I september har vi valg på nytt Storting. Det er fire år siden sist, og det blir fire år til neste gang velgeren får si sin mening. Som kjent åpner ikke Grunnloven for å utlyse nyvalg. Resultatet er at hvis velgerne angrer seg og oppslutningen om den sittende regjering faller som en stein, slik som er tilfelle med regjeringen Støre, må velgerne leve med det valget de har gjort. Bordet fanger.
Nå kan selvsagt Stortinget vedta et mistillitsforslag som gjør at regjeringen må gå, men det endrer ikke Stortingets sammensetning, den er uendret ut fireårsperioden. Da kan vi fort ende opp med en mindretallsregjering der diverse småpartier får uforholdsmessig mye makt i bytte mot å støtte en ny regjering. Dette er ofte situasjonen hos oss. Hvor demokratisk dette er, kan helt klart diskuteres.
La oss derfor se på et par alternative måter å ordne folkestyret på.
Storbritannia
Som de fleste sikkert har fått med seg var det i juli valg i Storbritannia, der det ene av de to store partiene – Labour – vant ved et valgskred. De fikk rent flertall ved valget. Av 650 valgkretser tok Labour 411 og har derfor rent flertall og kan gjøre hva de vil. Og det gjør de.
I løpet av de seks månedene regjeringen har sittet har de blitt historisk upopulære, så upopulære at over 3 millioner velgere har underskrevet på et opprop der de krever nyvalg. Oppropet ligger for tiden i Underhuset for avgjørelse og vil bli votert over etterhvert.
Problemet er bare at hverken i Norge eller Storbritannia har velgerne noe de skal ha sagt når de først har lagt sin stemme i stemmeurnen. Dette er ille nok i Norge, men i Storbritannia er det verre. Der sitter regjeringen inntil regjeringen utlyser nyvalg, senest innen fem år. Og når regjeringen utgått av Labour kontrollerer 411 av 650 representanter i Underhuset, har kravet om nyvalg en snøballs sjanse i helvete til å bli vedtatt. Fullt forståelig – det er relativt menneskelig å stemme imot ethvert forslag som slår bena under ens egen behagelige og godt betalte tilværelse i Parlamentet hvis man ikke blir tvunget til det.
Fordelen med den engelske system med enmannskretser er at selv med et lite flertall blant velgerne er det lett å få et stort flertall i Parlamentet og derved en styringsdyktig regjering, slik Labour har i dag. Ulempen er at et stort mindretall i folket settes helt på sidelinjen uten noen som helst innflytelse.
Hva så med USA?
I vår artikkel av 01.11.24 ga vi en relativt grundig gjennomgang av hvordan demokratiet i USA fungerer.
Når vi i dag sitter med fasiten etter valget og konstaterer at republikanerne og Donald J. Trump gjorde rent bord og nå kontrollerer både Senatet og Kongressen, fremstår det egentlig underlig at Trump ikke vant mer enn han gjorde. For hvordan er det mulig for så mange velgere å mene at en åpenbart dement eldre mann kunne styre USA i ytterligere fire år? Og når sannheten sprakk i en debatt med Trump den 28.06.24, så satte man inn som alternativ en kaklende visepresident hvis eneste kvalifikasjon var at hun var en farget kvinne. Sannheten er selvsagt at et meget stort mindretall blant velgerne avskydde Trump så dypt og inderlig at Demokratene kunne satt inn bikkja til Biden som kandidat hvis det var det som skulle til.
Som sikkert mange har fått med seg har USA indirekte valg, det vi si at velgerne i hver enkelt av de 50 delstatene stemmer på den presidenten, de senatorene og de kongressmedlemmene de ønsker, og den som får flest stemmer vinner stort sett alle «valgmennene» som den enkelte stat har. Disse fordeles etter innbyggertallet i staten. Og det er valgmennene som til slutt møtes og stemmer inn presidenten. Så langt, så godt.
Et slikt system fungerer tilsynelatende godt i en forbundsstat med 50 stort sett selvstyrte delstater og med 330 millioner innbyggere, men hadde vært «overkill» i Norge med sine kun 5,5 millioner innbyggere. Derimot – det er noe annet amerikanerne har som kunne vært fristende å innføre også hos oss.
Senatshøringene
Tenk deg at en regjering utgått fra Ap og Sp ledet av Jonas Gahr Støre måtte presentere sine kandidater til de enkelte statsrådposter for de relevante stortingskomiteer for å bli eksaminert av komitemedlemmene om hvilke planer de hadde på det fagområde de var satt til å administrere. Og dersom statsrådskandidatene ble ansett ukvalifiserte så kunne de bli forkastet av komiteen? Med andre ord – innføre et jobbintervju før utnevnelsen blir godkjent?
Hadde noe slikt blitt gjennomført hadde bergensordføreren Marte Mjøs Persen aldri blitt olje- og energiminister (hun varte da heller ikke lenger enn seks måneder), bonden Trygve Slagsvold Vedum aldri blitt finansminister og Tonje Brenna med kun fullført videregående skole kunne aldri ha blitt kunnskapsminister. Det eneste som hadde reddet dem var at mange av komitemedlemmene var like lite kvalifiserte. I USA er dette annerledes.
I disse dager foretar Senatet utspørringer av de kandidatene Trump har fremmet som ledere av de enkelte departementer og viktige institusjoner. Undertegnede har etter beste evne søkt å følge utspørringene av Pete Hegseth som ny forsvarsminister, Pam Bondi som ny justisminister, Marco Rubio som ny utenriksminister, Doug Burgum som ny innenriksminister, Sean Duffy som ny samferdselsminister og Kristi Noem som ny sikkerhetsminister. Og dette er bare starten.
I hver senatskomité sitter det 15 til 20 senatorer, ledet av en republikaner og ellers noenlunde likt fordelt mellom republikanere og demokrater. Og fordi demokratene stort sett hater Trump og alle hans kandidater dypt og inderlig tar dette tid.
Men det er forskjell på hvorledes demokratene behandler de enkelte kandidatene, noe som klart fremgår av opptakene. Klikk innpå lenkene ovenfor – det er ganske interessant.
Som i Norge vil alle ha best mulig infrastruktur til lavest mulig pris, noe som klart fremgår fra utspørringen av den nye samferdselsministeren Sean Duffy, som er den av dem som nok slipper lettest unna i komiteen. Her går spørsmålene mest på hva Duffy har tenkt å gjøre med forhold i de enkelte senatorers hjemstater.
Bondi får gjennomgå
Utspørringen av den nye justisministeren, Pam Bondi, forholder seg ganske annerledes. Dette skyldes selvsagt at Justisdepartementet under Biden og Demokratene ble aktivt brukt til å gå etter Trump og hans tilhengere på alle mulige måter ved å være særdeles selektiv i hvilke saker som ble strafferettslig forfulgt.
Et godt eksempel er hva som skjedde etter Georg Floyds død i Minneapolis sommeren 2020, et dødsfall en lokal politioffiser ble dømt for å ha forårsaket. Som mange muligens vil huske utløste det opptøyer der en venstreorientert mobb brant ned store deler av sentrum i Minneapolis, blant annet politistasjonen, men i ettertid ble svært få dømt for dette.
Dette i motsetning til hvordan Justisdepartementet under Biden har reagert mot foreldre som har kritisert undervisning av sine barn i «radikal kjønnsteori» på møter i skolestyrene – disse er behandlet som «domestic terrorists» og strafferettslig forfulgt. Generaladvokaten i Texas har derfor funnet det riktig å saksøke Bidens administrasjon for brudd på Konstitusjonens 1. amendment – retten til ytringsfrihet. Demokratene frykter åpenbart at det under Trump vil bli de selv som blir gjenstand for rettslig forfølgelse av Justisdepartementet. På seg selv kjenner en andre.
Uansett – det er sann fryd å høre hvordan Pam Bondi turnerer selv de mest pågående og useriøse spørsmål fra Demokratene. Hun ser kanskje ut som en søt ungjente med langt lyst hår, men skinnet bedrar – hun er 59 år med en CV som imponerer.
Hva med Hegseth?

Admiral Rachel Leland Levine, utnevnt av president Biden i mars 2021, sammen med Bidens pressesekretær Karine Jean-Pierre
Like pågående – om ikke verre – var demokratenes utspørring av kandidaten som forsvarsminister, Pete Hegseth. Han har vært utsatt for en omfattende hatkampanje fra de Demokratenes medier, f.eks. CNN, New York Post og Washington Post. Hovedinnholdet er anonyme beskyldninger om misbruk av alkohol, seksuelle overgrep mot ansatte, underslag i foreninger han har ledet, utroskap mot ektefellen osv. Hegseth har selvsagt nektet for alt og har kalt det en kampanje for å få ham til å trekke seg som kandidat, noe han ikke har vært villig til å gjøre.
Hegseth har gitt uttrykk for ønske om å gjennomføre store endringer innen militæret. Av de endringer senatorene fra Demokratene har hisset seg spesielt opp over er å slutte å betale for kjønnsskifteoperasjoner av personell, å fjerne transpersoner fra aktiv tjeneste, fjerne kvinner som stridende personell fordi de ikke tilfredsstiller krav til fysisk styrke osv. Dette er ting som er innført under president Biden, og som Hegseth vil endre på.
Han vil også fjerne en rekke høyere offiserer til fordel for kampklare styrker og vil prioritere folk med «Dust on their boots».
Er det noe å lære fra USA?
Det særlig Hegseth har fått gjennomgå i komiteen av noen av demokratene er av en slik karakter at formannen burde ha klubbet, for eksempel når han ble spurt om utroskap i ekteskapet. Slikt hadde aldri passert her. Likevel – det som imponerer er kunnskapsnivået hos Trumps kandidater til de forskjellige stillingene. Nå er USA et stort land med 330 millioner innbyggere så det er åpenbart flere kandidater å velge mellom der enn her. Men likevel – hvilken norsk statsråd hadde på sin første dag i regjeringen overlevd en slik utspørring relatert til det fagområde de skulle få tildelt? Ikke mange. Av dagens regjering vil trolig kunnskapsminister og tidligere ordfører i Stavanger, Kari Nessa Nordtun og Forsknings- og høyere utdanningsminister, professor Oddmund Løkensgard Hoel, greie seg bra. De øvrige synes mer tvilsomme.
Det er selvsagt en besnærende tanke å la kandidatene til å gå inn i en ny regjering stå skolerett for stortingskomiteene for å se hva de har å tilføre land og folk. Det vil likevel aldri skje.
I vår artikkel den 31.03.22 om «Oppdrettspolitikerne blant oss» gjennomgikk vi bakgrunnen til noen av våre mest sentrale politikere. Det var deprimerende lesning. Et flertall av dem hadde kun gått gradene innen Høyre og Arbeiderpartiet med minimal – om noen – yrkeserfaring fra privat sektor. De har blitt yrkespolitikere som stort sett gjør det de kan for å komme på sikker plass ved neste stortingsvalg. Et spesielt eksempel er Erna Solberg (H) som har sittet ni perioder på Stortinget (inklusive åtte år som statsminister) og som ønsker seg enda en periode. Hun vil da totalt ha sittet 40 år på Stortinget. Siden hun har noen år igjen før hun når pensjonsalder er vel tanken at «four more years» er bedre enn å gå tilbake til Operasjon Dagsverk eller Akvariet i Bergen som er hennes eneste påviselige arbeidsplasser utenfor politikken.
«Det lykkelige valg»
Vi har skaffet oss et system der hvem som skal representere oss på Stortinget avgjøres på bakrommet på de enkelte partikontorer uten at vi har noen som helst innflytelse over hvem som havner øverst på listene vi legger i stemmeurnene.
Enda mindre vil vi – eller opposisjonen – noensinne kunne uteksaminere fremtidige statsråder for å sjekke kompetansenivået. Det er lite sannsynlig at det noensinne vil bli flertall for en slik ordning. Til det har stortingsrepresentantene for mye å tape.
Vi har derfor en mistanke om at ordtaket «Den Gud gir et embete, gir han også forstand» neppe gjelder for utnevnelse av medlemmer til Regjeringen. Her har Gud en jobb å gjøre.
I Nils Kjærs satiriske skuespill «Det lykkelige valg» sier hovedpersonen, stortingsmannen Celius, at «På Stortinget, der er det godt at sidde».
Slik var det da stykket ble skrevet i 1913. Situasjonen er dessverre den samme i dag.