Territorialgrensene i Midtøsten er vilkårlige – oftest en rest av kolonitida, der det ble brukt linjal for å dele opp området. Det ble da ikke engang forsøkt å følge etniske grenser – snarere tvert imot: Divide et imperia – splitt og hersk – er den hevdvunne metoden for å styre imperier. Den ble også brukt av kolonimaktene. Derfor er statsdannelser som for eksempel Syria og Irak ikke nasjonalstater – de er ikke engang mislykte nasjonalstater:
De er administrative enheter dannet ut fra en helt annen form for logikk – ja, de er også knapt administrative enheter lenger.
Rabitamoskeen i lykkerus
Selve statene i Midtøsten er altså en rest av kolonitida, som rett nok var et brudd med fortida – som heller ikke var en tid med noe som lignet etniske sammenslutninger. For islam har i 1400 år effektivt forhindret at selvstendige etniske grupper har slått seg sammen og dannet levedyktige stater (nasjonalstater): Der islam hersker, er umma – den muslimske «familien/enheten» alltid målet.
Utopien om et muslimsk harmonisk styre skal nå nok en gang få jordisk eksistens. Med andre ord: Teokratiet. Eller som Det Muslimske Brorskapet har formulert det: «Svaret er islam.» Rabita og forstander Basim Ghozlan må være i lykkerus om dagen.
Det er utopien om umma vi nå ser gå sin seiersgang i Syria. Framgangen er til forveksling lik Talibans i Afghanistan. Vi bør trekke den lærdommen at i dagens muslimske verden er det ingen sekulære krefter som ikke får panikk om jihadister klarer å sette seg i bevegelse.
Jihadistenes selvforståelse som selvmorderiske martyrer har ikke fått den vestlige verdenens offentlighet til å få den ønskede panikk. Derimot har den muslimske befolkningen rundt om i verden selv blitt et offer for denne ideologien – de har «jihadofobi». Frykten har blitt islamistenes viktigste våpen.
Et islamsk teokrati
Det som kommer i Syria nå, er et islamsk teokrati: Shariabasert samfunn der avvikende oppfatninger blir slått ned.
Islamister er og forblir overbeviste om sin egen fortreffelighet: De mener et slikt styre er Allahs vilje – for det står jo i Koranen – som er Allahs egne ord. Demokrati er derimot et vestlig (satanistisk?) forsøk på å sette menneskene i Allahs sted – la menneskenes lover være overordnet Allah. Det vil si: Ikke hør på bistandslobbyen og deres forhåpninger nå om dagen!
Jeg antar at shiaer, drusere, alawitter, kristne og jezidier allerede er på flukt.
Kurderne har vel lært, og ruster seg til krig: Den delen av Syria slutter seg nok nå sammen med selvstyret i Irak. Kurdere er en egen etnisitet, atskilt fra arabere. Om de klarer å bryte ned sin egen klanskultur, vil de kunne danne en nasjonalstat.
Klanbasert makt vil nå også bli brutt ned i Syria. Det er en av de viktigste sidene ved de muslimske teokratiene opp gjennom historien – de evner å dominere klankulturen. På den fronten blir landet mer lovlydig. Men siden islam på viktige punkter er en ideologi som også fremmer klanmentaliteten, vil klansamfunnet fortsette å eksistere – dog med en teokratisk overbygning.
Salafister (islamister) er og blir antisemittiske – så det blir en vedvarende front mot Israel: Hamas kommer til å få et nytt sted å være. Israelerne gjør ikke samme tabbe denne gang som de gjorde den gang Hamas ble dannet – de har (nå) ingen tro på at islamister er villige til å inngå fred med jøder. Eller inngå kompromisser. Ergo treffer de sine egne tiltak akkurat nå.
Voldsomt svekker Iran
Iran blir voldsomt svekket av dette. Det som nå skjer, kan muligens true selve regimet i Teheran. Hizbollah er ferdig for lang tid: Dette er også Hizbollahs tap. Noe som også er bra for Libanon.
En tanke: Nå kan kanskje den norske regjeringa gjøre noe – anerkjenne «Kurdistan» som egen stat: Kurderne trenger all ryggdekning de kan få framover. Det gir mer mening enn den norske anerkjennelsen av «Palestina».
Denne teksten ble først publisert på Morten Lilleørens Facebookside