Har Donald Trump hatt rett i noe når det gjelder hans kritikk av Europa? Selvfølgelig har han det, ikke minst hans kritikk av Vest-Europas sikkerhetspolitikk hvor vi prioriterer alt mulig annet enn å bygge opp vårt eget Forsvar, fordi vi har lent oss på USA. Rett hadde han også i at Europa hadde gjort seg avhengig av Russlands gassforsyninger. Gjorde vi noe med det? Nei, vi satt på gjerdet som vi bruker å gjøre.
Hvor var vi i 2007 da Putin kunngjorde at sammenbruddet av Sovjetunionen var «århundrets største geopolitiske katastrofe», og i 2008 da russerne invaderte Georgia? Eller hva med 2014 da Putin for første gang invaderte Ukraina ved annekteringen av Krim? Hva med den russisk-ukrainske krisen 2021–2022? Burde ikke dette fått oss til i alle fall å brette skylappene litt til side?
Så beordret Russlands president Vladimir Putin den uprovoserte fullskalainvasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Men en krig som skulle ta 2-3 dager ifølge Putin teller nå tre år, der Ukraina fortsatt er motstandsdyktig og innovativ i møte med den russiske aggresjonen. Men – og det vil heller ikke Europa ta innover seg – Ukraina er etter all sannsynlighet mer avhengig av USA enn av Europa.
Har så Trump tatt feil i noe av sin kritikk av Europa? Selvfølgelig har han det, ikke minst ved å hevde at Ukraina startet krigen, at Zelenskyj er en diktator, eller at Europa yter «lån» til Ukraina, mens USA donerer. Det vi derimot ikke vet – selv om mange hevder å vite at Trump & Co. er skruppelløse gangstere og ukulturerte mørkemenn – er om det foreligger noen rasjonale eller plan for det som kommer av usannheter?
Etter møtet mellom mellom USA og Russland i Saudi-Arabia, der Europa sutret over at verken vi eller Ukraina var invitert, har det vært spekulert i om Trumps intensjon er å drive en kile mellom Russland og Kina. For Russland har blitt svært avhengig av Kinas velvilje i krigen i Ukraina og sanksjonene som er rettet mot Russland. Og mens europeiske ledere markerte 3-årsdagen for krigen på et møte i Kiev mandag, hadde Putin en telefonsamtale med Kinas president Xi Jinping. I telefonsamtalen skal Putin, ifølge en kinesisk utskrift av samtalen, sagt at han er «forpliktet til å eliminere de grunnleggende årsakene til konflikten mellom Russland og Ukraina og søke en bærekraftig og langvarig fred». Jinping skal ha uttrykt sin støtte til dialogen som Russland og USA har startet – og tilbudt å bistå med å finne en fredelig løsning på krigen. Vi vil vel ha en fredelig løsning på denne krigen? Men her gnåler Europa om en «urettferdig fred» – uten at vi vet hva som faktisk kan komme ut av samtalene. Vi bare vet at Europa ikke er så viktig lengre.
For hva sutrer vi med? Vi kan ikke lengre stole på USA, lyder det, som om ikke våre politiske ledere har noe ansvar for hva de selv har bedrevet, eller ikke brydd seg nevneverdig om.
Sannhetens norm
Det kan godt være at vi ikke lengre kan stole på USA, i alle fall ikke slik vi har vært vant til å stole dem – i et uproporsjonalt forhold. Men hvordan skal vi forholde oss til det som åpenbart er løgner fra president Trump? Her kommer Henrik Dahl (Liberal Alliance), dansk sosiolog og politiker som var medlem av Folketinget fra 2015 til 2024, da han ble valgt inn i Europaparlamentet, med en interessant betraktning på Facebook.
Også den betraktningen retter søkelyset på oss selv. For det eneste som betyr noe for Trump er at mange tror det han sier er sant, sier Dahl, og legger til at Trump er hatet og foraktet av venstresiden (om det så er den politiske eller den journalistiske, kan man vel legge til). Poenget til Dahl er at det er venstresiden selv som har spilt en avgjørende rolle i å skape forakt for sannhet som Trump er avhengig av.
Hvordan?
Vit at venstresiden har gått i spissen for å oppheve sannhetens norm. Navnlig på universitetene og i utdanningssystemet.
Venstreforskere har jobbet systematisk i mange år for å gjøre relativisme og superskeptisme til den dominerende tenkemåten. Samtidig med at humaniora i økende grad er begynt å påstå at man sier noe om den sosiale verden. Dog uten – med unntak av lingvistikk og historievitenskap – å bruke metoder som er gyldige til dette formålet. Universitetene har totalt forsømt å ta oppgaven med å avkrefte dårlige og misvisende teorier på alvor (ellers hadde Michel Foucault for lengst blitt redusert til noe brennbart).
Resultatet har vært et universitet gjennomsyret med pseudovitenskap og aktivisme. Et universitet hvor normen for å søke sannheten fyller alt, alt for lite.
Så, neste gang du er opprørt over at Donald Trump lyver, så tenk på at det er aktivistiske, venstreorienterte forskere som har undergravet sannhetens norm og gjort universitetene til steder som like gjerne arbeider i løgnens som i sannhetens tjeneste.
Vi har altså skapt samfunn som råtner på rot. Vi ser ikke sammenhenger, vi evner ikke å analysere selvstendig, vi løper i flokk – gjerne mot en ytre, felles fiende. Vi er woke-marinerte. Neste gang du for eksempel ser noen vifte med et palestinsk flagg og et homoflagg side om side, tenk på hva du egentlig ser.
Så har vi et annet paradoks, slik som Simen Sandelien påpeker på Facebook. Det handler om dem som hevder at det er helt utenkelig at Russland vil gi opp krigen i Ukraina.
Russerne har tilgang på utømmelige mengder med viljestyrke, våpen og ammunisjon. Derfor er støtten til Ukraina fånyttes.
Og det motsatte: Det er utenkelig at Russland vil angripe Baltikum eller andre Nato-land.
Russerne er så svekket at det vil ta flere tiår før de kan representere en trussel. Derfor trenger vi ikke styrke forsvaret av Natos yttergrenser eller være bekymret for dette.
Kan begge deler være sant samtidig?
Hvor skaffe penger fra?
Like forvirret fremstår ledende politikere når de åpenbart ikke skjønner noe av at den såkalte ytre høyre-siden har fremgang i en rekke land, nå sist i valget i Tyskland på søndag der AfD gjorde et brakvalg med nesten 21 prosent av stemmene. Fremgang i Tyskland hadde også ytre venstre (Die Linke, 8,8 prosent), som bare forteller oss at stadig flere velgere trekker til politiske ytterpunkter. Det lyder unektelig svært hult i en tid der europeiske ledere lener seg på å «stå sammen», og så klarer en ikke samhold i et eget land engang.
Skylapper-politikken er blitt så vanlig, at politiske ledere verken ser eller hører egne borgere lengre.
Den nye kansleren i Tyskland, Friedrich Merz (fra Unionen CDU/CSU, som til sammen fikk 28,5 prosent), har allerede kritisert Trump og den manglende støtten til Europa, en våpenhjelp og støtte han vil opprettholde og styrke. Men i valget stemte mer enn én av tre tyske velgere på et parti som vil stoppe våpenhjelpen til Ukraina. Den store vinneren av det tyske valget, sett i de konkrete tall, var AfD og de ønsker å oppheve sanksjonene mot Russland. Hos Die Linke har Ukraina-spørsmålet spilt en mer underordnet rolle, men selv om partiet kritiserer den russiske angrepskrigen mot Ukraina, understreker Die de å tilhører fredsfløyen og ønsker forhandlinger i stedet for ytterligere våpenleveranser.
Merz har inntil videre satt grensen for tysk støtte ved at det er for tidlig å tenke på tyske tropper i Ukraina. Men det Merz er helt sikker på, er at vi ikke lenger kan stole på USA. På pressekonferansen etter valget var han tydelig på at europeere nå «må være i stand til å handle veldig raskt» og «skal organisere våre egne forsvarsevner», som «har absolutt prioritet». Men hvordan skal Merz få råd til det?
Den økonomiske krisen i Tyskland var den direkte grunnen til at det ble nyvalg, og landet har også en «gjeldsbrems», altså en grense for hvor mye staten kan låne. Men det er ikke bare Tyskland som sliter økonomisk, det samme gjør store økonomier som i Spania og Italia.
I 2024 brukte Spania bare 1,28 prosent av sitt BNP på forsvarsutgifter og inntar med det sisteplassen blant Nato-landene. Derimot ser ikke den sosialdemokratiske statsminister Pedro Sánchez noen grunn til å øke hastigheten. Han fastholder at Spania ikke vil nå 2 prosent av BNP før i 2029, selv om det allerede i Europa snakkes både om 3 og 5 prosent. Heller ikke de borgerlige partiene Partido Popular, Vox eller andre opposisjonspartier ser tilsynelatende noen grunn til å stille spørsmål ved forsvarsplanen.
Det står ikke særlig bedre til i Italia, der 1,49 prosent av BNP ble brukt på forsvarsutgifter i fjor. Også her har debatten om forsvarsevne glimret med sitt fravær. Og det selv om både italienerne og spanjolene naturlig nok har fått merke konsekvensene av krigen i Ukraina i form av flyktningstrømmer, energikrise og inflasjon. Så det kan være at de er i spekulerer i tryggere geografisk avstand fra trusselen fra Putins regime, slik at de ikke på samme måte føler seg presset til å prioritere opprustning over alt annet.
Irrelevante
I tillegg har vi den sedvanlige kreativiteten blant våre politiske ledere, her ved å påpeke at prosentandeler av BNP ikke er det eneste målet på forsvarsberedskap og Nato-solidaritet. De minner om at både Spania og – især – Italia bidrar med mye soldater til felles operasjoner i en rekke østeuropeiske land. Et annet argument er at det både er enklere og mindre effektivt å øke forsvarsbudsjettet i mindre land, mens i større økonomier som Italia og Spania, krever det en enorm sum penger bare for å nå 2 prosent av BNP, for ikke å snakke om det nye 3 prosent-målet.
Og hvilken støtte finnes det blant velgerne for å bruke så mye penger på forsvarspolitikken? Akkurat dette spørsmålet er interessant, for når det gjelder vår egen sikkerhet er mye penger altfor mye penger, men når det gjelder asyl- og innvandringspolitikken er mye penger ikke et like omtalt problem. Kanskje velgerne har noe å si om det også? Og det var vel dét den amerikanske visepresident JD Vance sa noen ord om i sin tale på sikkerhetskonferansen – som ikke ble tatt vel imot.
Vest-Europa er blitt demokratier som ikke har giddet å løfte en finger for å forsvare oss, men har brukt ufattelige mye penger på å leke humanitære storkarer og åpnet Europa for ikke-bærekraftig innvandring, sammen med «det grønne skiftet» som vi har kastet oss inn i – uten nødvendige konsekvensanalyser.
Nå konstaterer vi – måpende, sjokkert og skuffet – at ingen tar oss på alvor, at handlinger eller mangel av handlinger har konsekvenser. Man kan rett og slett ta seg selv så selvhøytidelig at man til slutt mister overblikket.
For å beholde maska og ikke tape makt, blir det enkelt å rope Faen ta deg, Trump, samtidig som man mest alt ønsker å ha gode transatlantiske forbindelser og USA som nærmeste allierte.
Sannheten er at man høster som man sår.