Antisemittisme

Minner om den verste poseringen under #metoo

Hysteriet over Elon Musks armbevegelser innsettelseskvelden lar seg ikke dempe av verken Musks egen forklaring eller av at jødiske lederskikkelser både i Norge og resten av den vestlige verden sier at de tror ham. En nazist er påvist av venstresiden, og nåde den som ikke bifaller. At det er noe ganske uhyrlig over sammenlikningen mellom Musk og det nazistene utsatte jødene for under Holocaust, synes ikke å falle dem inn. Det minner om den verste offerposeringen under #metoo. 

Sieg Heil, nazihilsen, saluto romano, hva enn du velger å kalle det, er spikret som et evig symbol på Hitlers grufulle, målrettede forsøk på total jødeutryddelse.

Elon Musks armbevegelse kan utelukkende forklares med at han gjorde en slik hilsen, fastslås det ivrig, ikke bare i USA, men også i Norge. Det dras fram videosnutter av Hitler, det argumenteres og vises til bøker, og enhver som har befatning med sosiale medier vet hva som har foregått siste uke. Det er en uendelig strøm.

At bevegelsen likner er det ingen som er i tvil om, men så var det dette med intensjon, hva Musk selv sier og ikke minst hva jødiske stemmer sier. Og da rakner det helt, for de ranke og rene har funnet sannheten.

George Gooding har en god oppsummering av saken i Nettavisen, der hovedpunktene er disse:

Gooding har rett. Her i Norge har eksempelvis jødenes fremste talsperson, Ervin Kohn, gått ut i både avisen Dagen og kulturavisen Subjekt og avvist påstandene om at Musk er nazist. Men det hjelper åpenbart ikke på stormen av meningsbærere som har behov for at Musk er nazist for å få sitt verdensbilde bekreftet.

Det minner til forveksling om hysteriet som bredte seg over hele den vestlige verden, Norge inkludert, under #metoo-kampanjen. Følgende avsnitt er gjengitt fra saken Grooming og jentene som aldri fikk noe #metoo-øyeblikk, og det kan illustrere parallellen til det som foregår i dag.

Fjerner fokuset på reelle overgrep

Da metoo-kampanjen rullet over verden og lille Norge senhøsten 2017 var det mange som skulle fortelle om overgrep de hadde vært utsatt for. Parallelt holdt jentene på landets institusjoner kjeft. Det samme gjorde jentene som henger utenfor McDonald’s på torget i Drammen, jentene som tar T-banen fra Grorud inn til Oslo sentrum og jentene i bygdene som henger på den lokale bensinstasjonen. De sa ikke et pip. De er vant til å være «usynlige».

Ingen spurte dem heller.

Mange vil gjerne hevde at de bryr seg mye om disse jentene, men min erfaring tilsier noe annet. Disse jentene er vant til bekymrede fjes fra barnevernsansatte og lærere, men de er på ingen måte vant til at noen kjemper for dem eller ansvarliggjør mennene som utnytter dem. Disse jentene er vant til å føle seg avvist av dem som burde tatt ansvar for dem. Først av egne foreldre, deretter av systemet. De er vant til å klare seg selv og kjenner følelsen av fordømmelse svi når de lar seg forføre av eller underlegger seg menn som ikke vil dem vel.

Jeg husker jeg skrev om metoo og jaget etter den statusen offerrollen plutselig ga da kampanjen pågikk som verst og ressurssterke kvinner ville ha en del av «kaken».  Samtidig jobbet jeg med unge kvinner som ikke sa et offentlig ord om hva de var utsatt for, hvilken uhyrlig utnytting de hadde opplevd siden tidlige ungdomsår.

Det finnes en spesiell type mennesker som dukker opp etter dødsfall. Mens familie og venner sørger, dukker fjerne bekjentskaper opp og sørger i store ordelag. De vil eie en bit av sorgen over den døde, eie en slags tilknytning til dem som sto den døde nær og opplever smerten. Og det er umulig å kritisere dem, for hvem kan vel kritisere noe så edelt som sorg over en avdød?

Jeg vet ikke om man kan si at #metoo har noen av de samme psykologiske mekanismene. At kvinner som har blitt grafset på rompa i en bar påberoper seg de voldtattes, utnyttedes smerte. At de påberoper seg overgrepsstatus, og så lenge det er individuelle opplevelser og følelser er slikt uangripelig. Det er nærliggende å tenke at det likner.

I stråleglansen av all den feministiske solidariteten ble de svakeste, de som ikke klarer eller makter å beskytte seg mot utnyttelse, satt i skyggen. Og de er der fortsatt.

Hyklersk jødeforsvar

Det jødene har opplevd de siste 15 månedene er i særstilling i historien. Først opplever de det mest groteske angrepet siden Holocaust, og deretter har de opplevd at antisemittismen har skutt i været. I hele den vestlige verden er antisemittismen på frammarsj, jøder oppfordres til ikke å bære religiøse markører for egen sikkerhet, de flytter fra vestlige land og må ha politibeskyttelse. Ikke bare når de markerer solidaritet med terrorofre og gislene i Gaza, men når de har barna sine i barnehage og skole.

Midt oppi denne uhyrlige situasjonen velger venstresiden å påstå at Elon Musk, sentral i Trump-administrasjonen, er nazist. Har de samme satt seg inn hva jødene ville stemt hvis de fikk velge? Det finnes en rekke meningsmålinger på akkurat den tematikken. Times of Israel hadde en oppsummering på det rett i forkant av det amerikanske presidentvalget. Jøder velger Trump over Harris i alle undersøkelsene.

Mitvim Institute publiserte i september 2024 en undersøkelse som rapporterte (på side 16) at blant de 85 % av israelerne som hadde en mening, trodde 68 % at Trump ville bedre tjene Israels interesser, mens 14 % tror Harris ville. Det er et forhold på nesten 5 til 1 for Trump fremfor Harris.

Den 4. oktober 2024 publiserte Langer Research Associates en meningsmåling som viser at 54 % av israelere med en mening favoriserer Trump, mens 24 % favoriserer Harris – mer enn 2 til 1 i Trumps favør.

Senest, 28. oktober, publiserte Israels Channel 12 TV en meningsmåling som viste at 66 % av israelere med en mening velger Trump, mens 17 % velger Harris – et forhold på nesten 4 til 1 i Trumps favør.

Er det virkelig noen som tror jødene føler seg tatt i forsvar av en venstreside som retter sine moralske pekefingre mot Musk? Den samme venstresiden som har umåtelige vansker med å forstå at Hamas ønsker å slette Israel fra kartet skal altså posere som jødenes forsvarere? Det er et påfallende hyklersk standpunkt.

Jødene vet godt at Elon Musk ikke er nazist. Amerikanere likeså. Jeg mistenker at også de ivrigste nazi-stemplerne her på berget er klar over det, men at det er vondt å ta innover seg at folk flest har gjennomskuet den poserende sympatien som aldri gjelder de virkelig lidende, mest utsatte.

(Forsideillustrasjon: laget med Grok)