I landet der vi masseimporterer antisemitter for å bøte på tidligere tiders antisemittisme er kanskje ikke annet å forvente. At det er i det muslimske miljøet jødehatet er sterkest er kartlagt i en rekke undersøkelser. Likevel bedrives en politisk late som-lek der muslimene anses å være «de nye jødene». Leken har pågått i årevis, men er intensivert etter Hamas’ bestialske terrorangrep mot Israel 7. oktober 2023. Norske medier spiller ivrig med. Vi kan eksempelvis minnes statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), som tidlig i november 2023 var på plass på Gardermoen for å ta imot norske statsborgere som var evakuert fra Gaza. – Det har vært et sterkt møte, sa Støre den gang, flankert av et mottaksteam som besto av blant annet helsepersonell og NAV-ansatte.
Doble budskap over tid
De norske statsborgerne gråt for velvillige norske medier og ønsket fred på jorden, før de tok til tastaturet og oppfordret til bestialske massedrap på jøder og hyllet martyrdøden i sosiale medier. Eksempelvis lagde VG en tårevåt reportasje om Bashar El-Najar, som ble enkemann da hans kone som befant seg på Gaza ble drept da Israel i aller første fase tok ut kjente Hamas-hjem på Gazastripen. «Søndag ble norske Ghadah Abudaqah (48) drept i et angrep på Gaza. Tilbake sitter ektemann og to sønner og kjenner på tomrommet etter henne» het det i VG.
På Facebook var El-Najar langt fra så mild og god som han ble framstilt i VG. Der ble jøder omtalt som «sønnene til aper og griser», El-Najar hintet om at han hadde hatt direkte medvirkning til terror og oppfordret til å slakte jøder for fote, før han hyllet martyrdøden. Vi omtalte det den gang i saken Hva slags spill for galleriet er dette, Støre?
Den uhellige treenighet av islamister, politikere og medier har helt siden krigens begynnelse vært åpenbar, der det viste seg at VG-intervjuede El-Najar var bestevenn av Rabita-moskeens største profil, Basim Ghozlan. Hva Ghozlan skrev ligger der ennå.
Hele seansen må for øvrig sees i lys av at statsminister Støre bare dager tidligere hadde fastslått at krigen i Midtøsten ikke har noe med religion å gjøre, da han gjestet NRK 1. november samme år for å belyse et planlagt dialogmøte:
– Krigen mellom Israel og Hamas sprer mørke skygger også her hjemme. Også her har folk ulike syn på krigen. I ettermiddag har du sammen med barne- og familieminister Kjersti Toppe invitert til dialogmøte med tros- og livssynsorganisasjoner. Hva skal skje der?
– Ja, det er viktig å si at krigen i Midtøsten, er jo ikke er en krig mellom religioner. Ofte blir det en overføring kan man si, på den måten til, eh, som engasjerer religiøse samfunn, men det er tross alt en inngang for oss til å kunne nå ha en samtale i Norge, med, eh, det mosaiske trossamfunn, med jødene våre, med muslimske dialognettverk, katolske kirker, kristne menigheter… Det er stort engasjement. Det er mange som har slektninger som er nå berørt, kjenner folk og er nå veldig preget av dette. Og vi skal jo fortsatt ha det trygt i norske gater. Vi skal ha mulighet for å snakke sammen om det som skjer. Norge er jo sterkt engasjert i å få til en våpenstillstand og komme med unnsetning til de som lider nå veldig brutale overgrep i Gaza. Og Norge har fordømt de fryktelige terrorangrepene som Hamas rettet mot Israel for litt over tre uker siden, forklarte Støre.
At det ikke slo Støre at det var merkelig å kalle inn trossamfunn for å snakke om antisemittisme og på samme tid insistere på at det ikke var en religionskonflikt, er påfallende i seg selv. Når han nevnte ethvert trossamfunn som om de var like «engasjerte», kunne han kanskje aller nådigst sagt noe om hvorvidt det er kristne, katolikker eller muslimer som gjør det utrygt i norske gater. En viss ærlighet om eget engasjement for våpenstillstand kunne også vært på sin plass, kommenterte vi den gang.
Støtten til dialog har vært stor. Statsministeren hyller innsatsen for å skape dialog mellom tros- og livssynssamfunn het det på regjeringens nettsider om paraplyorganisasjonen Muslimsk Dialognettverk i 2023, der nevnte Ghozlan er fast deltaker. Ghozlan er ikke bare bestevenn med Hamas-entusiasten som sørgende ble intervjuet i norske medier, Ghozlan har personlig engasjement i krigen i Midtøsten. Vi har belyst hans uttalelser i flere saker siste halvannet år, blant annet her, hvor han fastslår at «Israel har ikke rett til å avvikle Hamas» og at jødene må finne seg et annet sted enn Israel.
Belønner jødehat
Hvordan regjeringen har reagert? Kulturministeren ville dempe konfliktnivået, og ga en ekstra million til Muslimsk Dialognettverk. Sittende regjering valgte også å videreføre Handlinsplan mot muslimfiendtlighet. Sistnevnte ble godt kritisert av iranskfødte Lily Bandehy, som fastslo at planen er en bremsekloss for ytringsfriheten.
La oss se hvem som har kommet med innspill til handlingsplanen. Her har vi paraplyorganisasjonene for moskeer, Islamsk Råd og Muslimsk Dialognettverk, og «tenketanken» Minotenk, som samarbeider med disse. Alle er finansiert av det offentlige.
La meg bare nevne at flere av fremmedkrigerne har gått i moskeer organisert i organisasjonene. Islamsk Råd Norge, som representerer 30 muslimske organisasjoner og moskeer, har tidligere mistet statsstøtten blant annet etter økonomisk mislighold.
Handlingsplanen anbefaler også en muslimsk veiviserordning. Rabita og Minotenk har allerede samarbeidet om dette med offentlig finansiering. Du kan ikke tro det er sant!
Basim Ghozlan, som sitter i styrene i Rabitas mange foretak, uttrykte støtte til avdøde Yusuf al-Qaradawi i 2011 – en leder i Det muslimske brorskap. For å sette det i kontekst: Al-Qaradawi var godt fornøyd med holocaust.
Man trenger ikke lete for å finne fortsatt Hamas-sympati hos Ghozlan, han durer i vei på sin egen Facebookside ustanselig. Nå sist i forbindelse med Hamas’ frigivelse av israelske gisler i bytte mot palestinske fanger.
Her er det Hamas som har «moral og integritet på sin side», fastslår regjeringens valgte dialogpartner.
Alene er han ikke. Arshad Jamil, som leder 30.000 muslimer under paraplyorganisasjonen Muslimsk Dialognettverk – samme dialognettverk som hylles på regjeringens nettsider – gikk lenger.
Da maskerte Hamas-terrorister i en grufull seremoni sist uke overleverte kister med likene av familien Bibas, kistene av barna Ariel og Kfir som var kvalt til døde i kaldblodig jødehat, fant Jamil det opportunt å fortelle sine Facebook-venner og -følgere om sitt moralske kompass. Det var fint gjort av Hamas, fastslår moskemiljøets kanskje mest aktive samfunnsdebattant og påvirker.
I et samfunn som enkelt fastslår at det nå er fascismen som rår etter at Trump overtok nøklene til Det hvite hus, er det påfallende stille om den fascismen som hylles åpenlyst i det norske moskemiljøet. I stedet for å se det åpenlyse jødehatet, fortsetter både politikere og mediene å spille ball med de sentrale aktørene som enkelt kan fortsette å radikalisere muslimske unge.
Misbrukt mediemakt
Et bilde sier mer enn tusen ord, sier ordtaket. Vi har i en talløs rekke saker pekt på hvordan norske medier rapporterer med ord, slik at de framstiller Hamas’ propaganda som sannheter, mens israelske uttalelser konsekvent presenteres som «Israel hevder«, etterfulgt av informasjon man dermed instrueres til å ta med en klype salt. Men bruk av bilder er også mediemakt, og bilder forteller historier. Det samme gjør utklipp av bilder. For å holde oss til episoden Jamil mener er «fint gjort av Hamas», kan vi se på bildebruk i norske medier fra overleveringen av levningene til de drepte israelerne.
Først kan vi se på NRK, som velger dette utsnittet:
Aftenposten har klippet enda mer:
Hvis man avlegger New York Post et besøk, gjengir de Reuters-bildet i sin helhet.
Den groteske framstillingen av Israels statsminister Benjamin Netanyahu som bloddryppende, smilende vampyr over kistene av de terrordrepte ble ikke vist i norske medier.
En venn beskrev det moderne vestlige, liberale mennesket godt: «Den Hellige Treenighet av idealistisk hypermoralisme, politisk korrekthet og feighet.» Det passer godt som beskrivelse på treenigheten mellom moskeledere, politikere og medier også.
Vi poengterte det på Holocaustdagen, men kan gjenta det:
Hamas’ terrorangrep var ikke rettet mot militære mål, men snarere mot barn, familier og uskyldige mennesker på tvers av samfunnslag, akkurat som Holocaust. Denne typen vold utfordrer ikke bare menneskelig empati, men også de grunnleggende prinsippene som verdenssamfunnet har forsøkt å bygge etter katastrofene i det 20. århundre.
For å forstå hvorfor terror aldri kan forsvares som et middel – selv i møte med opplevd okkupasjon eller undertrykkelse – må vi vende blikket mot historien. I kjølvannet av Holocaust oppsto en global erkjennelse av behovet for universelle menneskerettigheter, akkurat slik Heiret korrekt påpeker. Aldri igjen, sa verdenssamfunnet. Aldri igjen skulle massedrap eller vilkårlig vold rettferdiggjøres, uansett hvilken ideologi, religion eller politisk konflikt som lå til grunn.
Terrorismens logikk bryter fundamentalt med denne erkjennelsen. Den reduserer menneskeliv til politiske midler, der lidelse og død blir strategiske verktøy. Når sivile angripes, blir mennesker fratatt sin grunnleggende verdighet og sin rett til trygghet. Selv når terrorgrupper hevder å handle i rettferdighetens navn – for eksempel for å kjempe mot en opplevd okkupasjonsmakt – er målet aldri nok til å rettferdiggjøre midlene. Vold mot uskyldige underminerer ethvert krav om rettferdighet og bidrar til en syklus av hat og hevn som ikke skaper frihet, men snarere flere tragedier.
Både politikere og medier må ta et oppgjør med moskemiljøene.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde Sky News/YouTube