff og pålegg om å delta på kurs om vold i relasjoner, «Relasjonsvoldsprogrammet». Og en smålig erstatningssum. Det er alt. Dette skjer 22 år etter at Fadime Sahindal ble skutt og drept av sin far fordi hun elsket «feil» mann og nektet å inngå henteekteskap med en fetter i Tyrkia. Vi kan konstatere at Sverige har valgt å stå på stedet hvil siden den gang i møte med den brutale æreskulturen.
Massiv vold og drapstrusler
Dommen er ikke minst sjokkerende fordi det handler om en ung hentebrud som havner hjelpeløst i klørne på en brutal og sadistisk storfamilie i et nytt og helt ukjent land. Volden startet umiddelbart etter ankomst Sverige fordi jenta ikke blødde på bryllupsnatten. Brudgommen og hans mor og far satte i gang et voldsregime av en annen verden: slag, spark og kvelertak. Samtidig truet de med å brenne henne i ansiktet og drukne henne på toalettet, eller de ville slepe henne ut i skogen, helle bensin over henne og sette fyr på henne.
Dette handler om en æreskultur, og det er en skjerpende omstendighet, sa aktor Jonas Fjellström til SVT Norrbotten, før rettssaken. For denne skjerpende omstendigheten for en ung jente fullstendig prisgitt svigerfamilien, pekte aktor på minst ett års fengsel (så mye for «skjerpende omstendigheter»). Aktor var dessuten fornøyd (!) med dommen på 220 timers samfunnsstraff og kursdeltakelse – som han mente var «relativt rimelig».
Straffen kan ikke ses som noe annet enn et signal om at det er enkelt og risikofritt å opprettholde klanens ære i det nye hjemlandet. Dessuten finnes det knapt forskning som viser at terapi overfor personer i æreskultur virker. Voldsutøverne har ikke motivasjon til å bryte ut av æreskulturen, tvert om anses det å gjenopprette omdømmet til familien eller klanen som moralsk riktig – noe å være stolt av. Og skulle en person fra innsiden bryte ut, kan vedkommende forvente seg psykiske og fysiske straffereaksjoner. I et dokument fra den svenske Socialstyrelsen står det da også at «det finnes nesten ingen forskning på behandling av utøvere av æresrelatert vold».
Langt, langt verre straff for offeret
Og hva med offeret? Hun kan forvente seg en livslang straff i form av å måtte bli tvunget til å leve i skjul resten av livet for å beskytte seg selv mot hevnrepresalier fra svigerfamilien, fetteren og andre.
Man kan med rette konstatere at tilstanden for jenter og kvinner i Sverige er på nivå med det utvidede Midtøsten, noe landet har til felles med resten av Vest-Europa, Norge inkludert.
At Sverige ikke for lengst har innført en 24-årsgrense for å hente ektefelle til landet, noe Danmark har hatt siden 2002 og som Norge også har innført, dog 15 år senere, er en skandale. At man tillater ekteskap mellom søskenbarn er en like stor skandale. At straffenivået er latterlig lavt er en vel så stor skandale. At ikke både fetteren og foreldrene hans utvises er rett og slett hårreisende.
Hvor mange tusen unge kvinner som lever under liknende forhold, orker man knapt å tenke tanken på. De er prisgitt storfamiliene og klanene – med politisk ledelses vitende og hjelpende hender.
Norske helter
Et spørsmål som tvinger seg ubønnhørlig frem er dette: Vil svenske myndigheter godkjenne at denne fetteren henter en ny ung brud fra Afghanistan? Som loses rett inn i storfamiliens klær i Sverige? Etter all sannsynlighet – ja. Vil da myndighetene foreta oppsøkende virksomhet for å sjekke hvilke forhold hun lever under? Etter all sannsynlighet – nei.
Dommen legger forholdene optimalt til rette for at æreskulturen kan blomstre videre i Sverige. Den møter knapt motstand. Kan den konservative regjeringen leve med tilstandene? Nei, det kan den ikke – hvis den ønsker å fremstå med troverdighet.
Svensk innvandringspolitikk har knapt på noen nivå de siste 30 årene hatt snev av fornuft eller troverdighet. I Norge ligger vi langt bedre an på æresfeltet, ikke minst grunnet et langvarig politisk press og opplysningsarbeid fra HRS’ side, og to ildsjeler i politiet, de Kriposansatte Terje Bjøranger og Gunnar Svensson, som tidligere i år leverte en bokbombe om æresrelatert kriminalitet. Tross sterk motstand fra ikke minst feige akademikere som avviste betydningen av den kollektive æreskulturens mørke sider og forsøk på brunbeising, ga vi aldri opp. Ingen nevnt, ingen glemt.
Det er det faktisk god grunn til å være stolt av.
Hovedillustrasjon: HRS