Bistandsindustrien er med Trumps bistandsfrys selv havnet i en situasjon der de trenger nødhjelp.
USAIDs budsjett består enkelt sagt av to ting: nødhjelp og utviklingsbistand (det som før het u-hjelp), og allerede her kan litt av bistanden som industri avdekkes. De aller fleste er nok for at land yter nødhjelp, men hva som skjer i den såkalte utviklingsbistanden er straks mer uklart. Ikke minst gjelder det spørsmålet om utviklingsbistanden virker.
Virker det?
På Store norske leksikon svares det slik på spørsmålet:
Spørsmålet om bistanden virker, kan vanskelig besvares enkelt. Det skyldes delvis at utvikling innebærer så komplekse samfunnsprosesser at det i mange tilfeller er vanskelig og kanskje umulig å gi et endelig svar, eller det ville vært uforholdsmessig dyrt.
Men det skyldes også at selve spørsmålet forstås på ulike måter. Ved nærmere spesifisering av hva man mener med om bistanden virker, er det mulig å gi noen svar som de fleste kan enes om.
Om man forventer at bistanden skal føre til at fattige land omdannes til velstående, velutviklede samfunn som klarer seg uten bistand, er det åpenbart at bistanden ikke har virket. Selv om dette har skjedd eller er i ferd med å skje i en del land som tidligere mottok mye bistand, har bistanden sannsynligvis bare spilt en beskjeden rolle.
Som vi omtalte i januar i år er det er ingenting nytt i at milliarder av kroner til bistand ikke virker. Problemet er bare at ingen gjør noe med det heller, det får bare fortsette uforstyrret videre. I Norge offentliggjorde Riksrevisjonen 3. desember i fjor en rapport om norske myndigheters forvaltning av de mange milliarder kroner som årlig går til bistand. I 2023 var de totale bistandsmidlene på 58,6 milliarder kroner. Riksrevisjonen slo fast at det er «vesentlige mangler i hvordan Utenriksdepartementet og Norad forebygger, avdekker og reagerer på økonomiske misligheter» og at «risikoen for økonomiske misligheter er generelt høy i bistanden». Norad er Norges svar på USAID.
Penger nok?
Har Riksrevisjonens vurdering fått noen konsekvenser? Ikke som vi har fått med oss (kanskje fordi bistandsindustrien trenger enda mer penger for å gjennomføre Riksrevisjonens anbefalinger?).
Vi har heller fått en ny bistands- og utviklingsminister i Åsmund Aukrust (Ap) som etter all sannsynlighet vil gjøre alt i sin makt for å øke de offentlige utgiftene til bistand. På samme måte som han vil gjøre alt han kan for å øke motstanden mot Trump. Aukrust uttalte nylig at «tida nå er inne for å stå opp mot det Trump har satt i gang». Han mener videre at «flere europeiske land for lenge har kuttet i bistandsbudsjettene og ikke har hatt fokus utenfor Europa».
– Dette blir høyt oppe på min agenda. Norge har relativt store ressurser, men vi er et lite land, så det viktigste vi gjør er både å mobilisere mer selv, men også å gi dette som et symbol, for å få andre på vei, sa Aukrust.
Det mangler i Aukrusts verden ikke på skattebetalernes penger. Men penger mangler både i USA og i en rekke europeiske land, ikke minst i en tid der forsvarsbudsjettene må økes kraftig. Aukrust synes imidlertid å tro at Norge ikke trenger å kutte i offentlige utgifter, vi skal bare fortsette som før. Freidig er det også av Aukrust å inngå en femårig avtale på 1,9 milliarder kroner årlig i bistandsmidler til seks norske organisasjoner (Flyktninghjelpen, Norcap, Norsk Folkehjelp, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna), da dette går over i neste regjeringsperiode – der Ap ikke nødvendigvis står ved roret.
Samtidig har diverse NGO-er lært seg å tale sin egen sak. Hver gang de står overfor eventuelle kutt, eller nå med USAID-frys av midler, midler som også norske organisasjoner har tatt del i, så snakker de i store ord om at folk kommer til dø, barn kan bli drept av miner, eldre som kan fryse ihjel, altså det som typisk sorterer under nødhjelp, mens de unngår å snakke om utviklingsbistanden – og i alle fall ikke om administrasjonsutgifter, flyreiser på businessklasse og egne feite lønninger.
Abstrakte målsettinger
En drøy måned før bistandsfrysen til USAID dukket den danske antropologen Dennis Nørmark opp med romanen Harare, som handler om en desillusjonert dansk NGO-arbeider i Zimbabwe. Nørmarks overordnede kritikk av bistanden er at den er paternalistisk, melder Weekendavisen. Vestlige bistandsytere tror grunnleggende at vi vet bedre hva fattige afrikanere trenger enn de selv. Samtidig kritiserer Nørmark bistand for å støtte autokratiske regimer, som i stedet for å stå til ansvar overfor sin egen befolkning nå står til ansvar overfor vestlige frivillige organisasjoner. Derfor er det ikke med stor sorg han nå observerer en eventuell nedleggelsen av USAID, men at nødhjelpen må bestå.
«Alt annet ville vært hjerteløst», sier han til Weekendavisen. Men han ser gjerne at den store andelen av USAIDs budsjett som går til bistand, blir skrotet.
– Jeg liker ikke bøllemetoden som Elon Musk og Trump bruker, for det er åpenbart at man ikke kan stenge prosjekter og si opp ansatte fra den ene dag til den andre, sier Nørmark og fortsetter:
– Men tanken på å få slutt på Vestens naive tilnærming til bistand er god, og jeg håper også at det kan være en mulighet for oss til å ha en kritisk diskusjon om temaet her hjemme.
Avisen har også snakket med Martin Paldam, professor emeritus i økonomi ved Aarhus Universitet, som understreker poenget han har gjentatt i flere tiår: «Det er praktisk talt ingen bevis for at bistand skaper utvikling.» Han sier det er mulig å finne små effekter rundt omkring i enkeltstudier. «Men helhetsbildet er klart at pengene vi gir til fattige land ikke klarer å skape økonomisk vekst.»
Paldam tror bistandsbransjen holdes i live av av vår egen dårlige samvittighet. Akkurat det som diverse humanitære organisasjoner spiller på, særlig med fokus på barn.
Han har også en forklaring på hvorfor vi i økende grad ser utviklingsprosjekter som fokuserer på sosiale spørsmål, som for eksempel kjønnslikestilling, i motsetning til økonomisk vekst. «Dette er fordi det er vanskeligere å måle», sier Paldam og fortsetter: «Jeg tror de fant ut at man ikke kan skape økonomisk vekst gjennom utviklingshjelp, så fant man på en masse andre mer abstrakte målsettinger».
5-2-1
En tidligere ansatt for Danmarks utviklingssamarbeid (Danida), Jens Dalsgaard, forteller til Weekendavisen at «man kan stenge ned en god del av utviklingshjelpen uten at det gjør mye skade».
Han har vært Danida-rådgiver i blant annet Uganda, Vietnam og Bangladesh, men ser etter 30 år i utviklingsbransjen med skuffelse og frustrasjon på karrieren. Som mange andre i den bransjen reiste Dalsgaard ut med drømmen om å gjøre verden til et bedre sted. Men det gikk ikke lang tid før han møtte en vegg av byråkrati og korrupsjon. «Jeg jobbet i noen av de mer korrupte landene, og det var ikke uvanlig å bli tilbudt brune konvolutter med kontanter når man hadde møter med regjeringsrepresentanter, forklarer han.» Det var kun toppen av isfjellet.
– I Vietnam hadde den vietnamesiske regjeringen et program for fattigdomsbekjempelse som ble omdøpt til «fem, tre, en» blant lokale kolleger. Underforstått; hvis du startet med fem millioner på sentralt nivå, hadde du tre millioner igjen på provinsnivå, og da kom kun én million målgruppen til gode.
Han forteller videre at slike prosjekter var veldig populært blant givere fordi det hadde høy burn rate. Det var et slanguttrykk som givere brukte om prosjekter hvor pengene ble brukt raskt og effektivt.
Dalsgaard forteller også om kulturforskjellene som gjorde det vanskelig å få bistanden til å fungere.
– Veldig ofte var vestlige utviklingsarbeidere fullstendig blinde for den delen av kulturen som hadde med spiritualitet å gjøre. Selv om det i realiteten ofte var det viktigste for befolkningsgruppene vi jobbet med, og det var typisk det som avgjorde deres holdning til ting, som for eksempel at det ble gitt penger til mat, men i stedet til ofre til gudene.
Også Dalsgaard, som Paldam, mener at nødhjelpen må bestå, og at man heller bruker utviklingsmidler til nettopp det.
Danske humanitære organisasjoner avviser selvsagt all kritikk.
«Selvfølgelig skal vi fortløpende vurdere effekten og effektiviteten av bistand – og det gjør vi. Men når Trump og Musk fjerner livreddende medisin og mat fra millioner av mennesker på steder som Ukraina og Sudan og avskjærer støtten til demokratiforkjempere rundt om i verden, synes jeg vi bør øke støtten», sier generalsekretær Tim Whyte i den humanitære organisasjonen Mellemfolkeligt Samvirke.
Også danske UD avviser kritikken. Med andre ord; det fortsetter som før.
I USA blir det endringer
USAID ble opprettet på begynnelsen av 1960-tallet for å administrere humanitære hjelpeprogrammer på vegne av den amerikanske regjeringen. De sysselsatte rundt 10.000 mennesker, to tredjedeler av dem jobbet i utlandet, ifølge Congressional Research Service. Den har baser i mer enn 60 land og fungerer i dusinvis av andre. Det meste av arbeidet på bakken utføres imidlertid av andre organisasjoner som er kontrahert og finansiert av USAID.
Og kanskje interessant, slik som Are Søberg (sløseriombudsmannen) tidligere har (i en leseverdig) kommentert i Nettavisen, så er Trump blitt kritisert for å «kvele» USAID gjennom executive orders (en presidentordre som fungerer som en lov uten at Kongressen må stemme over den) i stedet for gjennom vanlige politiske prosesser. Men som Søberg minner oss om: USAID ble i sin tid opprettet gjennom nettopp en executive order. Da var det ingen som etterlyste politiske prosesser.
Mesteparten av USAID-pengene brukes i Asia, Afrika sør for Sahara og Europa (først og fremst på humanitær innsats i Ukraina).
Det hvite hus har publisert en liste over USAID-prosjekter som bevis på misbruk av USAID-penger, blant annet et tilskudd på 1,5 millioner dollar (over 16 millioner kroner) til en LHBTQ-gruppe i Serbia, 2,5 millioner dollar (ca. 28 mill. nok) for elektriske kjøretøy i Vietnam og 6 millioner dollar (nesten 67 mill. nok) til turisme i Egypt. Det har også kommet frem at USA har brukt bistandspenger til å finansiere venstreorienterte liberale journalister og medier, samt ulike påvirkningskampanjer i andre land.
Om dette er sant eller ikke, er vanskelig å si. Trump (og Musk) vil nok gjøre det de kan for å legitimere sitt ønske om kutt i offentlige utgifter.
På fredag ryddet en dommer veien for at over 2.000 USAID-ansatte kan sendes i lønnet permisjon, ifølge Reuters. Det ble et tilbakeslag for statsansattes fagforeninger som har saksøkt det de har kalt et forsøk på å avvikle USAID. Denne dommen kommer kom dagen etter at en annen dommer, som leder søksmål mot administrasjonen av utenlandske bistandsentreprenører og tilskuddsmottakere, for andre gang beordret administrasjonen til å gjenoppta betalinger på fryste kontrakter og tilskudd etter at den ikke fulgte en tidligere ordre.
Planen skal være å innlemme deler av USAIDs virksomhet i Utenriksdepartementet, og legge ned resten. Utenriksminister Marco Rubio har overtatt som fungerende direktør for USAID.
Og hvis du lurer på hvor galt det står til med USAs økonomi, så skal du lese Kjell-Magne Rystad glimrende kommentar i Nettavisen. Med refereranse til den anerkjente investoren Jeffrey Gundlach, heter det:
– Dette er ikke en høyregreie, ikke en venstregreie, men en tallgreie, sier Gundlach.
«Den amerikanske statsgjelden er nå på svimlende 36.500 milliarder dollar. Målt i norske kroner er dette over 400.000 milliarder kroner, som er det 20-doble av vårt eget svimlende oljefond», påpeker Rystad – og gjelden øker.