Det var en nasjonal nyhet da HRS ble fjernet fra statsbudsjettet i 2022. Telefonene våre kokte, og i den andre enden var det journalister som nok gned seg i hendene. De fleste av dem har jo gjort sitt for at den lille statsstøtten skulle fratas oss. Det disse journalistene ikke visste eller forstod, var at vi langt på vei kun var lettet over å være ferdige med det regelrette uverdige sirkuset innen posten på statsbudsjettet som vi tilhørte.
– Hva synes du egentlig om profeten Muhammed?
Ikke minst journalisten som ringte oss fra NRK hadde vi det regelrett morsomt med. Jeg satte på høyttaleren så Rita og Julie også skulle få med seg seansen.
Først latet jeg som jeg ikke visste at HRS hadde mistet statsstøtten, og Julie og Rita gapskrattet i bakgrunnen. Dernest listet jeg selvsagt opp hva HRS hadde fått rett i – med et stort og lystig smil rundt munnen. Så tok jeg et mentalt «nakkegrep» på ham og sa: «Du, hva synes du egentlig om profeten Muhammed?»
Det ble fullstendig stotring i den andre enden, før han til slutt repliserte: «Det har jeg ingen formening om.» Jeg ga meg ikke og spurte videre: «Har du heller ingen mening om Stalin?» Da svarte han kjapt: «Ja, han var jo ingen god mann.»
Jeg ga meg ikke: «Så du har en mening om Stalin, men ikke om en politisk og militær leder med mange liv på samvittigheten, som nedslaktning av jøder?» Ny stotring fulgte, før jeg hjalp han ut av situasjonen: «Kan vi ikke si det sånn at vi møtes over en kopp kaffe og fortsetter denne samtalen». «Ja, ja, det gjør vi», sa en tydelig svært lettet journalist.
Da jeg la på, lo vi kanskje høyere enn noensinne i HRS sine lokaler. Vi hadde adrenalinkick alle tre.
Å gjøre jobben de uansvarlige ikke gjør
Vi visste i mange år forut at dagen ville komme. For HRS gjorde jobben verken journalister eller statsstøttede organisasjoner gjorde gjennom årene: Vi avdekket graverende forhold rundt innvandringens konsekvenser, ikke minst overgrepspraksiser mot sårbare barn, unge og kvinner, typisk med muslimsk bakgrunn.
I dag er disse temaene knapt til debatt lenger. Alle er innforstått med alvoret. Det som mangler er (selvsagt) solide realpolitiske grep, men de kommer dryppende. År for år.
Det var da HRS begynte å fokusere på islam på midten av 2000-tallet at grepet om statsstøtten hardnet til. Det strammet seg ytterligere til etter suksessen med Islam. Den 11. landeplage i 2015. Mediene og politikerne gjør alt de kan for å late som om islam knapt eksisterer eller har fått makt i hele Norge. Skulle man ta denne politiserte religionen på alvor, måtte man jo – hvis man vil være ærlig – bringe urovekkende informasjon til folket om at man faktisk hadde tillatt at en enøyd erobrerideologi fikk slå dype røtter i landet vårt. Røtter som henter næring i fiendtlig tankesett som ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn.
Da måtte man samtidig innrømmet at man hadde sviktet sitt samfunnsoppdrag om vesentlig informasjon til folket og politikerne.
Vinnerlaget
Dere som er venner av HRS, dere har satt dere inn i volden i islam, i umenneskeligheten i islam, ikke minst for kvinner, ikke-muslimer generelt og jøder i særdeleshet.
Derfor er dere med på vinnerlaget. Det skal dere minne dere selv om hver eneste dag.
Vi vet at mange av våre økonomiske bidragsytere er minstepensjonister og/eller uføretrygdede. At de av dere som er det prioriterer å sende bidrag til HRS gjør oss spesielt ydmyke. Vi er likeledes utrolig takknemlige for de som gir så det monner. Begge deler er svært inspirerende. Men det er også helt nødvendig for at HRS fortsatt skal eksistere som et sted der fakta og fornuft trumfer politisk feighet og uforstand.
Sistnevnte så vi nok en gang et grelt utsalg for nylig, da Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, tok til orde for at innvandrere, typisk fra Pakistan, Afghanistan og Somalia, skal få skattefradrag for hver krone de sender til hjemlandet. Altså skal eksempelvis lille Ali gå for lut og kaldt vann her i Norge, mens fetteren Muhammed skal få nettbrett i Pakistan. – For husk, Ali, fetteren din er fattigere enn deg. Hilsen Stavrum.
Stavrums mangel på solidaritet med barn i Norge er himmelropende og empatiløs.
HRS vet alltid hvor sympatien og empatien vår ligger: Den ligger hos de sårbare. Og den ligger i kampen for å bevare et fritt og velfungerende Norge der den personlige friheten er i sentrum. Også for de kommende generasjoner. Vi viker ikke en tomme i dette synet, i denne holdningen.
Et bedre alternativ
Derfor håper vi at dere fortsetter å lese oss og støtte oss i det særdeles spennende nyåret, der Trump setter seg ved bordet i det ovale kontoret, mens Sylvi Listhaug og Erna Solberg forbereder seg på å ta over regjeringskorridorene. Tross sine feil og mangler, er FrP og Høyre et langt bedre alternativ enn dagens regjering. Både hva gjelder innvandring og økonomien til Norge og befolkningen.
Nytt år er nye blank ark som skal fylles. Vi velger å være politisk optimistiske på vegne av 2025. Og vi velger å tro på fortsatt tiltrengt økonomisk støtte fra dere. På forhånd takk!
Godt, nytt år!