Hvor mange milliarder av kroner Norge har brukt på integrering er det ingen som vet, ei heller hvor mange milliarder som vil bli brukt i fremtiden. Vi vet bare at det er særdeles mye penger, og at det er få resultater å vise til. I alle fall er det ikke resultater som samsvarer med innsatsen. Likevel fortsetter vi å gjøre mer av det som ikke virker, samtidig som det synes aldri å bli nok av noe. Bare mer av ditt eller datt, helst også offentlig finansiert, så skal det hele bli så bra.
Nå mener Warsame Abdullahi Ali og de ansatte i Flexid å ha funnet løsningen. Det handler om fleksibel identitet.
Jeg ble opphengt i denne tankegangen. For hva menes? Norsk når det passer deg og for eksempel somalisk når det er mest hensiktsmessig? Eller at de samme må lære seg å erkjenne at de ikke er – eller vil bli – norske? Hvis dette er Det Nye Norge vet vi i alle fall hvor det bærer hen.
Sett ned på
Warsame Abdullahi Ali er ikke, som mange andre som trer inn i integrerings- og forebyggingsarbeid, tidligere kriminell eller skoletaper. Tvert om er han forsker ved Folkehelseinstituttet, med en mastergrad i psykologi fra Roehampton University i London. På FHI jobber han med psykisk helse blant ungdommer med minoritetsbakgrunn. Denne jobben har han nå permisjon fra for å lede stiftelsen, forteller NRK.
Ali er vokst opp på Haugenstua i bydel Stovner i Oslo.
– Vi visste at vi vokste opp i et område som folk så ned på. Men vi kjente oss ikke helt igjen i det negative bildet.
Her mener jeg Ali har gått i fella med begge beina. Oslo øst, inkludert Stovner og Haugenstua, var bebodd før ikke-vestlige innvandrere begynte å ta seg til Norge i stort monn. Man så ikke ned på området da heller. Det var et typisk arbeiderstrøk, der folk faktisk arbeidet og mange hadde tunge arbeidsoppgaver og lange dager. Men man jobbet. For selvsagt var det økonomisk forskjeller da også, men det var en skam å gå på sosialen. Man skulle klare seg selv, selv med lite. I dag vet vi at mange på Oslo østs mest innvandrertette delbydeler lever av skattebetalernes penger – uten snev av skam.
Så dette «negative bildet» Ali viser til, har bydelens borgere selv skapt. Ali burde lese Ingvil Smines Tybring-Gjeddes erindringer fra hennes oppvekst på Oslo øst, som hun fortalte til oss i 2018, da som statssekretær i Olje- og energidepartementet.
– Når vi flyttet dit (Tveita, red.) var det et nybyggerområde og alle var nyinnflyttere. Men det var et klassisk arbeiderstrøk. De tre nybygde grå høyblokkene, på 13-14 etasjer, og de røde og hvite blokkene. Rødblokkene hadde fire etasjer, og hvitblokkene tre. I tillegg var det noen rekkehus som vi ikke forholdt oss til, det var liksom «for langt unna». Jeg vet for øvrig at Jo Nesbø har skrevet en bok der han referer til en stor villa på Tveita – det forteller meg at han ikke har vært der, for det finnes ikke villaer på Tveita i det hele tatt. Derimot finnes det villaområder på for eksempel Hellerud og Haugerud, fortalte hun, og fortsatte:
– Vi bodde i en 70 kvm leilighet i 3.etasje i den nestnederste rødblokka ved Alnabrua. Blokkene var plassert slik at alle hadde utsyn og det var flotte grøntområder. Vi kjente alle naboene, det var fru Ekornhol, fru Giljlund, ja, alle var herr og fru og etternavn. Jeg husker trappeoppgangen ble vasket hver uke på rundgang, og det var stadig dugnader, for eksempel til 17. mai. Da var vi alle, ung og gammel, ute og raket, plantet blomster, feiet i klestørkestativ- og søppelområdet. På vinteren var det «motsatt», da ble lekeplassen sprayet med vann for å få skøytebane. Jeg husker det som hyggelig. Og uansett hvor du bodde i blokkene på Tveita, så kunne du gå til skolen uten å krysse en bilvei. Infrastrukturmessig var det en utrolig flott konstruksjon av et lite samfunn.
– Vi hadde også en ungdomsklubb, et sted som ungdommene kunne møtes for å spille ulike spill, hvor det ble spilt musikk og du kunne danse. Der fikk jeg ikke lov til å gå, for der var «pøbelungene» – ifølge mine foreldre. Vi hadde heller ingen idrettsklubb på Tveita, de fleste i området som drev med idrett spilte håndball. Da måtte de dra til Oppsal. Jeg begynte i BUL som 10-11 åring fordi læreren min på barneskolen mente jeg var flink til å løpe og var fysisk, så han anbefalte moren min å melde meg inn. Broren min begynte også der etter hvert. Da tok vi T-banen til Bislett og sprang i Frognerparken.
Ingvil husker imidlertid også at Tveita begynte å endre seg.
Bomiljø
Alle som vokste opp på Tveita i dette området var i samme situasjon, de hadde flyttet inn omtrent samtidig, alle hadde barn, og barna ble passet på av hverandre, erindrer Ingvil.
– Jeg husker godt at vi fikk kjeft av nabodamene om vi gjorde noe galt. Vi hadde innetider, og hver familie hadde sitt kallesignal til barna. Faren min plystret når det var mat. Så sprang vi inn for å spise, for å springe rett ut igjen. Kveldsplystringen betydde at nå var det kvelds og sengetid.
Så endret bomiljøet seg. Gradvis. Ingvil hadde da flyttet fra Tveita og merket endringene på kroppen hver gang hun var tilbake.
– Det første jeg merket når jeg kom på besøk til mine foreldre var forfallet. Ingen blomster var plantet. De innhegnede tørkestativene begynte å falle sammen. Det var skittent i trappeoppgangene. Søppelområdet var grisete. Det var åpenbart: Færre og færre tok ansvar for det som var felles. Dugnadene forsvant. Vaktmesteren forsvant, og hans bolig ble solgt som en vanlig leilighet. Og så det som jeg reagerte mest på: Små barn som var ute langt utover kvelden, barn som gikk for lut og kaldt vann, sier Ingvil.
– Så ble det verre og verre. Til slutt syntes jeg det var ille å komme hjem. Det fortalte jeg mine foreldre, men de unnskyldte situasjonen hele tiden. At det var mange barnefamilier, at familiene hadde dårlig tid. Og siden mange er innvandrere kjenner de ikke å godt til hvordan ting fungerer i Norge, var foreldrenes forklaring.
– Men for seks år siden flyttet også de. Etter nærmere 50 år i dalen. På mange måter «ga de opp». Ikke fordi de på noen måter misliker Tveita eller dalen i seg selv, men fordi bomiljøet ble totalt forandret. De aller fleste fra min oppvekst er flyttet, og da ikke bare de unge, ingen av mine barne- og ungdomsvenner er igjen på Tveita, men også de fleste eldre har dratt. Foreldrene mine begynte å tenke på at de kunne ende på et gamlehjem sammen med folk de overhodet ikke kjenner og som har helt andre verdier enn dem selv, sier Ingvil.
Merk deg det, Ali, verdier og bomiljø.
Verdier
Vi er nok mange som begynner å bli lei av alle unnskyldningene vi presenteres for av diverse innvandrere eller deres etterkommere. Unnskyldninger som ikke har annen hensikt enn å frata dem selv ansvar. De fleste skjønner at et bomiljø – eller et land – ikke blir bedre enn hva oss som bor der gjør det til – og hvilke verdier vi bærer med oss, eller ønsker å ta del i.
Og det virker som det nettopp er det stiftelsen Flexid vil gjøre noe med, men da ikke ved å respektere og videreføre det gode og trygge Norge som var, men ved at borgerne i Norge skal respektere andres identitet og verdier. Hvorfor da velge å bo i Norge?
Ali tror en rekke aktører, slik som lærere, ungdomsarbeidere og ungdommer, synes «det er vanskelig å snakke om identitet, ‘norske verdier’, tilhørighet og utenforskap» (ja, norske verdier står i anførselstegn).
Ali har tro på god, gammeldags dialog.
I en litt annen tone enn Sylvi og Abid.
– Vi må gi folk trygghet til å prate om disse tingene nå. Hvis ikke bare børster vi det under teppet og later som at vi er alle norske. Og venter til det faktisk går helt skeis, sier han.
«Å late som alle er norske», er egentlig et vanvittig utsagn. Like vanvittig er påstanden om å vente» til det faktisk går skeis». Er ideen at hvis man ikke kan eller vil være norsk, så må vi bare forvente at det går skeis? Og det kan bare gå bra hvis man ha en fleksibel identitet?
Men er det så enkelt? spør NRK:
At ungdomskriminaliteten har blitt mer ekstrem fordi ingen snakker skikkelig med ungdommene?
Nei, sier Ali. Men det gjør ikke akkurat de underliggende problemene lettere å håndtere.
Hvilke «underliggende problemer»? spør NRK ikke om. Men Ali viser til at å bygge ned de offentlige tilbudene i de mest utsatte bydelene, vil gjøre vondt verre. Hørt den før? Hvis ikke skattebetalerne finansierer offentlige tilbud er det en naturlov at man blir kriminelle? Hvorfor var det ikke slik før?
Penger, penger, penger
Dermed er vi der vi har vært så mange ganger før:
Han etterlyser en mer helhetlig satsing fra myndighetene.
De mest innvandringstette områdene i Oslo er også de mest levekårsutsatte (der det presiseres med henvisning til regjeringen at levekårsutfordringer ikke bare handler om dårlig økonomi, men også om sosiale forhold. Det kan være lav utdannelse, helseplager, rus, psykiske lidelser, manglende nettverk, dårlige norskkunnskaper og at det er vanskelig å få tilgang på bolig).
– I disse områdene strever mange ungdommer med identitet og tilhørighet. Jeg savner en mer helhetlig satsing, i områdesatsinger og handlingsplaner, for hvordan vi som samfunn kan sikre at de ikke faller utenfor.
Det må mer penger på bordet.
Nei, Ali, nei Flexid. Det handler ikke om penger. Kanskje tvert om. Mindre penger ville kanskje tvunget foreldrene/foresatte på banen, og hvor det ble tatt mer ansvar, både for barna og for bomiljøet. Men da måtte jo foreldrene lære seg om hvilke grunnleggende frihetsverdier som råder grunnen i Norge, og videreformidle dem til sine barn. Det ville vi alle være tjent med. «Fleksibel identitet» fremstår som det motsatte.
For øvrig er verken FrP eller Abid Raja enige med Alis kritikk av dem. FrPs innvandringspolitiske talsperson Erlend Wiborg mener det er synd at Ali prøver å fremstille en ærlig politisk debatt som et problem. Han sier at partiet nekter å tie om de alvorlige utfordringene samfunnet og mange ungdommer står i.
Raja på sin side mener at formålet med å snakke om utfordringene er «å få en felles forståelse av at det er noen utdaterte holdninger i enkelte miljøer, som kan være problematisk for de unge som vokser opp i dag». Nettopp; utdaterte holdninger. Som samfunn må vi nekte å gå bakover inn i fremtiden.