For noen dager siden tok vi for oss det liberale demokratiet i kontekst av et deliberativt demokrati (der politiske beslutninger bør baseres på borgenes frie meningsutvekslinger), men hvor samfunnsutviklingen har gått motsatt retning. Vi påpekte at Vest-Europa i flere tiår har prioritert mer velferd fremfor sikkerhet. Vi har tillatt masseinnvandring, selv om mange av velgerne er imot. Vi har fått ekstrem dyr strøm som konsekvens av den mislykkede grønne omstillingen. Vi har latt våre byråkratier ese ut, noe som har gitt regler og reformer som hindrer å skape nye store virksomheter og vekst. Vi har laget skatteregler for «å ta de rike», som bare har gjort oss fattigere og ført til et mindre dynamisk samfunn. Hvorfor? spurte vi, og ga svaret selv: Fordi den liberale eliten ikke lenger tror på de liberale idealene.
Og på toppen av det hele: Nå sutrer vi fordi USA har en president som gir et kontant tilsvar til det som er Vest-Europas svakheter.
Nå spør vi: Hvorfor kan vi ikke overføre de positive delene av president Donald Trumps politikk til Europa?
Enig, men uenig
De aller fleste politiske partier – og europeere – ønsker at vi skal ha kontroll over grensene, kontroll på innvandringen og lite kriminalitet. Likevel gjøres akkurat disse temaene særlig politisk betente. Det som liksom skal skille partiene er «motivene». Altså underliggende: Venstresiden i politikken har langt bedre moral enn de borgerlige, og jo lenger ut på ytterfløyene jo bedre eller verre moral.
For dette er innvandringsrelaterte problemer, og da blir det særdeles viktig for noen å sette følelser foran rasjonalitet.
Det er hva den empatibaserte politikken fører til.
Det hele koker imidlertid til hvilke politisk tiltak som faktisk gjør at vi har kontroll over grensene, kontroll på innvandringen og lite kriminalitet. Her kan vi se på hva Trump gjør, og deretter kan vi bare anta at det kan ikke Vest-Europa gjøre, for da blir vi jo trumpister hele gjengen. Akkurat slik som Fremskrittspartiet i Norge har blitt forsøkt manøvrert vekk fra makta. Det hjalp ikke om man stilltiende skjønte at FrP hadde rett, man var villig til å sette nasjonen Norges fremtid som innsats. Og nå er vi der; vi har både kulturelle, økonomiske og kriminelle utfordringer.
Som vi nå må gjøre noe med.
Woke skal ut
På akkurat samme måte har mange av oss har registrert de urettferdige og skjøre, for ikke å si direkte gale, tiltak som identitetspolitikken har rotet oss inn i. Også dette vil mange ha rullet tilbake og erstattet med sunn fornuft og rasjonalitet.
Eller for å si det med Sps Jenny Klinges ord: At det er kua som kalver, uansett hva oksen måtte føle seg som. For noen velmente regler om juridisk kjønn har som konsekvens at det blir et salig språklig rot, mener hun, og legger til at det verste likevel er at det er de som forfekter rasjonelle argumenter om kjønn blir stempelet som intolerante og hatefulle.
Når Trump slår fast at det biologisk bare er to kjønn, kvinne og mann, er det et skritt i riktig retning. I Danmark har det i ti år vært kjønnsnøytrale formuleringer som «den gravide» og «person med livmor» i abortlovgivningen. Dette vil helseminister Sophie Løhde (V) endre. Hun vil ha den kjønnsnøytrale formuleringen erstattet med ordet «kvinne» både i helselovens regler om abort, fosterreduksjon og sterilisering.
Selvsagt vil noen oppleve seg oversett eller tilsidesatt, men kampen med å likestille alt og alle fører ikke bare til språklig rot, men kan føre til samfunnets oppløsning. Det blir lite som holder oss sammen, og vi tør knapt si noe for ikke å støte noen. Få bryr seg om hvilke uttrykk en velger i det offentlige rom, men det gir for eksempel ikke en mann «en rettighet» til tilgang i en kvinnegarderobe, kvinneidretter eller kvinnefengsel. Det som derimot fortsatt er en rettighet er for eksempel at en kvinne som identifiserer seg som en mann, kan få abort. For hun er fortsatt biologisk en kvinne.
Fargeblindhet og meritokrati
Et annet fenomen som Trump har fokusert på er fargeblindhet og meritokrati. Altså at makt og autoritet skal være avhengig av hvilke evner og ferdigheter en har, ikke hvilken hudfarge en har.
Imidlertid trekkes rasisme inn som en forklaringsvariabel straks noen har mørk hudfarge eller rett og slett er en minoritet, og «minoritet» er jo blitt så mangt. Dette rasismekortet burde nå være avslørt en gang for alle, men ikke minst MSM holder aktivt liv i det. At noen «føler» seg utsatt for rasisme, er ikke det samme som at vedkommende har vært utsatt for det. Enhver form for (påstander om) rasisme må politianmeldes og etterforskes. Vi har nok av eksempler på slike påstander som har vist seg å ikke holde vann. «Følelser» er ikke nok, det må bevises. Hvis ikke, er vi på god vei til å ødelegge det anti-rasistiske Norge.
Se bare på de siste dagers debatt i Aftenposten mellom tidligere Afrika-korrespondent for NRK, Anders Magnus, og rådgiver i Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (Omod), Hatem Ben Mansour. Sistnevnte mener førstnevnte er rasist fordi Magnus ikke støtter at det skal gis skattefradrag for inntekter som innvandrere vil sende til «hjemlandet». Mansour argumenterer ut fra følelser, mens Magnus prøver å legge fakta på bordet. Da er man rasist. Det er som Magnus sier:
Mansours organisasjon Omod har fått offentlige tilskudd på over 2 millioner kroner i året. Den lever av å «finne» rasisme i det norske samfunnet. Slike anklager om rasisme som jeg er blitt tildelt, vil derfor aldri ta slutt. Selv om det er blant annet jeg selv som må betale for at de settes frem – gjennom skatteseddelen.
Så kan det være at personer med typisk ikke-vestlige navn blir forbigått i for eksempel jobbsøkerprosess eller på boligmarkdet. Men kanskje vi skulle tørre å ta debatten om hvorfor det er slik? Kan det være at de samme har dårlige erfaringer med innvandrere? Men det er jo ikke lov å diskutere offentlig. Vi er feige og unnvikende, og tåredryppende historier selger langt bedre.
Barriere-politikk
Så har vi denne angsten som forsøkes spredd i Vest-Europa ved å koble partier til det man gjerne kaller ytre høyre som knyttes til antidemokratiske krefter. Og hva er det gjerne som kobles med anti-demokratiske holdninger? Jo, høyreekstremisme, rasisme, fremmedfiendtlighet, etnisk nasjonalisme, konspirasjonsteorier, autoritarianisme (favoriserer fullstendig lydighet eller underkastelse til autoritet i motsetning til individuell frihet) og i noen tilfeller også politisk vold, om vi skal lytte til Store norske leksikon, som også peker på at de mest kjente ideologiske retningene innenfor høyreekstremisme er nazisme og fascisme.
Når partier av politikere og medier karakteriserer partier som ytre høyre eller høyreekstreme, følger det sjelden med forklaringer eller eksempler. Det bare slås fast, typisk fordi de ikke støtter en liberal innvandringspolitikk og tør si at de setter eget land først. Og om en skulle forklare eller eksemplifisere, er det typisk langt tilbake i tid. Siden det alltid er vanskelig å egentlig vite hva som foregår politisk i andre land, kan vi jo bare minne om hvilke partier i Norge, Danmark og Sverige som har fått tildelt slike merkelapper: FrP, Dansk Folkeparti (DF) og Sverigedemokraterna (SD). Hvor mange av de overnevnte karakteristikkene tror du passer?
Men når ytre høyre-stemplet er gitt, etableres barriere-politikken. De såkalte «etablerte partiene» (les; de godkjente av elitene og mediene) setter opp brannmurer mot ytre høyre og ekskluderer dem dermed fra innflytelse. Det har både FrP, DF og SD erfart. Dette må det bli slutt på. Ikke bare er det – nettopp – udemokratisk, men det er kontraproduktivt. Og de som faktisk avviser demokratiske institusjoner gis i tillegg et poeng.
Et annet skrekkeksempel kom fra Tysklands forbundskansler Olaf Scholz under forrige ukes World Economic Forum i Davos da han sa at han ikke kunne akseptere ytringsfrihet når den brukes til å uttrykke høyreekstreme synspunkter. Da er i alle fall liberale demokratier i fritt fall.