Kong Haralds nyttårstale gikk rett inn i Kongehusets sorger, skapt av Mette-Marits sønn, Marius Borg Høiby. Kongen startet med å vise til at for noen ble 2024 «året da alt raste», og fortsatte:
– For oss i familien har dette vært et år da vi virkelig ble satt på prøve. Et år da vi har blitt enda mer bevisst på hva som betyr noe her i livet.
– I kjernen av det å være menneske ligger det at ingen av oss er spart for smerte og motgang. Noen rammes hardere enn andre. Men dessverre slipper ingen unna å oppleve vonde ting i livet. Hver og en av oss er nødt til å finne måter å stå i det på, og prøve å komme oss gjennom.
Budskapet er ikke å ta feil av, og alle skjønner at det er svært vondt, tøft og ensomt å prøve å hjelpe noen som er havnet på skråplanet. Spesielt hvis det er rus og psykiske plager med på lasset. For kongefamilien må det være ekstra vanskelig, da alt skjer i full offentlighet, mens en på samme tid skal prøve å utføre sine offisielle forpliktelser, der det ikke minst er viktig å være blid og fremstå som samlende. Jeg tror at kongefamilien har gjort alt hva de har maktet for å hjelpe den ikke lengre lille Marius, samtidig som de har visst at den eneste som kan ta grep er Marius selv.
I kongefamiliens situasjon er Kong Haralds fokus i nyttårstalen fullt forståelig, og antakelig helt på sin plass, også gitt den uregjerelige Märtha Louise og den amerikanske selverklærte sjamanen til ektemann, i tillegg til et enormt mediepress over tid og en like taus kronprinsesse.
Så er det annerledes med statsminister Jonas Gahr Støre (Ap).
Tillit
Støres nyttårstale var først og fremst viet ungdommen og «ungdomsløftet», da relatert til de barn og unge som har det tungt og vanskelig. Han var også såvidt innom «den konfliktfylte verden», om murer som bygges, om opprustning, Russlands krig i Ukraina, som kokte ned til «tillit».
– Men dere, vårt viktigste vern, vår aller største ressurs, det er tilliten mellom oss – at vi stoler på hverandre i Norge.
– Vi ser at harde fronter ute i verden lett fyrer opp under voksende motsetninger her hjemme, i våre gater og på sosiale medier.
– Ulike meninger, det hører demokratiet til. Vi må alle tåle å være uenige, men uten å gjøre hverandre til fiender.
– Krigene i Midtøsten engasjerer mange i Norge, spesielt dere som har familie, venner og kolleger i regionen. Men vi må ikke ta disse harde frontene hjem til oss. Det skal være trygt for en ung jøde på skolen eller en ung muslim på vei til trening.
Statsministeren har imidlertid et stort problem. Både han og regjeringen har nettopp mistet tilliten fra størstedelen av befolkningen. Også i 2024 erfarte vi at det er langt mellom teori og virkelighet, der lovnadene har sittet løst, sammen med pengebruken, mens folkets problemer har vedvart. Kanskje er det som irriterer oss mest er nettopp det som oppleves som pengesløsing. Det er som Martin Bech Holte sier til E24 at staten blitt så rik at den er blitt «udisiplinert og arrogant». Holte har gitt ut en bok med den treffende tittelen: «Landet som ble for rikt. Hvordan Norge endte i Oljefondets felle».
Det finnes regler for hvor mye oljepenger vi får bruke, men det finnes ingen regler for hva oljepengene brukes på.
Dette har ført til et kappløp for politikerne som går ut på å bruke pengene for å gjøre seg populære i relevante velgergrupper, mener han.
– Vi bruker pengene på å gjøre befolkningen passiv og å kjøpe oss ut av problemer i stedet for å løse dem. Og det begynner å merkes godt i økonomien, sier Bech Holte.
Nettopp, Norge betaler seg ut av problemer heller enn å løse dem, samtidig som den sittende regjering også kjøper oss inn i problemer. Støre må gjerne minne om at jøder skal være trygge i Norge, men når vi samtidig har en utenriksminister som er totalt uønsket i Israel bør det ringe noen bjeller. Dessuten er mange lut lei av sidestillingen av jøder og muslimer. Det må være fullt mulig å nevne den ene uten den andre. Ikke minst fordi vi vet hvor jødehatet sitter løsest. Det kan ikke forties eller bagatelliseres.
Trusler
Det som imidlertid vekker mer oppmerksomhet, er det Støre valgte å ikke si et ord om. Hva med truslene fra Kina? Det kinesiske lasteskipet Yi Peng 3 mistenkes for mulig sabotasje av to kabler i Østersjøen 17. november, da det kort tid før hadde passert kablene på vei fra en russisk havn. Noen dager senere kastet det anker i Kattegat. Der ble skipet liggende i ukevis, til stor frustrasjon for myndighetene, før det seilte avgårde kort tid før jul, angivelig med kurs for Egypt. Den 19. november sluttet Norge seg til en felleserklæring om sikkerhet og motstandsdyktighet for undersjøiske kabler.
«Kabelbruddene i Østersjøen den siste uken er en påminnelse om at undersjøiske kommunikasjonskabler er kritisk infrastruktur av strategisk betydning. Mesteparten av Norges kommunikasjon med omverdenen går via slike kabler. Ved å slutte oss til fellesuttalelsen vil vi understreke betydningen av internasjonalt samarbeid på dette feltet», lød det fra utenriksminister Espen Barth Eide.
Utvilsomt er dette kabler som er helt sentrale for vår sikkerhet, men skjønner folk flest hvor sårbare vi er?
Noen uker etter hendelsene i Østersjøen mistet over tre millioner dansker mobildekning da teleselskapet TDC (tidligere TeleDanmark) ble rammet av et landsomfattende nedbrudd. Noen timer senere ble Banedanmark rammet av signalsvikt, og togdriften i det meste av Jylland ble lammet. Og hva skjedde 1. juledag i Norge? Jo, da var det togstans i hele landet. «Forklaringen» på at togtrafikken ble lammet i ett døgn er syltynn: «Det er knyttet til feil på brannmuren som sikrer den digitale infrastrukturen», het det, og det ble lagt til at det ikke var indikasjoner på at feilen skyldes sabotasje. Bane Nor ville heller ikke si hvor i landet disse feilene var. Denne «forklaringen» tillater jeg, og antakelig mange med meg, å betvile. Det er mer sannsynlig at Russland eller Kina leker seg med oss.
At det skulle handle om tekniske feil – ikke et cyberangrep – illustrerer ganske enkelt hvordan cyberkrig fungerer: Med sine handlinger og sin retorikk skaper fienden usikkerhet, forvirring og frykt, slik at selv de mest tilfeldige ulykker har en destabiliserende effekt og gir den samme næring til usikkerheten, forvirringen og frykten, slik politisk kommentator Amalie Lyhne uttrykker det. Og ifølge Lyhne er også danskene «mestre i nedtoningens kunst».
Den 1. og 2. juledag ble også en rekke kabler brutt i Østersjøen og Finskebukta. Finland mente at oljetankeren Eagle S, som er en del av Russlands skyggeflåte, sto bak. Finsk politi tok seg om bord i skipet og fikk således avverget ytterligere kabelbrudd. Sjefen for det finske senteret mot hybride trusler, Jukka Savolainen, mente de finske myndighetene handlet raskt og bestemt i denne saken. Savolainen påpeker at de største skadene fra kabelbrudd kan skje i Nordsjøen og Atlanterhavet, og han vurderte hendelsene i Finskebukta som «relaterte eksperimenter».
Trusselvurdering for 2024 bør også bidra til at vi får opp øynene. Det uttales i klartekst at «Fremmed etterretning vil bruke en rekke ulike metoder mot enkeltpersoner og virksomheter i Norge. Cyberoperasjoner og rekruttering av kilder vil være blant de mest sentrale i 2024». Det heter videre at «målet med enkelte cyberoperasjoner være å skape usikkerhet i samfunnet».
Krigen er her
Vi hører lite konkret om hva slags trusler vi utsettes for, og ikke minst kan utsettes for, men så sent som 28. desember brakte NRK en artikkel med tittelen «Få har fullt beredskapslager: – Det kan faktisk skje ting». Her blir vi (igjen) fortalt hva vi bør ha i beredskap hjemme, og det fremkommer at myndighetene den siste tiden har endret retningslinjene til at et beredskapslager må kunne vare i en uke (tidligere var det tre dager). Men ikke et ord om hvilke «ting» som faktisk kan skje. Befolkningen behandles som en flokk unger som må beskyttes mot virkeligheten. Det kommer neppe til å øke vår sikkerhet.
Om statsminister Støre er redd for å stresse opp befolkningen med dårlige nyheter, så er den danske statsminister Mette Frederiksen (S) mer klar i talen. Noen uker før jul ga hun i en rekke landsdekkende medier i Danmark intervju med et dystert budskap. «De gode tider har sløret våre sanser», sa hun, og det var helt åpenbart at hun ville advare oss om mørke krefter.
– De mørke kreftene har forent seg på en måte som er en ny situasjon. Derfor er demokratier i en mye farligere situasjon enn før i vår levetid. Den eneste veien gjennom det er å kjempe for det.
I det dystre bildet hun tegnet navnga hun Russland, Nord-Korea og Iran, med Kina som hjelpestyrke, som motstandere. For dette er en akse av land som hater Vesten, samt Midtøstens terrororganisasjoner som Hizbollah og Hamas, hevdet hun.
Det er på tide å få europeerne til å forstå at de gode tidene er over og at det er krefter som truer vår fred og frihet i Europa.
Dette skjer samtidig med politiske uroligheter både i Tyskland og Frankrike, og med en Donald Trump som snart setter seg i sjefsstolen i USA. Dessverre er norske medier stort sett bare opptatt av sistnevnte, sammen med det norske stortingsvalget til høsten. Der er den store snakkisen hvordan Støre og Arbeiderpartiet vil klare seg og om det står et partilederskifte for døren, og om de borgerlige vil vinne tilbake regieringsmakten med to eller flere partier – og hvem som blir statsminister.
Men det er som overnevnte Martin Bech Holte sier om de ulike statbudsjettene som partiene har utarbeidet:
– I flere av de alternative statsbudsjettene vi har nå, må forskjellen i offentlig pengebruk måles i promille snarere enn i prosent.
Med dette mener han at flere partier i praksis planlegger å bruke omtrent like mye penger som regjeringen.
– Målet er å flytte den politiske konkurransen fra hvem som bruker mest penger, til hvem som løser folks problemer best.
Politikerne – og mediene – burde dermed være mer opptatt av at det gjøres politiske prioriteringer som monner – og gjøre oss krigsbevisste. Utvilsomt pågår en hybridkrig allerede, og det må vi snart ta innover oss.
Det er uansett lov å håpe at det blir et godt nytt år!