Den kulturelle revolusjonen

TV2s «Dødsenglene» bør vekke debatt om alt annet enn aktiv dødshjelp

TV2s dokumentarserie «Norge bak fasaden» er tilbake med ny sesong og tre episoder døpt «Dødsenglene». Reporterne Janne Amble og Kadafi Zaman vil etter eget sigende løfte debatten om aktiv dødshjelp, men programserien om mennesker som er villige til å hjelpe folk å ta sine liv er fullstendig uegnet til dette. Derimot kan serien brukes som inngang til å forstå de katastrofale effektene av nedbygging av psykiatrien, men først om fremst bør den vekke debatt om presseetikk.

Det er ikke første gang «Norge bak fasaden» og reporterduoen møter kritikk. TV2s «Hadde Svein rett?» er et journalistisk havari skrev Aftenposten på kommentarplass etter forrige dokumentarrunde. Den gang brukte kanalen Svein Østvik, eller Charter-Svein, som han er bedre kjent som, som eksempel på hvordan folk som stilte seg kritiske til myndighetenes koronarestriksjoner ble kansellert.

Men TV 2 klarer ikke å belyse saken. De sier at han er aktiv i sosiale medier, men ikke hva han skriver. I stedet viser de bare reaksjonene han får og sier at det er vondt å se. Problemet er – akkurat som i Tore Strømøys «Bamsegutt»-serie i NRK – utelatelsene.

For Charter-Svein har ikke bare brent et munnbind, skrev Aftenpostens Joacim Lund.

Deretter påpekte Lund en rekke legitime årsaker til at oppdragsgivere ikke ønsket å hyre inn Østvik, deriblant tilslutning til konspirasjonsteorier, lefling med kjente ekstreme/nazistiske aktører og en rekke utspill i sosiale medier, før han konkluderer:

Problemet i denne saken er journalistikken.

«Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet», sier Vær Varsom-plakaten, som alle redaktørstyrte norske medier opererer etter.

«Kanalens journalister godtar Charter-Sveins sviktende premiss», skrev Lund.

I «Dødsenglene» går journalistene lenger. Det er ikke intervjuobjektenes premisser seerne skal godta, det er journalistenes sviktende premiss, og det er et svært problematisk premiss de bringer til torgs.

Et galt premiss

«På sporet av en dødsengel» har TV2 kalt den første episoden, som presenteres: «Hvilke alternativ har man når man ønsker å avslutte livet? Ved bruk av en fiktiv identitet, kommer vi i kontakt med en person som sier han har avlivet flere personer.»

Premisset for serien beskriver reporter Zaman slik:

– Dette er et tema som angår alle. Alle skal dø, og alle kjenner noen de er bekymret for. Det kan være alderdom, sykdom … så jeg tror debatten om aktiv dødshjelp er overmoden å ta. Dette er et bidrag som viser den ekstreme konsekvensen av at aktiv dødshjelp er forbudt. Da får man et marked, et undergrunnsmiljø med mennesker som opererer i det skyggelandskapet, sier Zaman.

TV2 selger altså inn at aktiv dødshjelp må bli lovlig, fordi den ekstreme konsekvensen av at det er forbudt, er at det finnes et undergrunnsmiljø som er villige til å hjelpe folk å ta livet av seg.

Hvor grundig gjennomtenkt er det premisset?

Hvis jeg ønsker min mann død, ikke er villig til å drepe ham selv og det er forbudt, finnes det også et undergrunnsmiljø som er villig til å drepe ham. Er det et godt argument for å tillate partnerdrap?

Straffbart

Når assistert selvmord er straffbart er det fordi livet i seg selv anses så verdifullt i vårt samfunn at straff er et nødvendig virkemiddel for å forhindre at folk tar sine egne liv med andres hjelp. Loven åpner for noe mildere sanksjon enn for drap, men er likevel tydelig på at selv livet til den som ønsker å avslutte det, har så høy verdi at både medvirkning til selvmord og rene medlidenhetsdrap er straffbare.

§ 277.Medvirkning til selvmord og til selvpåført betydelig skade på kropp eller helse
Den som medvirker til at noen påfører seg selv betydelig skade på kropp eller helse, straffes med fengsel inntil 15 år, jf. § 274 annet ledd.

Den som medvirker til at noen tar sitt eget liv, straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år, jf. § 275.

Straffen etter første og annet ledd kan, dersom særlige grunner gjør seg gjeldende, likevel settes under minstestraffen eller til en mildere straffart enn det som følger av § 274 annet ledd og § 275.

Straff kommer ikke til anvendelse når døden eller betydelig skade på kropp eller helse ikke er inntrådt.

§ 278.Medlidenhetsdrap
Dersom noen av medlidenhet dreper en person som er dødssyk, eller som av andre grunner er nær ved å dø, kan straffen settes under minstestraffen eller til en mildere straffart enn det som følger av § 275.

Når TV2s inngang til debatt om assistert selvmord tar utgangspunkt i at det er undergrunnsmiljøet som er problemet, ikke selvmordsassistanse i seg selv, utelates selve livets verdi fra debatten. Problembeskrivelsen sentreres rundt at det finnes mennesker med egeninteresse i å utføre «avlivning», der eventuelle fetisher, følelse av makt og betydning eller berettigelsesfølelse er det som er viktigst å avverge. Å avverge selvmordene blir underordnet, og den helt nødvendige diskusjonen om livets egenverdi utelates.

De som vil dø

Zaman besøker i første episode den alvorlig multippel sklerose-rammede Kenneth. Småbarnsfaren med den kroniske betennelsesykdommen i sentralnervesystemet beskriver uutholdelige smerter og ønske om en verdig død som ikke oppleves traumatiserende for barna. Han forteller at han har fått tilbud om hjelp til dette på internett, da han ikke ønsker å begå selvmordet selv og ikke har råd til å dra til Sveits. Han forteller videre at han ikke ville takke ja til undergrunnsmiljøets tilbud, at det var veldig vanskelig å ta det siste steget.

Igjen kommer det absurde premisset til syne i TV2s jornalistiske arbeid, idet journalistene Janne Amble og Kadafi Zaman filmes i samtale etter Zamans besøk hos Kenneth.

– Men hva med de rundt ham da, er det ingen av de som vil hjelpe han å dø? spør Amble.

– Nei, for det er straffbart, uansett hvor vondt du har det, forklarer Zaman.

Uten å ha intervjuet noen av Kenneths nærmeste – i alle fall ikke for åpent kamera eller nevnt for seerne – fastslår Zaman at de samme ville ha hjulpet ham å dø hvis det ikke var straffbart.

Har Kenneths nærmeste fått uttale seg til TV2 overhodet? Har de blitt gjort kjent med at de framstilles slik i serien? Kan det hende Kenneths nærmeste slett ikke ønsket å bistå i noe selvmord, men hadde helt andre tanker om palliasjon og egne roller?

Omsorg og smertelindring

Se det får vi aldri vite. Det finnes ingen refleksjon over alternativene til dødshjelp, som er det langt vanligste når mennesker man elsker skal dø: Å gi omsorg og smertelindring så langt det lar seg gjøre.

Premisset om hvor grusomt det er at den norske staten ikke tilbyr aktiv dødshjelp synes så aktivt i journalistenes pannebrasker at ingen andre perspektiver løftes. Tvert om framstilles det som den naturligste ting i verden at pårørende vil hjelpe sine lidende familiemedlemmer å dø.

Småbarnsfaren Kenneth døde før dokumentarserien ble publisert, får vi avslutningsvis vite.

Men TV2 går lenger. De har via internettfora kommet i kontakt med en kvinne som ønsker hjelp til å dø, og som får uttale seg om hvordan hun skulle ønske det var mulig å få tilgang til selv å sette en sprøyte. Kvinnen har ME (kronisk utmattelsessyndrom, anm.), og har etter eget sigende fått avslag på søknad om assistert dødshjelp i Sveits. TV2 portretterer henne som nok et tilfelle som burde fått hjelp av staten til å dø, slik at hun kunne sluppet å motta ekle meldinger på internett.

Slår det ikke TV2 at kvinnen først og fremst er i behov av psykisk helsehjelp og hjelp til å takle livet?

Tilsynelatende ikke.

– Det er ikke lovregulert, det er tabu, sier den anonymiserte kvinnen om aktiv dødshjelp, mens Zaman nikker til henne på skjermen.

Men det er lovregulert. Det er forbudt og forbudet er nedfelt i loven.

«Dødsenglene»

Deretter fokuserer serien på to ulike «dødsengler» journalistene kommer i kontakt med på internett. Den ene omtales som «Vestlandsmannen», den andre omtales og filmes med fullt navn og uten sladd. Begge kontaktes av journalist Amble, som oppretter kontoer i sosiale medier under fiktive navn og med en like fiktiv historie om at hun selv vil ta sitt eget liv – og trenger hjelp.

Den navngitte mannen er psykisk utviklingshemmet, noe som nevnes i en bisetning i programseriens siste episode, men der journalistene framsetter påstanden om at «de sakkyndige i dag har beskrevet at han ikke har noen relevant lidelse. Han er helt frisk», fastslår TV2.

Den psykisk utviklingshemmede mannen begikk sitt første drap som 15-åring, og ble grunnet sin unge alder ikke dømt til soning, men overlatt til barnevernet, som fikk mandat å gi ham passende oppfølging. Drapsmetoden den da 15 år gamle gutten brukte på et mindreårig barn var knusing med stein. Mannen er senere dømt for å assistere et selvmord, men løslatt fram til ankesaken skal opp.

Hva i alle dager har TV2 tenkt? Psykisk utviklingshemming er ikke noe som går over av seg selv, det er en livsvarig tilstand med nedsatt kognisjon. Når han tilbyr sine tjenester i lukkede grupper på internett, framstår han også svært underlig – og «syk», slik TV2s journalister beskriver det.

Mannen er ikke selv i stand til å reflektere over sin «hjelperrolle» når han tilbyr – og gjennomfører – dødshjelp med piller, sprit og påfølgende med en pute for å kvele «klientene» når de er bevisstløse. At mannen anses strafferettslig tilregnelig er ikke ensbetydende med at navnet hans og utseendet hans bør offentliggjøres. Hvilken nytteverdi har offentliggjøringen for publikum, sett opp mot belastningen som påføres mannens familie? Kunne ikke historien blitt fortalt uten?

Er det ikke åpenbart for TV2 at den mest nærliggende problematikken i den psykisk utviklingshemmede mannens tilfelle er den katastrofale nedbyggingen av psykiatrien? Faller det ikke TV2 inn å reflektere over at et kognisjonsnivå i IQ-området mellom 69 og 50 og mental alder rundt 9-12 år tilsier at kanalen bryter VVP så det suser når de offentliggjør ham? Er det virkelig belysning av aktiv dødshjelp de bedriver, eller er det belysning av hvor ille det kan stå til med refleksjonsevnen hos psykisk utviklingshemmede – og hvor ille samfunnet har stilt seg når det mangler oppfølgingstilbud til disse?

Skurrende vurderinger

Stort bedre er ikke vurderingene TV2 har foretatt overfor den såkalte «Vestlandsmannen», en annen «dødsengel» TV2-reporter Amble har kommet i kontakt med på internett ved å utgi seg for å være en kvinne med dødsønske.

Seerne får se og høre meldinger og telefonsamtaler Amble utveksler med mannen, der han blant annet påstår å skulle «hjelpe en alenemor med å avlive hennes psykisk utviklingshemmede barn».  Det er oppsiktsvekkende opplysninger som utløser varslingsplikt til politiet, men der Amble og Zaman umiddelbart lander på at opplysningene «kan være kødd» og at de må undersøke mer selv.

– Hvis dette her er sant, så må vi si ifra til politiet med en gang, han sier jo at han skal ta livet av et barn.

– Mhm, svarer Zaman.

– Han sier jo at han skal hjelpe en mamma å drepe et barn. Å herregud, jeg blir helt satt ut, det kan ikke være sant, vi kan ikke gjøre annet enn å melde til politiet nå, fortsetter Amble.

– Alså det der hørtes så sykt ut at jeg tenker vi må møte denne fyren, svarer Zaman.

– Kanskje han kødder?

– Kanskje han kødder ja.

– Ja, men da må vi gjøre det fort.

Påfølgende deltar programmets redaktør i en underlig seanse, der journalistene forteller om kontaktpersonens opplysninger om drap på det psykisk syke barnet. Redaktøren spør journalistene «når skal det skje?», før han ber dem vurdere hvordan de oppfatter mannens psykiske tilstand. «Helt normal, veldig profesjonell» er svaret, før Amble spiller av lydopptak og viser redaktøren et bilde «dødsengelen» har sendt henne av bind som skal brukes for øynene og sorte lange skinnhansker hun skal iføre seg når han setter en dødelig sprøyte.

Deretter vises en melding «Vestlandsmannen» har sendt, der han spør Ambles alias om hun vil ha sex før hun skal dø.

Stemmen til Amble forteller seerne at de som journalister sto i et dilemma, der de visste at varslingsplikten til politiet var utløst, «men samtidig vet vi ikke om det mannen sier er reelt. Vi ønsker derfor mer konkret informasjon om barnet».

Etter en diskusjon i redaksjonen havner redaktøren til slutt på at det beste er om journalistene tar fly til Vestlandet og oppsøker mannen, mens han tror det «kanskje er lurt å si ifra til politiet om at de er i området».

– Basert på omtrentlig informasjon fra oss gir vi politiet muligheten til å være i nærheten for å unngå at han sletter digitale spor og bevis, sier Ambles stemme idet hun og Zaman filmes i flyet på vei til Vestlandet.

Deretter sier TV2-redaktøren i telefonsamtale med Zaman at han har tilbakeholdt informasjon fra politiet om navn på den potensielle barnemorderen og tilsvarende ikke fortalt politiet «nøyaktig hvor han bor».

Når journalistene kommer fram til «dødsengelens» bosted, er politiet allerede på plass på adressen likevel. De har drevet egen etterforskning og mannen blir etterhvert pågrepet et annet sted enn ved boligen sin, og forsvinner deretter ut av dokumentarprogrammet.

Bevisstheten om at det alltid er rettshåndhevende myndigheter som skal vurdere lovbrudd, ikke enkeltpersoner, synes likevel ullen hos journalistene, som ustanselig er opptatt av å gjenta morbide og seksuelle detaljer fra samtalene med «dødsenglene».

Uforsvarlig møte

I siste episode har TV2 besluttet at Amble via sin falske profil skal avtale å møte den navngitte, domfelte psykisk utviklingshemmede mannen under dekke av at han skal hjelpe henne å begå selvmord på et hotell ved Nordby kjøpesenter, på den svenske siden av grensen, mellom Strømstad og Svinesund.

Denne gang har TV2 kunnskap om at mannen sannsynligvis har begått et nytt barmhjertighetsdrap i Sverige, de vet han er løslatt i påvente av at ankesaken knyttet til assistanse av en 76 år gamle kvinnes selvmord – også det på samme hotell – men denne gang har TV2 ikke varslet politiet i forkant.

Mens Amble setter en helflaske sprit foran seg på bordet, gjemmer Zaman seg bak et klesskap, og det TV2 omtaler som «en sikkerhetsvakt» gjemmer seg lenger bak i hotellrommet.

Hvilke sikkerhetsvurderinger TV2 har foretatt i forkant gjøres man ikke kjent med, annet enn at de forteller at de måtte være flere på hotellet. Men hva hadde skjedd dersom den psykisk utviklingshemmede hadde båret våpen? Hva hadde skjedd dersom han hadde kniv, hadde angrepet Amble med spritflasken eller i verste fall båret skytevåpen? Det ville i såfall kunne endt med katastrofe, der verken Zaman bak klesskapet eller sikkerhetsvakten enda lenger unna ville vært i stand til å beskytte den kvinnelige journalisten raskt nok.

Hvordan kan TV2 tillate seg sikkerhetsvurderinger politiet garantert ville sagt var for dårlige?

For underholdningsverdiens skyld, åpenbart.

Konfrontasjonen med den psykisk utviklingshemmede forløp udramatisk, men hvor kognitivt svakt fungerende han er, ble svært åpenbart. Det tok lang tid før han forsto at Amble hadde utgitt seg for å være en annen og han evnet i liten grad å besvare journalistenes konfronterende spørsmål.

I bil på utsiden av hotellet filmes TV2s redaktør idet han kontakter politiet, og det hele ender med at svensk politi pågriper mannen. Han sitter fremdeles i varetekt.

Farlig og uegnet folkeopplysning

Hva har «Dødsenglene» å bringe til en seriøs debatt om aktiv dødshjelp? Svært lite. Om noe viser serien at enkelte mennesker har stor vilje til å ville avslutte livet, og at det finnes avvikere i samfunnet som er villige til å utføre oppdraget.

At det finnes både psykisk syke og andre farlige individer i samfunnet er intet nytt under solen. Vi har i en rekke saker belyst de tragiske konsekvensene av nedbygget psykiatri. Farlige mennesker finnes. Mennesker som svarer ja på spørsmålet om de vil bidra til selvdrap finnes. Det faktum er ikke et egnet argument for at staten skal tillate aktiv dødsstraff, og bør heller ikke framstilles som det.

Ikke bare står TV2s presseetikk til stryk, dokumentarserien er egnet som opplæring for tre grupper som i aller minst grad trenger opplæringen:

  • mennesker som leter etter «enkle» måter å ta livet sitt på
  • individer som har interesse av å utføre andres ønskede selvmord
  • borgerverninteresserte som vil jakte på «dødsengler» selv, ala pedojegere

Morten Andreas Horn, overlege og samfunnsdebattant, har i en rekke artikler, blant annet i Tidsskrift for den norske legeforeningen, argumentert godt for hvorfor Norge bør si nei til aktiv dødshjelp. I et lengre innlegg på sin Facebook-side skriver han også om tematikken som TV2s dokumentarserie belyser. Et utdrag bør redaksjonen i TV2 merke seg:

Dersom dødshjelp blir tillatt i Norge er én ting sikkert: Det vil IKKE bli slutt på illegal, skjult dødshjelp. For etter alle forslag om dødshjelp, i Norge og ellers i verden, så er det slik at dødshjelp er ment som et tilbud til noen, ikke til alle. I alle land som tillater dødshjelp er det mennesker som ønsker dette, som desperat ønsker å dø, men som får avslag fra legen sin. Ikke fordi de ikke oppfyller visse objektive kriterier – for slike kriterier finnes ikke noe sted. Men fordi legen av ulike grunner mener de ikke kvalifiserer for dødshjelp. Disse menneskene vil vi også få i Norge – og de vil søke hjelp til å dø der hjelpen kan finnes. Ja, de vil ha det kanskje enda vanskeligere enn i dag: De vil vite at dødshjelp ER tillatt, bare at de selv nektes denne hjelpen. Det tror jeg vil være enda vanskeligere å forsone seg med.

Å avdekke skremmende og kritikkverdige forhold er definitivt pressens mandat, men i «Norge bak fasaden» feiler TV2 grovt, ikke bare ved det som ser ut som åpenbare brudd på VVP, men sågar i sikkerhetsvurderinger for å trygge egne ansatte. Ikke på et eneste punkt lykkes programmet i det de satte seg som mål: Å løfte debatten om aktiv dødshjelp.