Det er to sammenfallende nyheter og problemstillinger – trusselvurderinger overfor radikaliserte barn og erkjennelsen av at de gjengangerkriminelle, voldelige barna er så farlige for omgivelsene at de trenger en-til-en-oppfølging døgnet rundt. Det er to sider av samme mynt, der kultur og direkte farlige oppdragelsesformer skaper volds- og terrorparate barn.
Islam radikaliserer flest
PSTs Nasjonale Trusselvurdering for 2025 er sluppet, og den framstår mindre relativiserende enn trusselvurderingene foregående år. Det er ingen tvil om at islamistene utgjør den største trusselen.
Selv om vi vurderer det som mulig at både ekstreme islamister og høyreekstremister vil forsøke å gjennomføre terrorangrep i Norge i løpet av 2025, anser vi trusselen fra ekstreme islamister som den mest alvorlige.
Dette skyldes blant annet økt ekstrem islamistisk angrepsaktivitet i Europa, at terrororganisasjonen Den islamske stat (IS) har økt angrepsintensjon i Vesten og at krigføringen mellom Israel og Hamas i Gaza har ført til mer radikalisering.
Da avdelingsdirektøren i PST ble intervjuet av Dagbladet i forbindelse med lansering av rapporten, var han da også bevisst på forskjellen mellom radikaliserte islamister og radikaliserte høyreekstremister.
Lars Lilleby, avdelingsdirektør i kontraterroravdeling i Politiets sikkerhetstjeneste, bekrefter overfor Dagbladet at flere enn hundre ungdommer og barn, helt ned i 12-13 års alderen, har blitt radikalisert i Norge.
– Vi ser at stadig flere mindreårige – barn og ungdom – radikaliseres. Det skjer både blant islamister og høyreradikale. Dessverre forventer vi at denne negative utviklingen fortsetter, sier avdelingsdirektøren i PST.
Leser man selve rapporten, ser man at radikaliseringen fører til direkte angrep.
I Vesten ble det i fjor utført og avverget langt flere ekstreme islamistiske terrorangrep der mindreårige gjerningspersoner var involvert enn tidligere.
Også innen høyreekstremisme blir gjerningspersonene yngre, men det er i hovedsak personer over 18 år som gjennomfører og planlegger høyreekstreme terrorangrep i Vesten. For mindreårige generelt ser vi et vedvarende fokus på skoler som mål. For disse er skoler et kjent og lett tilgjengelig mål, der det oppholder seg personer som inngår i deres fiendebilde.
Flere av de mindreårige som radikaliseres, har ulike utfordringer som gjør dem sårbare og dermed lett mottakelige for et ekstremistisk budskap, blant annet utenforskap og psykisk uhelse. Samhandling med andre samfunnsaktører er derfor særlig viktig i PSTs forebyggende arbeid med mindreårige.
Mer enn 100 radikaliserte barn skal være kjent av PST, som også sier at det er en vesentlig forskjell mellom de høyreekstreme og de fundamentale islamistene. Sistnevnte gruppe er yngre – noen så unge som 12 år gamle. Det indikerer det som lenge har vært kjent i sikkerhetsmiljøet, til tross for at Lilleby ikke påpeker dette i intervjuet med Dagbladet: Barna radikaliseres ikke «bare» via internett eller ytre miljø, men i egne hjem.
De kommer fra en flokk
Det som skiller fundamentalistiske islamske mindreårige terrorister fra høyreekstremistiske mindreårige terrorister er det fysiske miljøet de oppholder seg i. Mens de høyreekstreme ikke finner likesinnede når de skrur av pc-skjermen, utsettes islamske mindreårige for radikalisering også i sitt fysiske miljø, enten det er i familien eller i det utvidede religiøse miljøet. Det går ikke PST nærmere inn på i sin ferske trusselvurdering, men det trenger de da heller ikke. De har publisert en egen rapport om dette fenomenet tidligere. Rapporten ble utgitt i 2021, og når PST i dag, fire år senere, presiserer at det er en økning i antallet radikaliserte barn, er det som forventet når man ser på hva de fant:
Påvirkning fra foreldre og søsken har ofte vært viktig. En undersøkelse fra 2016 viste at 88% av ekstreme islamister registrert i PSTs etterretningsregister, hadde foreldre eller søsken som også var registrert i registeret .
Enkelte mindreårige har vært utsatt for radikalisering fra barnsben av. Noen ganger fremstår dette som en bevisst målsetting fra foreldrene og andre ganger som en konsekvens av det å vokse opp i omgivelser der ekstreme holdninger er alminneliggjort (min utheving).
Det at terroristene «kommer fra en flokk» er svært tydelig i tallmaterialet PST presenterer, og tilsvarende tydelig er det at langt fra alle migranter som har kommet til Norge og Vesten har kommet med gode hensikter.
De siste tiårene har vi imidlertid sett eksempler på radikalisering av barn i enkelte familier som har kommet til Norge fra krigsområder. Barn som returnerer etter opphold i terrororganisasjonen ISIL, deler mange erfaringer med barn som kommer fra konfliktområder og vurderes å være særlig sårbare for radikalisering.
De ekstreme islamistene PST har satt søkelyset på før og under syriakonflikten har også etter hvert fått barn. Det er sannsynlig at enkelte av disse vil holde fast ved den ekstreme ideologien de vokser opp med. Vi ser enkelte barn indoktrineres på en slik måte at barnehage eller skole fanger dette opp gjennom uttalelser fra barna.
Flere terrorangrep i Europa i perioden 2014 til i dag har avslørt familiemedlemmer som planlegger terror sammen. Familiemedlemmer som står i ledtog kan ha flere plausible felles møtepunkter og arenaer enn andre og kan derfor være vanskelige å avdekke.
Det var ingen mindreårige med på å begå Bataclan-terroren, men terrorstøtten i familienettverket ble avslørt også der. Tilsvarende er det i det meste av islamsk terror, også den terroren som begås av barn.
Når Hamas-sympatier framholdes som et vesentlig radikaliseringsmoment i den nyutgitte trusselvurderingen, kan man enkelt tenke på hvor normalisert en slik sympati er i innvandrermiljøene generelt og i moskemiljøene spesielt. De 100 radikaliserte barna PST nevner kan like gjerne være toppen av isfjellet, gitt at den norske palestinasympatien generelt er så høy at man må anta at barnehage eller skole vil ha vanskeligere med å fange dette opp gjennom uttalelser fra barna sammenliknet med IS-sympatier.
Parallelle trusler
Parallelt med trusselen fra de radikaliserte barna, går Aps nye justisminister Astri Aas-Hansen ut i VG med budskap om at regjeringen nå skal starte arbeidet med et 24 timers program med én-til-én-oppfølging av ungdom som begår gjentatt kriminalitet.
Årsaken til at radikalisering og kriminalitet blant barn bør sees på som to sider av samme problematikk er at det er den samme barnegruppen som er i risikosonen i begge tilfeller. Det er såkalt «sårbare», en sekkebetegnelse på ulike former for uheldige kombinasjoner av arv og miljø, ofte kamuflert under betegnelsen «utenforskap».
Saken illustrerer til fulle at det hjelper lite å sminke grisen. Å hente inn Stoltenberg til en regjering som gjennomgående presenterer elendig realpolitikk har muligens en umiddelbar appell, men klar og tydelig er politikken fremdeles den samme.
Vi har omtalt dette enormt kostnadskrevende tiltaket mot kriminalitet inngående tidligere i saken Nei, Ap. Nei. Den ekstreme ressursbruken på dysfunksjonelle innvandrerfamilier er kontraproduktiv og et uformalisert unntak fra lovens bestemmelser. Dersom foreldrenes omsorg for ungene er så elendig at kommunen må overta ansvaret hele barnets våkentid, er det rent faktisk nedfelt i loven at barna beste er å ikke bo med foreldrene.
Dessverre ser PST ut til å tro at fotfølging også skal forebygge terrorisme.
Samtidig er kontraterrordirektøren klar på at PST trenger hjelp fra både familie, venner, skoler og arenaer hvor unge oppholder seg, for å stoppe radikaliseringen.
Grunnen til at vi er så opptatt av disse mindreårige er jo fordi de i utgangspunktet er svært sårbare. Selve radikaliseringen – både til høyreekstremisme og islamisme kan skje veldig raskt, skriver Dagbladet.
Det er en sannhet med store modifikasjoner.
Fremdeles i startgropen
Barna er på alle måter skruppelløse og voldsparate ekstremister, til tross for at de i Vesten beskyttes mot straffeforfølgelse ved henvisning til både den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs barnekonvensjon. Disse «barna» må i høyeste grad sies å være barn i navnet, ikke i gavnet, og terrornettverkene ser også ut til å dra nytte av Vestens barnefokus.
I klartekst sier PST at masseinnvandring og moskémiljøer, kombinert med tilgang på internett, er oppskriften på økt terrorfare. At konklusjonen av rapporten er at det vil bli mer terror i årene som kommer, er ikke overraskende. Verken masseinnvandring, moskémiljøer eller tilgang på internett vil avta de kommende årene, tvert i mot vil presset øke.
At Gaza er nevnt 12 ganger i en kort trusselvurderingsrapport sier egentlig det meste. Hundre potensielle terrorbarn er med stor sannsynlighet toppen av isfjellet.
(Hovedillustrasjon laget med Grok)