«De brede vilkårene i våpenhvileavtalen som Israel og Hamas endelig ble enige om onsdag etter et år med resultatløse forhandlinger, er ikke vesentlig forskjellige fra de som var tilgjengelige for begge sider for åtte måneder siden. Det som endret seg er alt annet», skrev Wall Street Journal onsdag kveld da våpenhvileavtalen var et faktum.
Allerede torsdag meldes det om at Netanyahu utsetter Israels sikkerhetskabinett og regjerings avstemning over avtalen, men avtalen er foreløpig ikke brutt, og hvordan den i det hele tatt har kunnet komme i stand er interessant i seg selv.
Wall Street Journals oppsummering av hvordan Israels rekke av seire og Hamas’ tilsvarende rekke tap har dannet grunnen for å kunne komme til enighet ved forhandlingsbordet, framstår rimelig:
Israels statsminister Benjamin Netanyahu brukte første halvdel av fjoråret på å kjempe mot politiske rivaler og prøve å holde sin regjeringskoalisjon sammen. Han satt fast i en utmattelseskrig med Hamas i Gaza og møtte illevarslende trusler fra Iran og dets allierte milits i Libanon, Hizbollah.
Så ble bordene snudd. Israel drepte Hamas-leder Yahya Sinwar i Gaza og knuste Hizbollah med en rekke operasjoner som presset gruppen til å gå med på en våpenhvile i Libanon. Et angrep på Iran ødela det meste av landets luftforsvar. Assad-regimet kollapset i Syria, og slo et større hull i Irans nettverk av militser. Da fremtredende palestinere begynte å etterlyse en alternativ regjering for Gazastripen, støttet Netanyahu opp sin politiske base hjemme.
I mellomtiden har begge sider blitt oppmuntret av presidentvalgte Donald Trumps forestående tilbakevending til embetet. Den påtroppende presidenten sa for en uke siden at «helvete vil bryte ut i Midtøsten» hvis gislene som holdes i Gaza ikke blir løslatt innen han blir innsatt 20. januar. Han har ikke forklart hva han mente, men forrige uke sa at det ikke ville være bra for Hamas eller «ærlig talt, for noen».
Den som fulgte statskanalens nyhetssendinger onsdag kveld kan ikke ha unngått å registrere at også sittende utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) hadde godord til utdeling om Trumps bidrag til forhandlingene. Uvante takter der altså, men selv Eide vet at det er nødvendig, selv om han neppe styres av et ønske om å sette den påtroppende amerikanske presidenten i et godt lys. Han er ikke alene om å berømme Trump.
– Press, som kommer direkte fra president Trump, tror jeg har vært en stor motivator, spesielt på statsminister Netanyahu, sa Sanam Vakil, direktør for Midtøsten- og Nord-Afrika-programmet ved Chatham House, en tenketank i London. «Men denne avtalen er veldig skjør», skriver WSJ, og framholder særskilt Steve Witkoffs innsats senere i artikkelen:
(…) – Det ser ut til at Steve Witkoff, spesialutsendingen, oppnådde i ett møte med Netanyahu det dusinvis av Biden-tjenestemenn ikke kunne oppnå, sa Michael Oren, en tidligere israelsk utsending til USA.
Eide selv brukte gårsdagen på et stormøte i Oslo, der han i mer vante takter har fokus på etableringen av en palestinsk stat. Om ikke «From the River to the Sea», så er målet «å styrke den palestinske staten» og legge press på Israel «til å fortsette å la hjelpeorganisasjonen UNRWA fortsette å operere i palestinske områder». Dette fokuset er tragisk virkelighetsfjernt og helt uegnet for en visjon om fred i regionen, noe vi har redegjort for i en rekke saker, blant annet her og her.
Ingen bred enighet
Avtalen mellom Israel og Hamas innebærer en stopp i kampene vil bli implementert i faser. Den begynner med utveksling av gisler i bytte mot palestinske fanger i israelske fengsler, og det er ingen varig fredsavtale som ligger på bordet. Det er de kommende ukene, med start førstkommende søndag, som blir avgjørende for hva som skjer videre i Midtøsten.
Mens norske medier hadde fokus rettet mot feirende palestinere, illustrert med videoopptak av hoppende palestinske menn i gatene i Gaza, er feiringen mer forsiktig på israelsk side. Gleden over tanken på å bli gjenforent med gislene som har sittet fanget på Gazastripen i 15 måneder er stor, mens frykten for at Hamas igjen skal bygge seg opp er tilsvarende, og i Israel er det ingen bred enighet om at våpenhvileavtalen utelukkende er et gode.
Regjeringsmedlemmene ytterst til høyre i Netanyahus regjering er så sterke motstandere av våpenhvileavtalen at de har fordømt den offentlig, og heller ikke det israelske folk er samstemte. Frykten for Hamas er reell i Israel, ikke minst med tanke på at Muhammed Sinwar, den drepte Hamas-lederen og arkitekten bak 7. oktober-angrepet, er i ferd med å rekruttere og gjenoppbygge den militære fløyen av Hamas.
Wall Street Journal peker videre på at Netanyahu har klart å gjennomføre en slags snuoperasjon oppslutningsmessig etter mange militære seire de siste månedene.
Siden september har imidlertid Israels serie av militære suksesser styrket Netanyahu politisk. Statsministerens kontor sa i forkant av våpenhvileavtalen at det var prestasjonene under krigen, og presset fra den valgte presidenten i USA, som til slutt tvang Hamas til en våpenhvile.
Den israelske offentligheten støtter bredt en avtale, med 60 % som sa at de mente Israel oppnådde sine militære mål i Gaza og burde fokusere på diplomatiske forsøk på å løslate gislene, ifølge en undersøkelse denne uken utført av Agam Labs ved det hebraiske universitetet i Jerusalem.
Netanyahu har i bunn og grunn kommet til den konklusjon at han kan inngå denne avtalen, holde seg ved makten og til en viss grad få æren for å få gislene tilbake, sa Gadi Wolfsfeld, en statsviter ved Israels Reichman-universitet.
For i motsetning til det ensidige fokuset på palestinsk lidelse i norske medier, er selvsagt fokuset på ofrene for 7. oktober-terroren stort i Israel. Ikke minst er det et enormt fokus på å få hjem gislene, både de levende og døde.
En vanskelig tid
Jonathan Adiri, som var rådgiver for Israels tidligere president Shimon Peres, setter godt ord på hvor vanskelig den kommende tiden vil bli for isralere.
Vi står overfor 42 nervepirrende dager. Uventede ting vil skje, alt som involverer liv og død, bringer minneverdige øyeblikk og grusomme nyheter som vil knuse hjertene våre.
Disse ukene krever maksimal tilbakeholdenhet og vår evne til å omfavne familiene til gislene som vil bli løslatt og samtidig la røstene av kritikk og ideologisk motstand komme til orde når vi nærmer oss andre fase av avtalen.
På lang avstand er lett å glemme at Israel har gjennomlevd sitt Utøya – et mange ganger større Utøya med drap så bestialske at de er vanskelige å ta innover seg. Ifølge Israel er 94 av gislene som ble kidnappet under terrorangrepene 7. oktober fortsatt i Gaza.
De inkluderer to statsborgere og mer enn 30 gisler som Israel har konkludert med ikke lenger er i live, basert på etterretningsfunn. Israelske og amerikanske tjenestemenn mener privat at antallet døde er mye høyere, skriver WSJ.
Håpet om gjenlevende familiemedlemmer lever fortsatt, og Adiri har rett når han skriver at det unektelig vil komme hjerteskjærende nyheter de kommende ukene. Mange av gislene vil være drept av Hamas, andre igjen kan ha dødd av mangel på medisinsk hjelp og oppfølging under fangenskap.
At den kommende tiden vil fordre tilbakeholdenhet er en oppfordring Adiri også retter mot IDF, som unektelig vil måtte samarbeide med Røde Kors om gislene den kommende tiden.
Røde Kors’ rolle er sentral for å lykkes med avtalen fordi den kan ha den kritiske sanntidsforbindelsen med IDF. Etter at Røde Kors sviktet sin plikt under Genève-konvensjonen, og ikke besøkte gislene eller leverte livsviktig medisin til dem, vil IDF-offiserene måtte vise tilbakeholdenhet.
Det Adiri påpeker er at raseriet er tilstede, både blant israelere og palestinere. Mange opplever at hjelpeorganisasjonene har sviktet – et svik som kan være vanskelig å tilgi.
Hamas’ feilberegninger
WSJ redegjør for hvordan sivil motstand mot Hamas på Gazastripen også har bidratt til at en våpenhvileavtale har kunnet komme i stand. Hamas har ifølge flere analytikere dratt strikken for langt.
Hamas har også møtt økende internt press for å få slutt på krigen fra Gaza-innbyggere som har gjennomgått omfattende ødeleggelser, død, fordrivelse og sammenbrudd i lov og orden. Folk har vært sinte i flere måneder over falske start i våpenhvilesamtalene. På sosiale medier hadde palestinere i Gaza oppfordret Hamas til å akseptere en avtale selv om det innebar å gi opp noen av kravene.
Samfunnsledere, forretningsfolk og ledere av fremtredende familier har de siste ukene bedt de palestinske myndighetene – som styrer store deler av Vestbredden og hadde drevet Gazastripen inntil de ble tvunget ut av Hamas i 2007 – om å ta over enklave igjen.
«Hamas’ feilberegnet sitt publikum», sa den London-baserte politiske analytikeren Akram Atallah, som signerte en av appellene. «Den forutså tilsynelatende ikke Israels alvorlige reaksjon eller innså at gislene den holder ikke ville tjene som et sterkt forhandlingskort. Israel ser på dette som en eksistensiell krig.»
Det er ikke underlig at Israel anser krigen å være eksistensiell. Historien viser at de gjør rett i å tenke på den måten, og den harde forhandlingslinjen Netanyahu har holdt i 15 måneder er ikke grunnløs. Han har holdt beinhardt på at Hamas må utlevere gislene og insistert på å fortsette krigføringen til Hamas er nedkjempet.
Herb Keinon skriver i Jerusalem Post at israelernes bekymringer for våpenhvile er helt rasjonell, og han påpeker at dersom en våpenhvile gjennomføres til punkt og prikke, vil «løslatelsen av alle 98 gjenværende fanger, både levende og døde, i bytte mot tusenvis av palestinske sikkerhetsfanger, inkludert dømte terrormordere som soner livstidsdommer – markere hjertets triumf over hodet».
Historisk begrunnet frykt
Keinons bekymring er at Hamas vil oppleve våpenhvileavtalen som et incentiv til å ta nye israelske gisler. For i bytte mot de i underkant av hundre levende og døde gislene, får Hamas løslatt et disproporsjonalt antall krigere.
For det første vil avtalen stimulere til gisseltaking. Siden 7. oktober har Israel kjempet på flere fronter. Hizbollah er beseiret, og Iran er svekket. Bare Hamas vil komme ut av dette og hevde å ha tvunget Israels handlinger. Hvordan? Ved å ta gisler.
Skremmende nok inneholdt en av radionyhetsbulletinene hver time på tirsdag disse to elementene: nyheter om fremgang i gisselavtalen etterfulgt av en rapport om at Iran trapper opp innsatsen for å kidnappe israelere i utlandet.
For det andre vil løslatelse av tusenvis av Hamas-terrorister, hundrevis med blod på hendene, uunngåelig føre til mer terrorisme.
Og på dette blir motstandere av avtalen støttet av erfaringer.
I 1985 løslot Israel 1150 palestinske sikkerhetsfanger i bytte mot tre soldater i det som var kjent som Jibril-avtalen. Mange av de løslatte spilte en rolle i den første intifadaen to år senere.
I 2011 løslot Israel 1027 sikkerhetsfanger, inkludert terrorister med blod på hendene som Yahya Sinwar, arkitekten bak 7. oktober-angrepet, for Gilad Shalit, hvis familie startet en emosjonell kampanje for hans løslatelse. Hvor mange israelske liv, spør kritikere, gikk tapt som følge av denne avtalen?
Tilhengere av avtalen sier at i motsetning til i Shalit-avtalen, vil terrorister som skal løslates i denne utvekslingen ikke bli frigitt til Judea og Samaria, men heller til Gaza eller deportert til Qatar, Tyrkia eller Egypt. Men hvem sier at de ikke også kan orkestrere angrep derfra?
Den siste bekymringen er at Hamas forblir stående. Riktignok har den som militær organisasjon blitt alvorlig utarmet, med titusenvis av drepte terrorister og rakett- og missilarsenaler desimert, men den beholder fortsatt kontrollen over Gazas sivile infrastruktur og er på plass under avtalen. Det er bare et spørsmål om tid, ifølge de som er imot denne avtalen, før terrororganisasjonen omgrupperer seg og bevæpner seg.
Til syvende og sist reflekterer Israels beslutning om å akseptere denne avtalen et grusomt moralsk og strategisk dilemma, som setter medfølelse opp mot forsiktighet og umiddelbar gevinst mot langsiktig risiko.
Gleden av å se gisler gjenforent med familiene sine vil være dyp, men de strategiske konsekvensene vil gi et ekko langt utover dette øyeblikket. Landets etos om gjensidig ansvar – at ingen israeler noen gang blir forlatt – står høyt i denne avtalen. Men det gjør også farene ved å oppmuntre fiender.
Bekymringene Keinon setter ord på samsvarer med bekymringene vår kontakt, veteran i etterretningstjenesten, hadde da jeg snakket med ham om våpenhvilen.
– Målet til Hamas (og øvrige naboland som ikke anerkjenner staten Israel) er Israels utslettelse. Den posisjonen har de hatt siden det Ottomanske rikets fall i 1918. Når det forhandles om noe som helst i regionen så er det for å bygge seg opp fra en svakere posisjon til en ny mulighet for å gyve løs på Israel og alle verdens jøder. Våpenhviler er og blir midlertidige og er like solide som korthus. Det er ikke for ingenting at fredspartiene i israelsk politikk er redusert til rariteter. Mener jeg så her om dagen at de tradisjonelle fredspartiene Mapai (Ap) og Meretz (SV) til sammen har 4 MK mens de på midten av 90-tallet hadde nærmere 60 MK.
Han fortsatte:
– Nazistene måtte ryddes ut av bunkerne og avluses før de slapp inn i populasjonen etter Andre verdenskrig. Det samme må skje her om det skal få noen effekt. Vi får håpe at sporet Trump startet med Abraham Accords forfølges og at landene rundt Israel aktivt realitetsorienterer PA og restene av Hamas. Hvis ikke har vi den samme debatten på 100-årsjubileet til staten Israel i 2048, sa han.
Behov for realisme
Ifølge arabiske meklere godtok Hamas muntlige garantier fra USA, Qatar, Egypt og Tyrkia om at Israel vil fortsette forhandlingene om en permanent våpenhvile etter utløpet av den første fasen av avtalen, skriver WSJ.
De samme arabiske meklerne skal ha framholdt at Trumps utsending, Steve Witkoff, kjørte en så hard forhandlingslinje at det Biden-administrasjonens «endeløse diplomatiske gester» ble feid til side og en avtale kom i stand.
Trump har benyttet en rekke mangeårige venner av Israel i sitt Midtøsten-team. Analytikere sier at Netanyahu vil trenge administrasjonens hjelp når han konfronterer Iran, prøver å sementere Israels kontroll over Vestbredden og forfølger en normaliseringsavtale med Saudi-Arabia.
– Så lenge det kom press fra Biden-administrasjonen, kunne du spille på tiden. Rundt hjørnet var det en mulighet for Trump, sa Abraham Diskin, en israelsk statsviter. «Med Trump kan du ikke gjøre det, fordi du ikke har noe bedre for Israel i horisonten» gjengir WSJ.
Hva fremtiden vil bringe er det selvsagt ingen som har oversikt over, men det man med sikkerhet kan vite er at Norge vil fortsette sin ødeleggende tostatspolitikk i tiden som kommer. Millioner skal fordeles utover «verdig trengende» i en ikkeeksisterende stat, der borgerne selv ønsker seg Hamas. Sven Røgeberg skriver godt om problematikken på sin Facebook-side.
Jeg har mange spørsmål til norsk UD, men det mest presserende er dette: Ser dere nødvendigheten av at det skjer en avradikalisering av befolkningen i Gaza (og for den sakens skyld også på Vestbredden)? Siden Saudi-Arabia deltar i den diplomatisk prosessen, kan kanskje Mohammed bin Salman fungere som forbilde for en ny sterk mann eller et emirat, som kan renske ut den jihadistiske ideologien, slik den saudiarabiske kronprinsen gjorde forbausende raskt i eget land?
Blant palestinerne er det imidlertid ikke noe tegn på at det kan skje en slik palassrevolusjon med en avradikaliserende agenda. Og absolutt ingen – verken arabiske land eller PA – vil våge å sende penger eller sette sine ben i Gaza så lenge Hamas fortsatt utøver politisk styringsmakt, som de fortsatt gjør, takket være at de blant annet kan beslaglegge og distribuere den humanitære hjelpen.
Skal det oppstå styringsstrukturer i Gaza som Israel og resten av verden kan leve med, så må Hamas systematisk skilles fra befolkningen, slik nazipartiet ble skilt fra den tyske etter den andre verdenskrigen. Da må Gaza okkuperes og den eneste staten som kan gjøre det effektivt, er Israel.
Dette vil selvfølgelig Norge og det internasjonale diplomatiet avvise. Den perverse belønningsstrukturen vil fortsette. Dessuten vil en reell og effektiv okkupasjon sannsynligvis også kreve at den nåværende generalstaben i IDF blir skiftet ut, fordi der finnes det altfor mange som deler Biden-administrasjonens og det norske UDs fatamorgana om en tostatsløsning med et «revitalisert og reformert» PA i førersete på palestinsk side.
Så er det lov å håpe at Con Coughlins analyse i The Telegraph undergraver muligheten for at den «perverse belønningsstrukturen» vil fortsette.
Trumps vilje til å løse fiendtligheter på steder som Gaza og Ukraina er ikke et resultat av at han er risikovillig. Dette er mannen som spilte en ledende rolle i å ødelegge Islamsk Stats såkalte kalifat i Syria under sin første periode som president.
Det som motiverer Trump til å investere sin personlige politiske kapital i å løse globale konflikter – bortsett fra hans forkjærlighet for avtaleinngåelse – er hans tro på at de alltid fører til at amerikanske skattebetalere tar brorparten av byrden.
Så bør også norske skattebetalere ta beina fatt ved det kommende valget og avkreve at norske politikere ikke tvinger fram mer terrorfinansiering i Midtøsten.