Å være ung i Drammen er forbundet med både bekymring og risiko. HRS snakket i fjor med en av foreldrene som signerte et brev med krav om politisk handling og sendte det til ordføreren. Totalt var de 88 foreldre til barn som hadde opplevd å bli ranet, truet og utsatt for grov vold av en guttegjeng med innvandrerbakgrunn.
Forelderen vi snakket med sa at situasjonen var fortvilende, og at verken hennes barn eller venner av barnet tør å dra inn til Drammen lenger. Som beboer i en bydel der det ikke er utpreget mange tilbud til barn og unge, sa hun at det bør være politikernes ansvar å holde byen med sine tilbud tilgjengelig for alle.
– For vår del var det slutt da «Anders» ble truet av gjengen da han var på vei til kulturskolen. Kulturskolen er et fantastisk tilbud for ungene, der de kan holde på med musikk, teater og masse annet, men gåturen fra Strømsø Torg og de få hundre meterne bort til Union er ikke trygg. «Anders» ble truet til å gi fra seg AirPods. Nå nekter han å ta bussen til sentrum og må kjøres til døra, forteller moren.
Hun fortalte videre at «alle» vet hvem guttene er, men at det tilsynelatende ikke får konsekvenser for dem.
– «Anders» slapp tross alt billig unna. Det er mange som har opplevd verre. De går med kniv og de både truer med juling og gir juling. Det virker som de er helt uten både kontroll og empati.
Moren fortelte at den friheten store barn og ungdommer bør kunne føle, ikke er mulig å tilby slik det er i Drammen. Konsekvensene for ofrene er alvorlige. Hun fortalte at flere barn har alvorlige psykiske problemer etter å ha opplevd dels grov vold og vært vitne til knivtrusler og trusler om hevn hvis de «snitcher».
Nå har en annen gutt, Carl, blitt ansiktet utad for alle dem som er ofre for et utrygt Drammen. Også han strever med ettervirkninger.
En klassisk Drammenshistorie
Lokalavisen Drammens Tidende har skrevet mye om utviklingen i byen. Også Carls sak har avisen fulgt tett inntil den nå følges fra retten.
På høylys dag ble han ranet på bussen på vei til Svelvik, Carl Johan Thomas Engberg (16). Tirsdag møtte han gjerningsmannen i retten.
– Jeg håper på rettferdighet og at han får en streng straff.
På tiltalebenken sitter en 19 år gammel mann med norsk statsborgerskap. Han er tiltalt for å ha satt kniven mot Carl og ranet ham for et halskjede i gull og et armbånd i sølv, en snusboks, en sigarettpakke og en lighter.
I tillegg til ranet av Carl er 19-åringen tiltalt for å ha båret et 55 centimeter langt sverdblad, tyveri av en Rolex, mindre narkotikakriminalitet samt et Vipps-ran på Strømsø hvor utbyttet ble 146 kroner, i tillegg til ei klokke og et belte.
Det er en etterhvert klassisk historie. Det er verken første eller siste gang et ungt menneske opplever å bli ranet i Drammen. Resultatet er også forutsigbart. Det har varige konsekvenser å bli utsatt for ran. Man trenger verken enorme doser empati eller intelligens for å forstå at kombinasjonen flere ranere og knivtrussel ikke er noe man ryster av seg idet ranet er over. Slikt vekker selvsagt enorm frykt for eget liv og reell, varig uro for egen sikkerhet.
– Det går opp og ned, og når det går ned så blir det ganske mørkt. Du mister frihetsfølelsen. Jeg har ikke oppholdt meg i Drammen siden dette skjedde, og jeg ser meg hele tiden over skulderen, forteller Carl til Drammens Tidende.
Ranet for andre gang
Da Carl sto fram som ransoffer i samme avis i juli i år, tett på hendelsen, forklarte han at ranerne presset på for at han ikke skulle si noe til noen om det som hadde skjedd.
– Det var som om han ene skjønte hva jeg tenkte på. Han så på meg og sa at «jeg stikker deg her og nå om du prøver på noe morsomt», sier Carl, som forteller at enkelte passasjerer kikket bakover, men ikke gjorde noe – muligens oppfattet de ikke hva som foregikk.
Han fikk streng beskjed av ranerne om ikke å anmelde. Carl forteller at han heller ikke kunne gå av hvor som helst, for å ikke skape mistanke om at han ville oppsøke hjelp.
Nettopp anmeldelsen og det at Carl har valgt å stå fram skiller seg ut i mengden av unge – og foreldre – som ikke tør å anmelde av frykt for konsekvenser. Tilsynelatende er det gode grunner til at både Carl og hans foreldre fått nok av tilstanden i byen. Det er egentlig oppsiktsvekkende det han forteller, men det sier altså mye om hvor langt politisk ledelse har latt dette gå:
Og, som om ikke mandagens hendelse var nok, var det heller ikke første gang Carl hadde opplevd å bli knivranet. Han forteller at han som 13-åring ble utsatt for det samme, også den gang av ukjente. Dette skjedde et annet sted på Østlandet.
I samme intervju sa Carl at Drammen er blitt ødelagt og at han kjenner tre andre gutter som i likhet med ham selv har blitt ranet.
Lokalmedias rolle
At en nå 16 år gammel ranet gutt må være den som bærer ansvaret for å si høyt det enhver kan se med egne øyne, at innvandret vold ødelegger byen, er ganske enkelt utrolig, men i Drammen har rasismeanklagene sittet løst – inkludert i lokalavisen.
Vi kan huske tilbake til april 2021, da Drammen så ut som en krigssone. Opprørspolitiet måtte settes inn for å ta tilbake kontrollen over byen da primært ungdom med muslimsk bakgrunn satte i gang en voldsorgie med kasting av stein og rør og annet som kan kastes, i tillegg til røykbomber, rakettlignende eksplosiver, sperringer med søppelkasser, trepaller og knuste gjenstander. Det var angrep på politiets biler som også fikk dekk skåret opp med kniv, butikkvinduer som ble ødelagt eller knust, ja, rett og slett kaos, der også flere pressefolk og fotografer ble angrepet av aggressive ungdommer. Vi kommenterte den gang lokalavisens dekning:
Hege Breen Bakken, politisk redaktør i Drammens Tidende (DT), leverte en leder som oser av falsk moralisme. «Det startet med egg og endte med stein», åpner hun, som vel beviser at hun selv lå under pulten på kontoret med fingrene i ørene og lallet høyt for seg selv.
«Opptøyene i forbindelse med den islamfiendtlige organisasjonen Sians markering lørdag formiddag, som fikk Strømsø sentrum til å ligne en krigssone, er noe av det tristeste som har skjedd i Drammen på flere tiår.»
Og slik fortsetter det: SIAN er roten til alt ondt. Men samme Breen Bakken har visstnok forståelse for at «pandemitrøtt ungdom» møtte opp og lot seg rive med av «massesuggesjonen som oppstår». Men hun er også skuffet over kommunen som tillot SIAN-demonstrasjonen midt under en pandemi, og viser til at «noen svært vanskelige problemstillinger som ytringsfriheten stiller oss overfor». Så skulle en tro at en politisk redaktør i media nettopp var ytringsfrihetens forkjemper, men den gang ei. Hun synes å være stolt av at hennes avis ikke omtaler hva som foregår i virkeligheten, fordi de ikke liker den:
«Drammens Tidende har helt bevisst unnlatt å gi Sian forhåndsomtale av arrangementet. Det gjør vi fordi Sian er en ubetydelig og marginal gruppe, med provokasjon som eneste virkemiddel.»
Til det er det vel bare å påpeke at det i ytringsfrihetens navn er lov å komme med lovlige ytringer – selv om de provoserer. Det hadde kanskje vært mer interessant å høre hva samme politisk redaktør mener om dem som prøver å sabotere andres ytringer, selv om en ikke liker dem?
Carl gis plass til sine ytringer, og godt er det, men det skal oppmerksomme journalister til for at publikum indirekte skal få vite hvem som har ranet ham. Joda, de tillates å bruke eufemismen «norsk statsborger», men det er ved å gjengi ordene som falt ved ranet at journalistene i all redelighet forteller at dette ikke var Ola eller Håkon som med medbragt machete og kniv ranet en yngre gutt midt på lyse dagen.
«Wolla bror. Ikke lag scener»
Årets navn
16 år gamle Carl leder nå soleklart Drammens Tidendes kåring av «Årets navn» i Drammen – sjumilssteg foran en annen ung nominert som ble kjent da bystyret i Drammen forsøkte å si nei til flere muslimske flyktninger grunnet integreringsetterslep.
Ronja Bajalan (17):
«Hva er galt med meg? Burde jeg ikke være her?
Med dette budskapet ble Ronja Bajalan landskjent over natta da flyktningdebatten raste som verst og Drammen ble stemplet som rasistby. Mens byens politikere rotet det til, trådte en ung stemme fram med sitt klare budskap. – Dette er ikke det Drammen er kjent for. Det strider mot våre verdier, sa Bajalan. Siden har hun mottatt pris for å ha stått opp for sine meninger og for å ha spredt håp, på vegne av byens unge.
Ronja er selvsagt både velkommen og elsket i elvebyen, men budskapet hennes kan ikke drammenserne trykke til brystet. Det er påtatt misforståelse å hevde at drammensere mener det er noe galt med henne eller at hun ikke burde vært der. Drammensere er ikke rasister.
Drammensere vil bare kunne gå trygt i egen by. Det er derfor Carl har blitt en lokal helt. Han sier det som burde vært sagt av langt flere og som det burde være tverrpolitisk enighet om:
– Det er ikke rasistisk å mislike voldskultur, selv ikke når volden er av det innvandrede slaget.