For knappe to uker siden signerte Russland og Iran en omfattende samarbeidsavtale. Nyhetsbyrået AP siterte Putin og skrev at han hadde omtalt avtalen som et «reelt gjennombrudd, som skaper forutsetninger for en stabil og bærekraftig utvikling av Russland, Iran og hele regionen».
I Foreign Affairs skriver Nicole Grajewski og Or Rabinowitz, begge akademiske tungvektere innen henholdsvis kjernefysisk spredning, etterretning og israelsk-amerikanske relasjoner, at risikoen for at Russland og Iran innleder ikke bare et militært samarbeid, men også et kjernefysisk samarbeid, er overhengende. De skriver også at det er viktig at Vesten forstår hvor dypt sammenvevd krigene i Ukraina og Midtøsten er.
Trusselen har vokst i ti år
De to tar utgangspunkt i den historiske konteksten mellom de to landene. Partnerskapet begynte med et hemmelig møte i 2015 mellom Qasem Soleimani og russiske tjenestemenn for å støtte Assad i Syria. Dette la grunnlaget for en tiår lang utvikling fra taktisk til strategisk samarbeid, heter det.
I juli 2015 reiste general Qasem Soleimani, tidligere sjef for Irans elitestyrker, Quds Force, i hemmelighet til Moskva for å diskutere en nødplan for å redde Assad-regimet i Syria, som hadde mistet kontrollen over omtrent 80 prosent av syrisk territorium i fire år med borgerkrig. Russland hadde nettopp hjulpet til med å forhandle fram atomavtalen med Iran fra 2015, kjent som Joint Comprehensive Plan of Action. Soleimanis reise, avslørt tre måneder senere, fant sted i strid med FNs reisesanksjoner knyttet til Irans atomprogram og truet med å undergrave den. Likevel satte møtet i gang en tiår lang utvikling av det iransk-russiske forholdet, fra taktisk samarbeid i Syria til nært partnerskap i dag, og kulminerte med signeringen av en strategisk partnerskapsavtale mellom de to landene i januar 2025.
Samarbeidet mellom Russland og Iran i Syria inkluderte integrerte militære operasjoner, som senere utvidet seg til å støtte Russland i Ukraina-konflikten der Iran ga militær teknologi som droner og missiler.
Den russiske intervensjonen i Syria tvang Moskva til å engasjere seg i en delikat balansegang mellom Iran og Israel, som de hadde et relativt konstruktivt diplomatisk forhold til. Mens de koordinerte militære operasjoner med Iran, opprettholdt Moskva diplomatiske kanaler med Israel og handlet til og med for å begrense iransk innflytelse i Syria. Men Russlands invasjon av Ukraina i 2022, sammenholdt med det russiske svaret på Hamas’ angrep i Israel 7. oktober 2023, forstyrret denne balansen, ettersom Moskvas økende avhengighet av iransk militærteknologi drev russerne nærmere Teheran. Et tiår etter Soleimanis besøk har Iran og Russland knyttet enestående bånd, styrket av felles isolasjon fra Vesten og av militært samarbeid i Ukraina. Russland, som en gang var arkitekten bak avtalen om å begrense Irans atomprogram, har utviklet seg til å potensielt kunne muliggjøre Teherans atomambisjoner.
Sammenvevde kriger
Russland balanserte opprinnelig forholdet til både Iran og Israel, med diplomatiske forsøk på å begrense iransk innflytelse i Syria. Denne balansen ble imidlertid forstyrret av Ukraina-invasjonen og Hamas-angrepene på Israel i oktober 2023, og presset Russland nærmere Iran. Gjennom fjoråret ble det stadig tydeligere at Russland posisjonerer seg med det islamistiske regimet.
I Jemen, ifølge The Wall Street Journal, leverte Moskva satellittdata gjennom IRGC-operatører for å forbedre Houthienes målrettingsevnen mot skipsfartøyer i Rødehavet og ble enige om en våpenavtale på 10 millioner dollar med houthiene, meglet av Teheran under dekke av at det var en humanitær hjelpepakke, før de til slutt ble kastet ut.
I Libanon la Russland til rette for overføring av sofistikerte våpen til Hizbollah, inkludert avanserte antitank-styrte missiler, senere utplassert mot mål inne i Israel. Russland ga også iransk-støttede styrker større operasjonell frihet i de syriske Golanhøydene. Det kanskje mest indikative for Russlands skifte var at Putin og russiske tjenestemenn nektet å utstede noen fordømmelse eller irettesettelse av Hamas i dagene etter 7. oktober. Den 13. oktober sammenlignet Putin heller de israelske forsvarsstyrkene med nazistene, og fortalte journalister at Israels planer i Gaza var «sammenlignbare med beleiringen av Leningrad under den store patriotiske krigen.»
Det israelske svaret på 7. oktober ga avgjørende slag mot Irans nettverk av ikke-statlige allierte og partnere. I tillegg til å sikte mot Hamas i Gaza, etablerte Israel effektive land- og luftblokkader som avskjærte iranske troppebevegelser og logistikk inn i Syria for Hizbollah innen utgangen av 2023.
Med Iran som føler seg isolert og dets konvensjonelle allierte svekket, revurderer Teheran sin atomstrategi, potensielt med russisk bistand. Russisk støtte kan inkludere teknologi for missilsystemer og atomvåpen. Etter kollapsen av Assads regime i 2024, har begge land mistet betydelig innflytelse i Syria, men har fått hverandre som partnere. Det strategiske partnerskapet ble formalisert i januar 2025, med implikasjoner for Irans kjernefysiske ambisjoner.
Atomavtalen med Iran
I fortiden ligger den Den felles omfattende handlingsplanen (JCPOA), ofte kjent som Iran Nuclear Deal, som ble forhandlet frem under president Barack Obamas administrasjon. Artikkelforfatterne skriver at den nå er «det beste USA har», og impliserer videre at det slett ikke er særlig godt.
Det kan de ha rett i. Det er sammensatte årsaker til at JCPOA har blitt ansett som en fiasko av forskjellige kritikere, og tilsvarende årsaker til at Trump under første periode trakk USA ut av den. Blant annet har Council on Foreign Relations kritisert den Obama-signerte avtalen.
Avtalen inkluderte bestemmelser som gradvis ville løfte begrensningene for Irans kjernefysiske aktiviteter over tid, noe som gir mulighet for gjenopptakelse av visse kjernefysiske aktiviteter etter 10 til 15 år og baner vei for at Iran kan fremme sitt atomprogram uten betydelige internasjonale begrensninger i fremtiden. JCPOA omfattet heller ikke Irans ballistiske missilprogram, som er avgjørende for levering av atomvåpen, men det verste med avtalen er at den ga Iran betydelige økonomiske fordeler gjennom sanksjonslettelser. Dette ga igjen Iran økonomisk spillerom til å finansiere terrorisme og militære aktiviteter snarere enn sivil økonomisk utvikling.
Foreign Policy skrev allerede sommeren 2023 at atomavtalen med Iran i praksis er død, men pekte på lærepunkter om deeskalering. Når Grajewski og Rabinowitz argumenterer for at den likevel er «det beste vi har», er det med henvisning til et visst rammeverk for nettopp deeskalering – samt det diplomatiske samarbeidet med europeiske stater som i sin tid signerte avtalen.
Beste mulighet
USA og Israel står overfor dilemmaer i hvordan de skal svare på Irans potensielle atomisering. Mens militær aksjon kan vurderes, foreslår Grajewski og Rabinowitz en diplomatisk tilnærming som involverer press og engasjement for å forhindre videre kjernefysisk utvikling uten å presse Iran nærmere Russland. USA bør utnytte snapback-mekanismen fra JCPOA for å presse Iran, oppmuntre til direkte forhandlinger og muligens øke israelsk støtte til Ukraina for å motvirke russisk innflytelse i regionen, skriver de to, ganske enkelt fordi et kjernefysisk Iran støttet av Russland kan føre til regional ustabilitet, inkludert et atomvåpenkappløp og styrking av anti-vestlige allianser globalt.
Å drive en kile mellom Russland og Iran vil være en stor utfordring.
Washington bør i stedet vedta en gradvis tilnærming, og samarbeide med sine europeiske partnere, Frankrike, Tyskland og Storbritannia, for å utløse, eller true med å utløse, snapback-mekanismen i Iran-avtalen, som vil gjeninnføre FNs sikkerhetsråds sanksjoner slik de så ut før JCPOA på Iran. Selv om Trump, som trakk USA ensidig fra avtalen i 2018, kan kvie seg for å påberope seg avtalens vilkår, har personer i administrasjonen hans, inkludert utenriksminister Marco Rubio, antydet hans støtte til å innføre snapback-sanksjoner. De kan likevel være en kritisk komponent for å få Iran til forhandlingsbordet.
Utløpet av snapback-mekanismen i oktober 2025 gir USA en tidsramme for å gjenopplive diplomatisk engasjement og potensielt forlenge eller revidere avtalens vilkår. Til tross for at de ikke lenger er en part i atomavtalen, bør Washington koordinere en nøye sekvensert multilateral presskampanje, og dra nytte av Frankrikes, Tysklands og Storbritannias evne til å utløse den automatiske gjeninnføringen av sanksjonene slik de var før 2015, en prosess som verken Russland eller Kina kan nedlegge veto mot. Pålegget er imidlertid ikke uten risiko. Teheran har advart om at de kan svare med å trekke seg fra ikke-spredningsavtalen for atomvåpen (NPT), som vil eskalere spenninger, til og med provosere militære angrep mot atomanleggene, og omdirigere diplomatiske amerikanske og allierte anstrengelser for å forhindre Irans fulle tilbaketrekning.
I motsetning til Biden-administrasjonen, bør Trump-administrasjonen engasjere Teheran i direkte forhandlinger. Med en forståelse av at enhver potensiell avtale ikke ville konkurrere med JCPOA i omfang, bør administrasjonen fortsatt forsøke å oppnå en smal, raskt implementerbar avtale, designet for å deeskalere spenninger samtidig som det skapes rom for en bredere fremtidig avtale.
Det artikkelforfatterne skriver er altså at mulighetsrommet overfor Iran er knapt, all den tid JCPOA utløper i høst.
Følg med på Kina
I samtale om hva Trump kan komme til å gjøre i tiden som kommer, var vår faste kontakt, etterretningsveteran, tydelig på at situasjonen er skummel og at advarslene fra de to strategene bør tas på alvor.
– Trumps mulighetsrom svinner for hver dag som går. Han har frem til september/oktober 2026 å vinne frem. Han må trå vannet varsomt stedvis, mens han kan klampe litt til der det trengs. Xi er nok lite lysten på en invasjon på Taiwan de nærmeste årene. Så lenge de bare tøffer seg med noen overflyvninger, er det greit. Verre blir det hvis de flytter tungt materiell for å drive «øvelser» på andre siden av Taiwanstredet. Følg gjerne med på hva de gjør. Noen tenketanker jeg følger har laget indikatorlister på hva PLA (Folkets frigjøringshær, militær-organisasjon for alle land-, sjø- og luftstyrker til Folkerepublikken Kina, min anm.) foretar seg, og foreløpig er det heller lite. Men flytter de først tung utrustning og – ikke minst – feltsykehus, da er det fare på ferde, sier etterretningsveteranen, før han fortsetter:
– Russland er i ferd med å desimere det de har av materiell, selv om de får hjelp fra Iran, Nord-Korea og en (noe?) motvillig Xi. Sistnevnte ønsker ikke åpne krigshandlinger og PLA Army/Navy har aldri blitt blotet i åpen strid av nevneverdig art. Han kommer ikke til å sende sine egne til Ukraina eller Kursk, slik Kim Jong-un nå gjør (aztekerne visste i alle fall hva de gikk til når de ble ofret til gudene av sine prester).
Trump og Europa
Man må forstå hva Trump gjør når han kommer med utspill om Panamakanalen og Grønland, fastholder vår kontakt.
– Trump spiller opp diktatortoppene mot hverandre nå. Mye av det han kommer med, har en edge mot dem. Panamakanalsaken har ingenting med den selvstendige staten Panama å gjøre, det er sand i maskineriet mot Kinas planer om det 21. århundres maritime silkevei. Grønlandssaken handler om å riste i trærne for å se om Russland og Kina er sikre på seg selv, og det omfatter Nord-Korea. Foreløpig snakker ikke Trump stygt om Iran, og det liker ikke Khamenei, kan jeg tenke meg. Nå som Trump kanskje tar en mer direkte approach for å trekke mullaene (figurativt) i skjeggene, da er bakteppet for artikkelen til Rabinowitz og Grajewski mer synlig.
– Men han har ikke en uendelig mengde med kort han kan spille ut. Hans siste periode som president kan bli den mest epokegjørende om han spille sine kort riktig. Sett med mine øyne. Etablerte sannheter vil bli utfordret. Vi i Norge kommer til å bli utfordret og det er ikke gitt at Støre skjønner hva som kommer til å treffe ham i bakhodet. Ei heller hans arvtaker som statsminister. Jeg håper virkelig det kommer noe som øker vår nasjonale frihet og sikkerhet, og at dagens platepratere erstattes med noen med moralsk ryggrad. One can only hope…
– 23.februar blir en test. Da får vi se hva Tyskland velger når de går til forbundsdagsvalg. Velger Merz å lage en storkoalisjon eller gjør han som Kristersson i Sverige? Han burde velge sistnevnte løsning, men AfDs ukrainapolitikk må legges på hylla. Og det gjøres lettest ved å endre innvandringspolitikken 180 grader. Da vil ikke andre europeiske land kunne la være. Dette vil føre til bedre forbindelser mellom USA og Europa, og det trengs, sier veteranen.
Kald krig kan bli varm
Etterretningsveteranen er klar på at Vesten er truet – og klar på hvilke aktører som utgjør en trussel.
– Det skrives mye om dette i sikkerhetsfagmiljøene om dagen, på begge sider av Atlanterhavet. USA/Vesten er stilt opp mot Russland/Kina/Nord-Korea/Iran, med en underskog av land av mer eller mindre diktatorisk styre. Assad var avhengig av Russland/Iran for å holde kontroll og holde seg flytende. Russland har klart å holde det gående i Ukraina takket være iranske droner og 6 millioner NK-artillerigranater.
– Mange forstår ikke hvor mye jern og metall dette faktisk utgjør. Årsproduksjonen til Russland er (antakeligvis) 2 mill granater (typeavhengig, selvsagt). Den amerikanske er noe mindre, og lagrene der tømmes for å bli brukt i rakett- og selvdrevet artilleri i Ukraina. Når nordkoreanerne varter opp med 6 mill granater og 11000-12000 soldater som garantert går en fæl død i møte – ingen av dem kommer levende hjem – så forventes det noe fra Putin. Og hva kan han stille med? Teknologi, særskilt innen balistikk.
– Nord-Korea drømmer om et lager med interkontinentale missiler som kan nå USA, og der i gården spekuleres det i hvor langt Nord-Korea har kommet i sine planer på dette området. USA er ikke rustet på samme måte som Israel i forhold til Iron Dome. Det er klare krav fra Trump-støttespillere og andre om at landet må sikres bedre. Akkurat nå er det bare Washington DC som har et rakettskjold. 99,9 prosent av resten av landet har det ikke… dette nevnes ikke utenfor sikkerhetsfagmiljøene i Norge. Det er rimelig vilt.
– Jeg kan gi et nice-to-know-fact: norsk selvdrevet artilleri, blant venner kjent som M109, bruker vanligvis hulladningsgranater med 155 mm kaliber. Granaten veier omtrent 45 kg. 270.000 tonn stål, metall og krutt, med kjærlige hilsener fra Pyongyang. Gjenytelse forventes.
– Jeg hørte for øvrig at kineserne skal ha forsynt IRGC med ganske heftig forsyning av drivstoff til å fuele store mengder konvensjonelle mellomdistanseraketter. Hvem kan være mål for disse, mon tro? Iran har ikke kapasitet helt ennå ettersom Israel banket gørra ut av det iranske luftvernet i oktober, men noe av dette går til houtiene og de er med på notene. Amerikanerne er svært urolige for at Rødehavet blir en krigssone.
– Poenget mitt er dette: for de som mener at den kalde krigen tok slutt på 1990-tallet, get your head out of your ass! Den er tilbake i et annet format og den kan fort bli varm om få år. Selv med en fredsslutning i Ukraina og våpenhvile i Gaza – kosen er over. Legg bort bamsemumsen og gjør klar til striden som kommer, konkluderer veteranen.
(Forsideillustrasjon laget med Grok)