23. februar skal tyskerne gå til valgurnen. Ifølge prognoser fra YouGov ligger den konservative Unionen (CDU/CSU) best an til å vinne valget, med AfD på andreplass.
Kort fortalt: Mens de øvrige partiene nekter å inngå noe politisk samarbeid med AfD (de er jo innvandringskritiske! Hjelp, nazistene rir igjen), så er det altså mange tyske velgere som ønsker seg AfDs politikk. Kort sagt: Politikerne utenfor AfD står i et dilemma.
«Alle» vet hvorfor. Nettopp den ikke-bærekraftige innvandringen, spesielt representert ved asylinnvandringen, bekymrer stadig flere tyskere. De opplever den både belastende, ikke minst ved økt utrygghet, og urettferdig. Ifølge YouGov, fordeler de viktigste politiske temaene seg slik fordelt på partier:
Dette gir i sum at 56 prosent av velgere setter innvandring/asyl som det viktigste i Tyskland, etterfulgt av økonomi (35 prosent) og alderspensjon (23 prosent).
At innvandringsspørsmålet skårer så høyt fører selvsagt til at de fleste andre partiene prøver å strekke seg så langt de kan mot AfDs mer restriktive politikk, men det kan nok mange tyske velgere oppfatte som valgkampflesk som raskt forsvinner etter valget.
Da gjelder det å finne en strategi som fungerer slik at velgerne ikke går til AfD på valgdagen, og da er det ikke tiden for å gå i strupen på J.D. Vances «sårende» tale.
Det som kan fungere er å gjøre som MSM, en «strategi» som jeg i dag fant på en FB-venns konto (siden den ikke var på offentlig, satser jeg på tilgivelse – og den er bitte litt omskrevet):
Strategimøte i MSM: Hvordan håndtere tyskernes uheldige meninger?
[Møterom XYXXYY, kl. 09:00]
Programdirektør: «Takk for at dere kunne komme på så kort varsel. Vi står overfor en alvorlig utfordring. Tyskland nærmer seg valg, og vi ser en urovekkende trend: Vanlige folk, spesielt i arbeiderklassen, later til å mislike høy innvandring. Og, la oss være ærlige, de stemmer feil. Vi må finne ut hvordan vi kan formidle dette uten at det virker… vel, som virkeligheten.»
Samfunnsredaktør: «Ja, jeg så en meningsmåling i går. Bekymringsverdig. Vi kan ikke risikere at folk får inntrykk av at vanlige mennesker har legitime grunner til å være skeptiske til dette. Vi må få frem at de er forført. Kanskje vi kan bruke ord som ‘frykt’, ‘hatsk retorikk’ og ‘populisme’ litt oftere?»
Debattredaktør: «Enig. Men vi må være subtile. Hvis vi sier rett ut at de er dumme, kan det slå tilbake. Hva med en serie reportasjer der vi forklarer hvordan sosiale medier manipulerer dem? Få inn en ekspert fra akademia som kan si at dette er en klassisk høyrepopulistisk strategi?»
Utenrikskorrespondent: «Og vi må finne de riktige stemmene! Vi kan ikke ha en reportasje med en tysk arbeider som sier: ‘Jeg føler meg utrygg i mitt eget nabolag.’ Vi må ha en som sier: ‘Jeg var skeptisk til innvandring, men så lærte jeg at frykt bare er en sosial konstruksjon skapt av onde politikere.’»
Programdirektør: «Veldig bra! Og vi må understreke at de ekstreme høyrekreftene lurer folk. Bruke formuleringer som ‘selv vanlige folk lar seg rive med’. Få det til å høres ut som om arbeiderklassen ikke egentlig mener dette, men er blitt hjernevasket av en karismatisk populist.»
Samfunnsredaktør: «Hva med å vise hvordan sterke ledere har forført massene tidligere? En dokumentar om mellomkrigstiden, kanskje? Slik at vi subtilt får koblet denne skepsisen til totalitære regimer?»
Debattredaktør: «Perfekt! Vi kjører ‘frykt og forførelse’-vinkelen. Og så får vi en paneldebatt der vi ikke inviterer noen som faktisk mener innvandring bør begrenses, men heller en ‘tidligere innvandringskritiker’ som har omvendt seg.»
Utenrikskorrespondent: «Vi kan også intervjue en professor i sosialpsykologi som forklarer hvordan folk trekkes mot enkle løsninger i usikre tider. Poenget er at det ikke handler om virkelige problemer, men om at folk reagerer irrasjonelt.»
Programdirektør: «Strålende! Da kjører vi på med dette narrativet. Folk frykter, folk blir manipulert, og de ‘opplever’ problemer som egentlig ikke er der. Vi må jo tross alt beskytte demokratiet!»
[Møtet avsluttes. Alle nikker fornøyd.]
Mannen i gata
Overnevnte er slående. Derfor gjør vi akkurat det som (den fiktive) utenrikskorrespondent sier vi ikke må gjøre; går til en tysk arbeider som sier: ‘Jeg føler meg utrygg i mitt eget nabolag.’
Eller vi og vi, det er danske DR som er på plass i hovedstaden Berlin, eller nærmere bestemt bydelen Pankow, en gammel arbeiderklasse-bydel i det østlige Berlin. DR omtaler bydelen som «en smeltedigel». Her møter de tyske Mike (58) på en parkeringsplass utenfor sin minibuss. Mike er handikappsjåfør, eller det som nå kanskje mer korrekt heter sjåfør for personer med bistandsbehov. Han ser utover en plass ved siden av, der det før var en bilforhandler, men der det nå graves for å gjøre plass til nok et asylmottak.
Mike, som ikke vil ha sitt fulle navn i offentligheten, finnes ikke begeistret for prosjektet.
– Jeg bor et par kilometer herfra, der har vi også et senter. Helt ærlig: Vi kan snart ikke være her på grunn av våre utenlandske naboer.
Pankow er den bydelen i Berlin som tar imot flest asylsøkere. Offisielt legger de i dag beslag på rundt 5.500 soveplasser fordelt på 18 ulike overnattingssentre. Bare i år etableres det 1.400 ekstra plasser fordelt på fem nye sentre. Blant annet overfor supermarkedet som ligger i hjertet av bydelen, der det egentlig var meningen å bygge nye leiligheter og kontorer i det attraktive arealet, melder DR.
Asylpresset i Tyskland er så stort, at Berlin støvsuger området for å plassere asylsøkere. Kortsiktig innen hotell og pensjonat, på lang sikt i nybygde boliger. Siden Pankow har mye ledig tomt og ubrukte bygninger, må bydelen bære mye av byrden. Det er ifølge DR en utvikling som har tatt plass i Berlin-mediene og hjemme ved middagsbord de siste årene. Ikke minst fordi den fortsatte tilstrømningen av asylsøkere blir mer og mer synlig i bybildet. Det preger berlinernes hverdag, hvor misnøyen økes og innbyggerprotestene vokser. Ikke minst når det bygges moderne boliger for nyankomne asylanter, mens mange berlinere har problemer med å finne boliger de klarer å betale.
DRs utsendte snakker med flere på gata, og de har til felles at de vil ikke ha navn og bilde i media. For det de sier kan tolkes som «fremmedfiendtlig», samtidig med at de enstemmig bekrefter at utfordringene med asylsøkere blir mer uttalte.
– Så vi har et problem, ikke minst med kriminelle utlendinger.
Demokratiet
Ikke minst etter det nylige angrepet i München, er partilederne blitt opptatt med å love raskere hjemsendelse av avviste og ikke minst kriminelle asylsøkere.
DR viser til at i går kunngjorde den (enn så lenge) sosialdemokratisk-ledede tyske regjeringen at det skal etableres to nye utreisesentre for avviste asylsøkere. Samme dag ble også 47 deporterte satt på et fly til Irak – under stor medieoppmerksomhet. Om det var den sedvanlige «stakkars dem-journalistikken» vites ikke.
Markus Söder, leder for Tysklands kristenkonservative parti, CSU, benyttet anledningen til å kreve ukentlige flyavganger med deporterte afghanere. Nå skal det visstnok bli vei i vellinga.
Men mannen i gata lar seg ikke imponere. Mike bryter ut i latter når han blir fortalt om de tyske politikernes plutselige tiltak og uttalelser.
– Jeg tviler dessverre på at noe vil endre seg med de partiene som står til å vinne valget på søndag, og legger så til:
– Vi burde orientere oss etter dere dansker og føre en tilsvarende streng innvandringspolitikk. Men foreløpig er det bare ett parti som er villig til å gå så langt. Nemlig AfD. Og de kommer nok ikke i regjering.
Det er bare å si som den fiktive programdirektøren: Vi må jo tross alt beskytte demokratiet.