NHO-sjef Ole Erik Almlid er blitt beskyldt for å ville frata syke nordmenn sykelønnen. Det avviser Almlid overfor VG, der han påpeker at han ikke vil svekke sykelønnen hvis det ikke foreligger et bredt politisk forlik.
Den norske sykelønnsordningen har vært på den politiske dagsorden mange ganger over flere år – men uten at noen har turt å røre den. Partiene vet at det ikke er et sjakktrekk å ta fra folk penger, og i alle fall ikke når det er knyttet til sykdom. Samtidig skjønner de fleste at ikke alle syke er like syke, om syke i det hele tatt. Kanskje bare en rangel kvelden før sitter godt i, og der det ellers florerer av «oppskrifter» på sosiale medier om sykdomstrender.
Syv argumenter som står seg
Kampen om sykelønnsordningen kom denne gangen opp i forbindelse med forhandlingene om avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), der det ble brudd mellom NHO og LO. For LO krever at dagens sykelønnsordning fredes de neste fire årene, altså neste regjeringsperiode, noe NHO ikke vil være med på.
– Det er helt uaktuelt å signere en avtale som freder sykelønnsordningen i fire år. Ikke fordi jeg vil svekke ordningen, men fordi det er viktig å få kunnskap om alt som kan gjøre at sykefraværet går ned, inkludert sykelønnen, sier Almlid til VG.
Alle vet at sykefraværet må gå ned. Vi har Europas mest sjenerøse sykelønnsordning, men ordningen er ikke holdbar på sikt. NHO-sjefen forklarer hvorfor med syv argumenter:
1) Vi har verdens høyeste sykefravær. Hvilken logikk er det i at nordmenn er de sykeste i verden?
2) Målet for IA-avtalen i 2018 var å redusere sykefraværet med 10 prosent. Hva skjedde med dette målet? Sykefraværet har steget med 17,5 prosent.
3) Sykefraværet har ikke vært høyere på 15 år (til og med 2023), som vist i figuren under med land det er naturlig for oss å sammenligne oss med. Vi har ikke råd til dette, «ikke engang oljefondslandet Norge har råd til det», understreker Almlid.
4) Kostnadene knyttet til at folk blir eldre gjør at de offentlige utgiftene blir svært krevende å finansiere. Aldersgruppen over 67 år vil øke fra 27 prosent av befolkningen i 2023 til 48 prosent i 2060. Men det som heller ikke NHO-sjefen tør nevne er den enormt kostbare ikke-bærekraftige innvandringen. Det gjør situasjonen enda mer krevende – og prekær.
5) Hvis dagens utvikling fortsetter, vil de offentlige utgiftene bli ekstremt mye høyere enn inntektene de neste tiårene, sier Almlid:
6) Kostnadene for sykepenger i statsbudsjettet for neste år er 62,2 milliarder kroner. Arbeidsgivernes bidrag anslås til rundt 33,5 milliarder kroner. Samlet 99,2 milliarder kroner for ett år. Det er omtrent like mye som Forsvaret skal bruke på eiendom, bygg og anlegg – frem mot 2036.
7) 51 prosent av befolkningen sier i NHOs befolkningsundersøkelse (desember 2024) at man bør vurdere endring i dagens sykelønnsordning som et tiltak for å redusere sykefraværet. 29 prosent er negative til å vurdere endringer.
Samtidig påpeker NHO-sjefen at (eventuelle) endringer i sykelønnen skal treffe alle likt (det må også politikere og NHO- og LO-pamper ta til seg), der det uansett er viktig å utrede hvordan. Derfor kan ikke sykelønnsordningen fredes i fire år. Det ville i mine øyne være uansvarlig, samtidig som jeg vil anta at en utredning raskt vil kunne ta minst fire år. For ingen vil være ansvarlig for en slik reduksjon.
Kuttet til beinet
Det er her jeg vil ta veien til Hellas. Det er ikke et land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, men det sier noe om hvor galt det kan gå hvis vi ikke skjønner hvordan overforbruk kan ende – og hvor mye nordmenn har å være takknemlige for. I stedet blir vi bare enda mer kravstore.
Danske Weekendavisen har sett litt nærmere på den økonomiske situasjonen i Hellas. Vi må spole tilbake til 2008.
Nedsmeltingen på Wall Street utløste en global resesjon, og Hellas ble trukket ned i fallet. Landet var belånt til langt over pipa, og i 2010 hadde underskuddet på statsfinansene vokst til over 12 prosent. Risikoen for statskonkurs var overhengende. I perioden 2010 til 2015 mottok Hellas tre store hjelpepakker fra den såkalte troikaen; EU-kommisjonen, ESB (Den europeiske sentralbanken) og IMF (Det internasjonale pengefondet). Den troika-dikterte sparepakken var å iverksette vidtrekkende reformer – og den var ikke for sarte sjeler.
1) Lønn og pensjoner ble drastisk kuttet.
2) Momsen ble hevet.
3) Pensjonsalderen ble hevet.
4) Det ble gjort enklere å si opp ansatte.
5) Statsapparatet ble slanket ytterligere gjennom omfattende privatiseringer av offentlige virksomheter.
Til tross for enorme protester ble reformene tvunget gjennom – med alle de sosiale og økonomiske konsekvensene dette medførte. Den greske økonomien krympet på få år med en fjerdedel, banker kollapset og hundretusenvis av virksomheter måtte legges ned. I 2013 var nærmere en tredjedel av den greske arbeidsstyrken uten jobb. «Det må bli dårligere, før det kan bli bedre», lød mantraet.
I 2018 hadde forholdet mellom skatteinntekter, offentlige utgifter og nedbetalinger på gjeldsposter nådd en slik balanse at Hellas ikke lenger var avhengig av eksterne redningslån, og kunne således trekke seg fra det økonomiske støtteprogrammet.
Hvordan gikk det så med innbyggerne i Hellas?
Alle må ta ansvar
Økonomisk klarte man å få Hellas på beina igjen, og nå kan Hellas skilte med noen av de høyeste vekstratene i eurosonen. Ifølge George Economides, som er økonomiprofessor ved Universitetet i Athen, la innstrammingstakten i de harde kriseårene grunnlaget for utviklingen som er i gang i dag.
– Tilliten har kommet tilbake til den greske økonomien. Innstrammingspolitikken bidro til å gjenopprette tillit, troverdighet og finansiell soliditet, som er en forutsetning for økonomisk vekst, sier Economides til Weekendavisen.
Manolis Galenianos, professor i økonomi ved Royal Holloway forskningssenter ved University of London, sier at det er av avgjørende betydning at roen er gjenopprettet.
– Etter et tiår med ekstrem ustabilitet og usikkerhet har det vært så mye ro at både bedrifter og private husholdninger igjen kan legge planer for fremtiden, investere og gripe økonomiske muligheter, sier Galenianos til Weekendavisen.
At den greske økonomien blomstrer, betyr ikke at alle grekere merker effekten av de gunstige nøkkeltallene i egen hverdag. Den greske økonomien krympet under krisen med over 25 prosent og er i dag 19 prosent mindre enn i 2007 (EUs totale økonomi har vokst med 17 prosent i samme periode). Frem til 2009 var Hellas’ BNP per innbygger på nivå med gjennomsnittet i EU. Ti EU-land har siden gått forbi Hellas, og i dag er bare Bulgaria fattigere.
Og mens de fleste EU-land opplever reallønnsvekst, er det motsatt for Hellas. Reallønnen i dag er 23 prosent under nivået fra 2009. I samme periode har for eksempel Polens reallønn økt med 42 prosent og Slovenias med 23 prosent. Så er der en «hjerneflukt» fra landet – der unge, velutdannede grekere emigrerer i stort antall i håp om lysere fremtidsutsikter i andre land.
Den oljemarinerte økonomien til Norge har, som vi har sagt før, gjort oss både sutrende, late, lite innovative og stadig mer krevende. Skulle vi nå fått én eller to-tre karensdager blir det nok baluba, men det må nok mer til enn det. For også langtidsfraværet må gjøres noe med.
Det er bare å ta NHO-sjefens advarsler på det største alvor. Hvis ikke, må LO forklare oss hvordan vi skal bevare Norge for fremtidige generasjoner.